Et stille skrik av en film

Regissør Jonathan Glazers siste film er svært mørk, selv om bildene i for seg ikke er det, rent visuelt. Det er stemningen i filmen som er tung og illevarslende, gitt at vi vet hva den handler om. Glazer understreker det mørke ved å tvinge oss til å delta i en nesten fire minutter lang del innledningsvis der lerretet er svart. I disse minuttene bringes vi inn i filmens univers ved Mica Levis tunge, dystre (og gode) musikk.

Det meste av filmen beskriver tilværelsen til Rudolf Höss og hans familie, med vekt på årene 1940—43. 

Filmen bygger på boka (2014) med samme navn av briten Martin Amis.

Höss var kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Jobben innebar å bygge opp leiren, og særdeles Auschwitz II-Birkenau, som var den delen av leiren som tok seg av jødeutryddelsen. Höss var dermed en av de tyske lederne med aller mest blod på hendene.

Höss (Christian Friedel), kona Hedwig (Sandra Hüller) og deres fem barn, bor rett ved leiren. Så nært bor de at en del av den vakre og velstelte hagen er avgrenset av selve muren til leiren, en høy mur med piggtråd øverst. Rett utenfor inngangen til huset, og hageinngangen, troner ett av vakttårnene i leiren. 

FAKTA

The zone of interest

• Premiere: 26.01.2024
• Skuespillere: Christian Friedel, Sandra Hüller
• Sjanger: Drama
• Regi: Jonathan Glazer
• Manus: Jonathan Glazer, Martin Amis
• Nasjonalitet: England, Polen, USA
• Aldersgrense : 12 år
• Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk

Familiens hus og hage er fortellingens åsted. Her lever Høss sammen med sin kone og sine barn. Vi blir nærmere kjent med dem i deres hverdagslige aktiviteter. Hverdagens gleder og bekymringer er et gjennomgående tema.

I en tidlig scene sitter kvinnene som arbeider i huset og diskuterer jødenes klær mens Høss og noen av kollegene fra leiren sitter i et annet rom og legger planer for å gjøre krematorieovnene mer effektive. Det er den industrielle formen for Holocaust som skal på plass.

Glazer bruker virkelig filmspråkets virkemidler. Rent kunstnerisk er det dette som gir det sterkeste inntrykket. Han velger en form som han så beholder gjennom hele filmen. Den er klar og tydelig, og svært kald. Dette gjør filmen svært vellykket, som kunstnerisk bidrag.

Filmens uttrykk er neddempet. Selv om store deler av handlingen foregår rundt tjue meter fra en av de verste utryddelsesleirene verden har sett — om ikke den verste — preges både bilder, musikken og skuespillet av en ro. Denne roen blir et sterkt filmatisk virkemiddel for oss som kjenner historien bak nazistenes framferd generelt og Auschwitz spesielt.

Blant de sterkeste virkemidlene er lydsporet. I alle scenene fra familiens hus og hage hører vi fjerne lyder fra konsentrasjonsleiren. Som regel er det lyder av dagligliv og arbeid, andre ganger fra mer dramatiske hendelser. Vi hører togene som kommer med nye fanger, og fjerne skrik fra fortvilte mennesker. Tarn Willers and Johnnie Burn er Oscarnominert for lyden på The zone of interest. Det vil ikke være feil om de vinner. Filmen er for øvrig også nominert til de prestisjefylte «Beste film», «Beste regi», «Beste manus» og «Beste internasjonale film».

Om det kunstneriske er preget av neddempet ro, er det emosjonelle inntrykket annerledes. Svært annerledes. Det er nesten umulig å ikke bli opprørt, forbannet, forferdet over hva filmen egentlig handler om. Her ser vi mennesker som lever sine liv rett ved siden av en massiv tragedie. Deres hverdag preges av forsøk på dagligliv, og det innebærer en total fornektelse av hva som skjer noen meter borte. «Kan du ikke ta meg med på tur til spa i Italia», spør Hedvig sin mann en dag.

I filmens siste del er vi mer med på Höss sitt videre arbeid med å effektivisere myrderiene. Han kommanderes til annen tjeneste, og er blant annet med på et møte der neste trinn i utryddelsen av jøder planlegges. Det foregår kaldt og beregnende, og disse scenene minner om filmen Wannsee-konferansen som vi så for et drøyt år siden.

Trenger en film vise vold for å kunne karakteriseres som voldelig? Mitt svar er nei, og det er et enda tydeligere nei etter å ha sett The zone of interest. Volden i filmen er indirekte til stede, den er symbolsk. Men fordi handlingen bygger på virkelige hendelser, er den likevel konkret og uhyggelig.

Det sterkeste budskapet i filmen er at den diskuterer menneskets evne til å rasjonalisere bort sin egen grusomhet. Både de aktive nazistene i filmen og deres familier godtar sine betingelser. De bor like ved en utryddelsesfabrikk, men lever likevel sine dagligliv. Kun i små glimt ser vi noe annet. Det er her The Zone of interest «hamrer» inn i oss at vi alle må være på vakt, vi kan også trå feil.

The zone of interest er et stille skrik av en film