Det digitale paradoks

Claude Shannon bragte innsikt i informasjonens finurlige vesen, han la grunnlaget for effektiv bruk av mikroprosessoren. Med Internett og World Wide Web er produsenter, brukere og informasjonsobjekter knyttet sammen slik at innhenting, bearbeiding, kommunikasjon og koordinering kan foregå smidig og uten nevneverdig teknisk kostnad. Digitalteknologien har åpnet for en formidabel effektivisering av informasjonsarbeid.

For femti år siden advarte Herbert A. Simon om informasjonsflommen («Designing Organizations for an Information-Rich World»): «Det er åpenbart hva informasjon forbruker: den forbruker oppmerksomhet hos mottakerne. Dermed vil overflod av informasjon skape knapphet på oppmerksomhet, og et behov for å bruke oppmerksomheten effektivt i overfloden av informasjonskilder som kan forbruke den».

Oppmerksomhet er en av få likeverdige ressurser. Vi har alle omtrent like mye og vi kan selv bestemme hva vi vil bruke den til, hvis vi tør. Vår bevisste informasjonskapasitet er svært begrenset (omlag 50 bit/s), og den påvirkes ikke av hvor mange Gigabit/s som påtrykkes utenfra.

Vi overlever informasjonsflommen takket være kroppens evne til å filtrere bort all unødvendig informasjon lenge før den når bevisstheten. Tom Stonier kaller dette fenomenet for semantisk metabolisme; mening trekkes ut fra et hav av meningsløse data.

I artikkelen The Nature of the Firm påpekte Ronald Coase at forholdet mellom produsent og forbruker balanseres av transaksjonskostnadene, noe Herbert Simon har diskutert i «Public Administration in Today’s World of Organizations and Markets». Med forsvinnende lave transaksjonskostnader kan organisasjoner og markeder fungere smidig og effektivt.

Her oppstår det digitale paradoks:

Digitalteknologien bringer transaksjonskostnadene mot null, mens byråkratiet bringer antall transaksjoner mot uendelig i neste potens.

Sagt på en annen måte: Kunstig intelligens kan ikke måle seg mot naturlig dumskap.

Det digitale mediet er kraftfullt, og dermed kan mye gå veldig galt om det brukes uvettig. For noen er digitalteknologi religion. Vi er fortsatt tvilende observatører.

Det digitale mediet utmerker seg ved at det er:

1. responsivt; direkte interaksjon mellom medium og aktør,
2. assosiativt; lenker gir dybde og mening,
3. brukerdrevet; den aktive part henter informasjon etter eget behov.

Det er basert på det minste av alle alfabeter med kun to tegn (0 og 1) og kan dermed simulere alle andre alfabeter og medier. Det er immaterielt uten fysisk forekomst, men informasjon kan fremstilles i ulike former slik mottaker ønsker det, som tekst, grafikk, lyd, eller annet.

Digitalisering handler ikke om teknikk eller utstyr, men om å forstå informasjonens digitale egenskaper. Informasjon handler om kommunikasjon og dermed om organisering.

Tradisjonelle medier preges av hierarkisk kommandostruktur hvor sender dikterer hva mottaker skal få. Universiteter, aviser og kringkasting er basert på dette prinsipp, mens Internett, World Wide Web, Wikipedia og Bitcoin bygger på et distribuert prinsipp der alle aktører er likeverdige.

Prestasjonsnivået i digital, distribuert organisering har vært demonstrert i Linux, Wikipedia, Bitcoin, m.fl. Man kan sammenligne med Microsoft Windows, Store norske Leksikon, Norges Bank, m. fl., der tanketomme høyt gasjerte sjefer bestemmer hva som er tillatt å tenke, skrive og gjøre.

I det digitale mediet vil hierarkisk organisering bryte sammen; den som har kompetanse henter hva man trenger for å utføre oppgaven. Det er enkelt å registrere hvilken informasjon som blir brukt, og hvem som lager informasjonsobjekter som andre finner nytte av. De unyttige blir avslørt; informasjon som aldri hentes er avfall. Dessverre ser det ut til at Arthur C. Clarke (1917-2008) spådde rett: «Jo mer fantastiske kommunikasjonsmidler vi får, desto mer trivielt, glorete eller deprimerende ser det ut til at innholdet blir…».

Utfordringen er ikke å lage digitale utgaver av antikviteter, men å kvitte seg med gammelt skrot og tankegods. Det grunnleggende problemet vil kanskje være av organisasjonspsykologisk natur?

Det største behovet tror vi blir digitalpsykiatri for avdankede byråkrater?

Egenskapene ved det digitale mediet danner grunnlaget for organisasjoner med effektivitet og kvalitet. Det krever at man gir slipp på vår tids hierarkiske boksologi samt at man tør å engasjere seg i sosial innovasjon. Det er alltid nødvendig å forstå problemet før man kan begynne å tenke på løsninger.

Av egen erfaring vet vi at noen problemer er så enkle at selv ingeniører kan løse dem, mens de kompliserte problemene krever et annet tankesett. Jaron Lanier påpekte: «Det er umulig å arbeide innen informasjonsteknologi uten å engasjere seg i sosial design».

Noen hevder at informasjon er en egenskap ved universet på linje med materie og energi. For hundre år siden påviste Einstein at materie og energi er ombyttbare (E=mc2); nå er det påvist at informasjon kan omdannes til energi. Tom Stonier så det slik: «mens energi er definert ved sin evne til å utføre arbeid, er informasjon definert ved sin evne til å organisere et system».

For å forstå nåtiden og skape fremtiden trengs kunnskap som ikke eksisterer i dagens stivbeinte kunnskapsbåser. Den kan heller ikke frambringes ved byråkratisk fakturaforskning. Vårt system er låst. Verken penger, omorganisering eller «digitalisering» kan åpne låsen. Vi tør minne om Albert Einsteins ord: «De betydelige problemene vi har skapt kan ikke løses med samme nivå av tenkning som da vi skapte dem».

Vi tror at Herbert Simons betraktning fra 1969 fortsatt er gyldig: «I en verden med kunnskapsrikdom skapes ikke fremskritt ved å lese og skrive informasjon raskere eller lagre mer. Fremskritt ligger i retning av å avdekke og utnytte mønstre i verden, slik at stadig mindre informasjon behøver å leses, skrives eller lagres. Fremskrittet beror på vår evne til å skape bedre og kraftigere tenkemåter for mennesker og maskiner».

Det er prisverdig at noen arbeider for å tilpasse digitalteknologien til menneskene, men dessverre finner vi stadig bekreftelser på Friedrich Nietzsches’s betraktning: «Galskap opptrer sjelden hos enkeltpersoner; men i grupper, partier, nasjoner og epoker, det er regelen». (vår oversettelse).

Penger og omorganisering har vært byråkratiets universalløsninger på ethvert problem; nå er «digitalisering» det nye halleluja. Med tanke på hva vettløs bruk av penger og omstrukturering i offentlig sektor har ført til, er det all grunn til engstelse?

Vi spår en epoke med digitalisert galskap bestyrt av uvettige politikere og nevrotiske byråkrater.

Vi tør likevel håpe at noen djerve ungdommer tør gi seg i kast med utfordringene, kanskje ved å starte med å skaffe seg et solid grunnlag innen informasjonsfilosofi, sosialantropologi, kjernefysikk, informasjonstermodynamikk, kybernetikk…?

De kan også ha nytte av å fordype seg i science fiction og norske folkeeventyr.​