En inderlig fortelling om søken etter kjærlighet

FAKTA

Høstgule blader

• Premiere: 25.12.2023
• Originaltittel: Fallen Leaves
• Skuespillere: Alma Pöysti, Jussi Vatanen, Alina Tomnikov
• Sjanger: Drama
• Regi: Aki Kaurismäki
• Manus: Aki Kaurismäki
• Nasjonalitet: Finland
• Aldersgrense: 6 år
• Språk: Finsk

Finsk film har særlig én frontfigur, Aki Kaurismäki. Den 66 år gamle regissøren har gitt oss filmer gjennom 40 år, og han har skaffet seg en udiskutabel posisjon aller øverst blant den moderne filmens auteurer. Hans helt særegne melankolske og minimalistiske stil gjenkjennes straks vi ser de første minuttene av en ny Kaurismäki-film.

Så også denne gangen. Høstgule blader er et vakkert portrett av mennesker som søker kjærlighet, men ikke helt får det til.

Ansa jobber på timebasis i et supermarked i Helsinki. En dag blir hun sagt opp fordi hun tar med en matvare som har gått ut på dato. Holappa jobber på en fabrikk. Han har flasker gjemt i skap og på innerlomma — og drikker på jobben. Også han blir sagt opp, på grunn av drikkingen.

En dag treffer de hverandre mer eller mindre tilfeldig, og han inviterer henne på en kaffe.

Kaurismäki og hans skuespillere mestrer den vanskelige oppgaven å skape karakterer og miljøer som både er hyperrealistiske, og samtidig kan oppfattes som stiliserte studier. Alma Pöysti spiller rollen som Ansa (vi så henne sist som Tove Jansson i Tove), og Jussi Vatanen levendegjør Holappa. Det stiliserte understrekes ofte av et «påtatt» stivt kroppsspråk og tilsvarende mimikk. Slike grep, som ville ødelagt enhver annen film, er selve metoden i det meste Kaurismäki lager.

De to lengtende i Høstgule blader er mer tafatte og lukkede enn de fleste — og vi aksepterer det. Kanskje kan vi si at regissøren er en klisjeenes mester. Det vil ikke si at filmen mangler originalitet, tvert om. Det Kaurismäki gjør er å bruke klisjeer, og utnytte dem for alt de er verdt. 

For oss som ser filmene hans fører det til sterk grad av gjenkjennelse — delvis fordi vi har opplevd liknende situasjoner selv. Men også fordi vi kjenner igjen situasjoner vi ikke på noen måte ønsker oss inn i, men kanskje har tenkt på. For eksempel å bli avvist hvis vi tar kontakt med en person vi har et godt øye til.

Alt dette behandler Kaurismäki i et gjennomtenkt visuelt og narrativt univers. Bildene har svært lite «glitter og stas» ved seg, men de er heller ikke helt ut realistiske i den forstand at de skulle ha en funksjon i å vise karakterenes levevilkår i det vi kunne kalle et dokumentarisk språk. Kaurismäki bruker elementer både fra det visuelt overdrevne og et mer «ribbet» uttrykk til å skape sin helt egne stil.

Som mye annet fra den finske regissøren, signaliserer Høstgule bladers underliggende tone en slags tristesse. Men den trekker oss hovedsakelig i en retning som kaller på smilet. For den skarpe observatør er det en lang rekke hint og referanser i filmen, ikke minst til andre filmer. Se for eksempel den aller siste scenen, og sjekk om du forstår hvilken film den er inspirert av.

En annen referanse er krigen i Ukraina. Den nevnes i nyhetene på radioen flere ganger underveis — hver gang rapporteres det om russiske angrep. Således blir disse innslagene en påminnelse om at vi lever våre liv i en dramatisk tid. At finnen setter et nålestikk i sin russiske nabos side, er selvfølgelig ikke tilfeldig.

Kaurismäkis sympati er alltid på sine karakterers side, og det vil vanligvis si; på arbeiderklassens side. Han kan likevel ikke kalles en eksplisitt politisk regissør. Filmene har mer karakter av å være humanistiske manifestasjoner.

Høstgule blader gir oss ingen overraskelser. Den holder seg trygt i regissørens skapende univers. For mange av oss er den en nødvendighet; vi lar ikke være å se en ny film av denne vitale regissøren.