Et dypt intenst drama 

FAKTA

Armand

• Kinopremiere: 27.09.2024
• Skuespillere: Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen, Øystein Røger, Endre Hellestveit, Thea Lambrechts Vaulen, Vera Veljovic, Assad Siddique
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Halfdan Ullmann Tøndel
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Regissør Halfdan Ullmann Tøndel har allerede skapt furore med sin langfilmdebut. Det er ikke ofte norske filmer deltar i Cannes, og særlig ikke debutfilmer. Når filmen Armand i tillegg vant prisen for beste debut, har vi et grunnlag for å sette et merke i historiebøkene. Dette har ikke skjedd tidligere.

Historien som fortelles foregår på en skole. En enslig forelder (Renate Reinsve) og et foreldrepar (Ellen Dorrit Petersen og Endre Hellestveit) er innkalt til en samtale med læreren (Thea Lambrechts Vaulen) etter skoletid en av de siste dagene før sommerferien. Med på møtet er også rektor (Øystein Røger) og helsesykepleier (Vera Veljovic). Guttene går i første klasse. Den ene gutten har anklaget den andre, Armand, for seksualisert vold.

Ut fra dette utgangspunktet har Tøndel skapt en intens fortelling som i sin helhet foregår på skolen. Men så gjør den kanskje ikke det, likevel. Iallfall ikke hvis vi kikker dypere ned i hendelsene og karakterene. 

Skolen, som er her er representert ved den gamle bygningen som rommer dens virksomhet — en bygning som viser seg fram med tung og bastant arkitektur — og ved sine rutiner (som ikke ser ut til å være så eksisterende når det kommer til stykket), blir ikke så viktig.

Det er de menneskene som møtes i denne bygningen og denne strukturen som er Tøndels objekt. De agerer i en virkelighet som både rommer sine antakelser om hva man bør gjøre, sine tradisjoner og likevel noen muligheter for andre tolkninger og væremåter.

Armand preges av godt skuespill, og særlig gir Reinsves rolletolkning et sterkt inntrykk.

Ulike scener utspiller seg i ulike rom i bygningen, og i korridorer og trapper — og i skolegården. Den visuelle presentasjonen varierer, og gir oss dermed antydninger om en variert emosjonell tilnærming.

Noe av det mest synlige fortellerelementet i denne filmen er dens dansescener. Et par steder er de åpenbare, men flere andre steder er de ikke dans i tradisjonell forstand, men mer en kroppslig, koreografert fortellermåte. Disse ordløse grepene ble noen av de viktigste for meg da jeg så filmen.

Et annet element er den urovekkende, suggestive stemningen som preger mye av filmen. Noen ganger vi nær skrekkfilmens estetikk, men hele tiden på et nesten hviskende nivå. Som en brannalarm som ikke lar seg slå av. Vi skal ikke skremmes, vi skal uroes. Som regel fungerer disse virkemidlene bra, men et par ganger er de ikke fullt så vellykket.

Tøndel spiller et spill med oss der han lar ting skje. Noen rare og uventede ting. Noen ting vi kanskje ikke med en gang ser som naturlige, gitt den situasjonen de utspiller seg i. Med disse grepene går han flere ganger ut av en tradisjonell historieforteller-posisjon og over i en posisjon som iscenesetter hendelser som utfordrer oss, ja kanskje til med plager oss.

Etter hvert utover i filmen blir det åpenbart for oss at noe ikke stemmer, men vi vet ikke helt hva.

Før jeg så filmen hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bruke spalteplass på Ingmar Bergman. Men det ble umulig. Tanken var at Halfdan Ullmann Tøndel burde kunne vurderes som filmskaper i sin egen rett, ikke som etterkommer av sin berømte morfar. Men forbindelsen må tematiseres.

Nå vi ser Armand, ser vi at Tøndel både arbeider selvstendig og skriver seg inn i en filmatisk arv der hans morfar var blant de mest sentrale.

Det er først og fremst det dype alvoret og måten karakterene hele tiden oppleves å bære på dette alvoret — og noen ganger agere det ut — som åpenbares. Her vrenges sjeler, og du som leser får ha meg unnskyldt dette noe uærbødige uttrykket, det er ikke anvendt for å redusere filmens tyngde. Tøndel interesserer seg for sjelens dyp. I den grad han interesserer seg for overflate, er det fordi overflate og dyp henger sammen. 

Samtidig er Armand innimellom en morsom film. Den har scener som overrasker med sin letthet.

Morfarens religiøse temaer ser ikke ut til å være aktuelle for Tøndel. Han er mer opptatt av den menneskelige samhandling slik den henger sammen med våre erfaringer, følelser og vurderinger.

Han forteller en fortelling der mye har skjedd tidligere. Den korte ettermiddagen vi er involvert, får vi vel så mye om før-hendelser. De to tidsplanene — fortid og nåtid — binder sammen bilder av det vi med et litt høytidelig uttrykk kunne kalle sjelelig bearbeidelse.

Rett nok gir Tøndel oss et pek som leder oss i en helt annen retning, i filmens to siste bilder. Og særlig i noen setninger som uttales i nest siste bilde. De skal ikke forfølges her. Det blir opp til den som ser filmen å finne ut av deres betydning.