En dramatisert medisinskandale

I en ny dramaserie på Netflix, med premiere 10. august, får vi fortellingen om den amerikanske opioid-skandalen. Serien gir mye av det samme bildet som HBOs serie The Crime of the Century (2021).

Der den forrige serien behandlet temaet dokumentarisk, bruker denne nye serien en annen fortellermessig vri. Den lanseres som en fiksjon, men er i realiteten en serie som befinner seg mellom dokumentaren og fiksjonen. Det er et valg som både er engasjerende og problematisk.

For den som ikke kjenner historien om opioid-skandalen, er det nødvendig med en rask oppdatering. Det kan vi gjøre via Khronos anmeldelse av HBO-dokumentaren, der det blant annet het:

Opioid-saken handler ifølge denne serien i første rekke om at selskapet Purdue Pharma på begynnelsen av nittitallet utviklet og begynte å selge den smertestillende medisinen OxyContin. Den inneholder Oxycodone, et sterkt vanedannende stoff som kommer fra opiumplanten. Tretti år senere kan amerikanerne se tilbake på en skandale som har krevd mer enn en halv million liv. Mer enn tre ganger så mange er dypt inne i avhengighet. Denne medisinen har skapt mye lidelse.

Saken er aktuell for oss her hjemme på helt konkrete måter. Ifølge NRK er over seksti tusen nordmenn langvarige brukere av Opioid. I Norge er det i dag denne typen pillemisbruk som fører til de fleste overdosedødsfallene. Heroin står for kun en femtedel her i landet.

Firmaet som utviklet den smertestillende medisinen med 12 timer lang virkningstid pr. pille, Purdue, ble eid og drevet av Sackler-familien. Mye av den nye serien forteller om hvordan familien drev firmaet på en måte der optimalisering av profitt ser ut til å ha vært det eneste målet. Disse scenene veksler med fortellinger om de som aggressivt selger medisinen i et oppsøkende direktesalg til hver enkelt lege og om en familie der familiefaren ble avhengig av medisinen etter å ha fått et smertefullt ryggproblem. Vi får også et innblikk i det som ser ut til å være en amerikansk fetter av Legemiddelverket – en ytterst svak institusjon.

Dessuten følger vi Edie Flowers, som jobber hos statsadvokaten, og forsøker å bygge en sak mot Sackler-familien og Purdue. Den oppdiktede karakteren Flowers er seriens helt. Vi følger henne både i dette arbeidet og i samtale med en gruppe advokater som jobber med å samle bevis mot Purdue, en samtale vi stadig kommer tilbake til. Samtalen gir serien et særlig dokumentarisk preg. Den kan likne på en høring. Flowers forteller «alt hun vet» og det er ikke lite. Hennes redegjørelse kan minne om en slags forelesning om saken. Den er en gjenfortelling av sakens faktum, sett fra statsadvokatens side. Etter hvert blir det vårt faktum også. Stoffet er engasjerende, og nettopp her får vi raskt en følelse av at serien delvis er dokumentarisk.

Nettopp fordi vi i fiksjonsserien Painkiller blir kjent med menneskene i hendelsene rundt OxyContin, lever vi oss inn i hvem de berørte er. Det gjelder særlig familien der faren får en ryggskade som fører til store smerter. Han får resept på medisinen av sin lege og det fører ham ut i sterk avhengighet. Men vi følger også den unge selgeren som verves til sin første jobb, går i opplæring, blir en av de råeste selgerne – og senere får moralske betenkeligheter. Og, ikke minst, møter vi i begynnelsen av hver episode, etterlatte etter faktiske dødsofre som i en kort sekvens forteller at de sørger over en sønn eller datter som døde ved bruk av nettopp dette medikamentet.

Regissør Peter Berg er svært effektiv i formen. Intensiteten i dramaet bygger seg mer og mer opp i de fem første episodene - og lander mer i den sjette og siste. Det er dyktig gjort. Men er det rimelig å fortelle en slik historie med denne typen TV-dramaturgi, der vi kan gripe oss i å tro at spenningskurve er viktigere enn tema?

Blandingen av fakta og følelser er så total at det er vanskelig å holde hodet kaldt for å kunne ta inn faktastoffet. Dessuten presenteres begge i et relativt høyt tempo som ikke akkurat øker vår mulighet for å gjøre oss opp en egen mening.

Fortellerformen i denne amerikanske serien er nettopp det; amerikansk. Den springer ut fra en tv-estetikk som vi kan se i breaking news – sekvenser, der noe av det viktigste er nettopp intensiteten i fortellingen, en intensitet som kan gjøre oss varmt engasjert, men kanskje ikke klokere. Kreativ klipping som bryter opp kronologien i enkeltsekvenser, og som effektivt øker hastigheten, er en viktig ingrediens.

Det dramatiske nivået går etter hvert langt utover hva som strengt tatt er nødvendig for å fortelle historien om firmaet som utviklet den farlige medisinen, og utviklet svært pågående salgsmetoder. Men, bruken av de dramatiske virkemidlene kan også forstås på en annen måte. Kanskje er saken i dette tilfellet så viktig at det er nødvendig å «pøse på» med en dramaturgi som vekker folk.

Dersom vi godtar fortellerformen i Painkiller, får vi et engasjerende innblikk i hvor rå forretningsdrift det er mulig å skape i amerikansk legemiddelindustri, hvor fullstendig hensynsløst salgsleddet har vært (dette uttales direkte internt i Purdue; «selgerne er våre viktigste folk») og hvor ødeleggende den aktuelle medisinen har vært i mange menneskers liv.