En varm fortelling fra transmiljø

FAKTA

En kvinne i Istanbul

• Kinopremiere: 28.06.2024
• Originaltittel: Crossing
• Skuespillere: Mzia Arabuli, Lucas Kankava, Deniz Dumanli, 
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Levan Akin
• Nasjonalitet: Tyrkia, Sverige, Georgia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Tyrkisk, Georgisk, Engelsk

Noen ganger sukker jeg og tenker at et problem i film er at de forteller - og stadig gjenforteller - livet til et ganske snevert utvalg mennesker. Det gjelder spesielt en del av de filmene som retter seg mot store publikumsgrupper. Svært ofte er det de pene og (relativt) rike som farer forbi oss på lerretet, gjerne i sin jakt på å bli enda penere og rikere.

Noen «yrkesgrupper» går gjerne igjen i de store publikumsfilmene; leiemordere, eventyrere, vikinger og superhelter.

En kan ta seg i å savne vanlige mennesker, selv om de også er representert i en del filmer. Like gjerne kan det være interessant å følge uvanlige menneskers liv og levnet, så lenge de skildres på en interessant måte.

Derfor er det befriende når det dukker opp en film med et persongalleri som gir helt andre muligheter for å la oss bli kjent med mennesker - med det menneskelige. I noen filmer møter vi karakterer som ikke er i nærheten av «å skape seg» foran kameraet. Det er hovedkarakteren i En kvinne i Istanbul jeg har i tankene når jeg innleder på denne måten.

Den svenske regissøren med georgiske familiebånd, Levan Akin, står bak en film som bør få et mye større publikum enn den antakelig kommer til å få. Her er ingen superhelter, og lav glamourfaktor. Men en interessant historie med spennende karakterer.

Filmen begynner i Batumi, en georgisk by, ikke langt fra grensen mot Tyrkia. Den godt voksne kvinnen Lea (Mzia Arabuli) og den langt yngre mannen Achio (Lucas Kankava) reiser til Istanbul for å finne hennes niese Tekla, som forlot Georgia noen år tidligere. Det ble for vanskelig å være transperson i et tradisjonsbundet miljø. Hun regnet nok med at det skulle være mulig å smelte inn, kanskje til og med å gjemme seg, i den pulserende storbyen. Tilværelsen som prostituert gjorde det heller ikke enklere.

Lea og Achi har i utgangspunktet ikke noe felles. Det er tilfeldigheter som fører til at han ber om å få slå følge med henne. Dette utnytter Akin på en fortreffelig måte. De utvikler en slags relasjon etter hvert, kanskje kan den best karakteriseres som tante og nevø.

Rammehistorien om de to som leter etter Tekla bærer filmen, særlig i den første delen. Men etter hvert blir det like mye de menneskene de møter i storbyen som blir fortellingens bærende element. Letingen foregår i de bakgatene der transprostituerte bor og arbeider. Her blir også Evrim (Deniz Dumanli), som er advokat og transperson og arbeider i en organisasjon for transpersoner, en viktig aktør.

Mzia Arabuli gjør en svært god rolle som Lea. Hun spiller en kvinne som tilsynelatende bærer på noen sår, men som ikke har gitt opp et indre prosjekt om å tro på mennesket.

Akin arbeider i en stil i denne filmen som tar tankene tilbake til selveste Rainer Werner Fassbinder - tysk films enfant terrible på 1970-tallet. Vi er med på en sosialrealistisk, men også visuelt inntagende reise i miljøer der både menneskelig fornedrelse og solidaritet lever side om side. Bildene er ikke perfeksjonistisk flotte, men heller litt rotete og mangfoldige - noen ganger snuskete, som bakgatene i de delene av Istanbul vi befinner oss i. Scenene veksler mellom de nære, personlige, og andre der aktørene er fotografert på avstand - ofte i miljøer med mange andre mennesker rundt seg. De sistnevnte understreker gjerne ensomhet.

Akin har valgt å bruke transpersoner fra de aktuelle miljøene i flere av rollene, også bak kameraet. De bidrar til å gi denne fiksjonsfortellingen et anstrøk av noe genuint.

Selv om karakterene og miljøene vi møter i En kvinne fra Istanbul er ukjente for mange av oss, føles filmen høyst troverdig. Det menneskelige slår gjennom, slik det kan gjøre i en god film.