All makt hos sensor

Muntlig eksamen gir større rom for forhold som trynefaktor og subjektivitet. Kan man begynne med lydopptak av muntlig eksamen?

Publisert Oppdatert

Forrige uke skrev jeg en kronikk for VG. Kronikken var formet som et åpent brev til kunnskapsministeren, og reaksjonene har vært mange. Jeg har fått tilbakemeldinger og spennende innspill fra andre lærerstudenter, PPU-ansatte, forelesere, lærere, helsesøstre, lektorer, studieledere, kunnskapsministeren selv og andre yrkesgrupper utenfor skoleinstitusjonen.

Les også: Kjære Torbjørn Røe Isaksen

Det er tydelig at det er mange som mener noe om lærerutdanningen, og vi er stadig i søkelyset. For å si det med enkle ord: det er lett å peke utenifra og si noe om hva vi; studentene og de ansatte på høgskolen, burde gjøre eller ikke gjøre. Det er derimot mer utfordrende å peke på noe innenfra, da det kan være mange ulike interesser eller veier mot målet.

Hovedformålet med kronikken var å åpne for debatt om forholdet mellom teori og praksis. Uansett hvor klisjé det enn høres ut (men klisjeer er jo til for en grunn): det handler om møtet mellom mennesker. Om hvordan vi som institusjon møter hverandre, og hvordan vi skal møte våre fremtidige elever i praksis. At vi løfter blikket fra pensumbøkene, forskningsrapporter, undersøkelser og arbeidskrav.

Læreryrket er et aktivt, skapende og utadvent yrke, det er noe vi former og utvikler i fellesskap. Derav ordet, fellesskap - vi skaper noe felles. Og noen ganger kan selve veien være målet. Jeg tror uansett at alle kan enes om én ting: vi ønsker alle en god studiekultur, der vi stadig er nysgjerrige og søkende. Alle er interessert i at lærerutdanningen skal være så god og utviklende som mulig.

Kan lovverket endres slik at en muntlig eksamen faktisk kan etterprøves?

Sofie Frøysaa

I nevnte kronikk ønsket jeg å diskutere vurderingsprinsipper, og jeg brukte en personlig eksamenserfaring som et eksempel. Formålet med dette var å se om min erfaring (som jo bare er ett eksempel) på en eller annen måte kan skape blest utover seg selv: Om det kan berøre sider ved faget og/eller systemet - og for de som kommer etter meg. Hva kan vi, som felles institusjon, gjøre for at lærerutdanningen stadig imøtekommer målet om skikkede og engasjerte lærere? Et eksempel som peker i riktig retning, er inndelingene, 1-7 og 5-10 og valg av grunnfag (matte, norsk eller engelsk, red. anm.). Dette er noe som i større grad enn tidligere etterstreber en grundigere faglig kvalitetssikring.

Med målet om videre diskusjon som mål, har det vært svært interessant å lese om andres erfaringer og tanker - nettopp fordi konkrete situasjoner på en eller annen måte kan belyse den faktiske praksisen ved studiestedet. Noen har pekt på et problem om at forelesere lover konkrete tilbakemeldinger ved arbeidskrav, men at tilbakemeldingene enten uteblir eller blir altfor generelle. Andre har pekt på manglende variasjon i undervisningen, og at didaktikken ikke virker oppdatert og moderne. Andre igjen oppgir at de gjennom praksisperioder fant ut at læreryrket ikke er noe for dem. Bildet er naturligvis nyansert.

I kronikken min skriver jeg: «våre forelesere underviser oss i å undervise. Burde ikke da studiet gjenspeile gode vurderingsprinsipper?» Jeg ønsket å stille spørsmålstegn ved eksamensinnholdet og nok en gang forholdet mellom teori og praksis. Nå ønsker jeg å følge opp tråden og diskutere videre om forhold ved muntlig eksaminasjon.

I og med at vurdering som emne er svært omfattende, har jeg valgt å fokusere på særlig ett forhold, nemlig § 5-3 i universitets- og høyskoleloven som omhandler karakterbegrunnelse og klage på karakter. Jeg mener dette er spesielt interessant, da det kan virke som at loven gir mye rom for tolkning. Det er også verdt å diskutere hvorvidt manglende klagerett bør endres.

I § 5-3. i universitets- og høyskoleloven vedrørende klage over karakterfastsetting - rett til begrunnelse, står det:

  • «Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisopplæring eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Forprøver kan bare påklages når prøven ikke er bestått.»

Ideelt sett er det selvfølgelig i alles favør, både hva gjelder eksamenskandidaten og sensor/er, at eksamener generelt gir gode resultater. Dersom det blir kjent at mange stryker ved en eksamen, er det hverken «populært» for studentene selv eller det aktuelle studiestedet. Og så kan man vurdere hvorvidt studentenes innsats og kvaliteten på utdanningen henger sammen.
Men karaktersetting er noe en uansett bør ta på alvor. For å spissformulere det: Dersom jeg en dag får en klasse der alle elevene mine får en toer på eksamen, kan jeg enten tenke at det var da voldsomt så dårlige elevene mine skulle være, eller at jeg nødvendigvis må gå inn i meg selv og se hva jeg kan gjøre som klasseleder og faglig veileder.

Som tittelen i denne kronikken tilsier, har sensorene mye makt under en muntlig eksamen. Og hovedutfordringen med en muntlig eksamen er nettopp det at det ikke lar seg etterprøve. For å sammenligne med skriftlige eksamener, er det en åpenbar forskjell at sistnevnte eksamensform er anonym.

Og jeg tror ikke at det er til å stikke under stol at en muntlig eksamen gir større rom for forhold som trynefaktor og subjektivitet, sammenlignet med en anonym, skriftlig eksamen. Sensorene skal selvsagt være profesjonelle, men likevel: Min erfaring tilsier at to ulike sensorer kan ha ulike måter å forholde seg til den samme eksamenen på.

Så er spørsmålet: Kan lovverket endres slik at en muntlig eksamen faktisk kan etterprøves? Bør det for eksempel være obligatorisk med en utenforstående referent som noterer spørsmålene som stilles, og svarene som gis? Og burde lovforslaget om opptak av muntlig eksamen bli et rettsikkerhetsprinsipp?

Allerede i 2009 la Studentparlamentet frem et forslag om opptak av muntlige eksamener. I et intervju i Universitas, svarte ledelsen ved UiO den gangen at en slik lovendring krever ressurser, og at de derfor var skeptiske til lovforslaget. Men datidens leder i Studentforeningen ved BI, Remi Wulff, argumenterte med at «bedre rettsikkerhet for studentene er prinsipielt uvurderlig». Han hevdet at «eksamenskarakterer får konsekvenser for studentenes framtid», og i dette tilfelle mente han derfor at «hensynet til studentene bør veie tyngre enn hensynet til skolens økonomi».

Senest i fjor la Studentparlamentet ved HiOA frem samme forslag. Teknologien er stadig i utvikling, og jeg undres hvor lang tid det vil ta før en slik ordning eventuelt vil vedtas. Kommer studenter i 2030 til å legge frem det samme forslaget?

Og finnes det andre argumenter, annet enn økonomiske grunner,  som taler mot en slik ordning? I så fall vil jeg gjerne, nok en gang, oppfordre til debatt.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS