Studieavgift kan gi høyere kvalitet

Når det snakkes om kvalitet i høyere utdanning, er det ett poeng som stort sett alltid nevnes. Poenget handler om at kvalitet er vanskelig å definere og dermed også vanskelig å måle. Det er derfor viktig å vektlegge dette poenget når man skal utvikle politikk og andre verktøy som skal heve kvaliteten. Spørsmålet blir hvordan man definerer og måler kvalitet innenfor andre sektorer når kvalitet er så vanskelig å definere?

Først er det viktig å skille mellom offentlig og privat sektor. I privat sektor bestemmes kvaliteten på varer og tjenester gjennom markedets prissetting. Den til enhver tid aktuelle prisen i markedet gir informasjon om markedets kvalitetskrav til de aktuelle varene eller tjenestene som skal konsumeres og produseres. Det er vanskeligere å måle kvalitet i offentlig sektor.

Innen forskning har man forsøkt å kompensere for mangelen på en pris som kvalitetsparameter, der tellekantsystemet, til tross for mye velbegrunnet kritikk, har ført til en viss økning av kvaliteten på offentlig finansiert forskning. Men tilsvarende kvalitetsfremmende verktøy eksisterer i mindre grad innen offentlig finansiert høyere utdanning.

Kan et slikt verktøy for eksempel være å innføre en studieavgift (en form for egenandel) for studenter innen høyere utdanning i Norge? Før leserens prinsippfaste ryggmargsrefleks tar overhånd, la meg først argumentere for hvorfor egenandeler innen høyere utdanning kan forsvares prinsipielt.

I Norge har man to overordnende prinsipper innen høyere utdanning. «Gratisprinsippet» er et prinsipp som sier at (offentlig) høyere utdanning skal være gratis for alle studenter. Altså skal studenter ikke betale noen form for direkte egenandeler når de studerer ved norske offentlige utdanningsinstitusjoner.

Det andre prinsippet er «lik rett til utdanning». Dette prinsippet må leses (indirekte) som at alle norske innbyggere, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, ikke bare skal ha en rett, men også en faktisk reell mulighet, til å ta en høyere utdanning (gitt at man oppfyller kvalifikasjonskravene). Det viktigste verktøyet for å opprettholde dette prinsippet er Lånekassen, som gir alle norske studenter mulighet til å finansiere sitt livsopphold under studiene med subsidierte lån.

Jeg vil argumentere for at prinsippet om «lik rett til utdanning» er overordnet «gratisprinsippet». Prinsippet om at høyere utdanning skal være gratis er, for det første, meget misvisende, rett og slett fordi det ikke er gratis å studere eller å være student.

For de aller fleste norske studenter ville det i praksis vært umulig å studere uten støtte til livsopphold fra Lånekassen. Dessuten glemmer mange at studielån fra Lånekassen inneholder betydelige elementer av egenandeler i form av renter og avdrag, som må betales etter endt studium. Altså er «gratisprinsippet» i praksis et hult prinsipp.

Man kan derfor hevde at en student som betaler studieavgift ved en offentlig institusjon, og finansierer dette med lån fra Lånekassen, har «lik rett til utdanning», selv om «gratisprinsippet» blir brutt. Videre viser alle statistikker at personer med en høyere utdanning har en rekke fordeler, blant annet i form av høyere lønn, bedre helse, lengre levealder og så videre, sammenlignet med resten av befolkningen. At noen av de mest ressurssterke personene i samfunnet bør finansiere mer av det individuelle godet som høyere utdanning tross alt er, er nok et argument for å innføre studieavgift.

En moderat studieavgift vil, som nevnt, også kunne ha en positiv påvirkning på kvaliteten.

Når et gode er gratis, er det alltid en risiko for overkonsum. Ved å ha en moderat studieavgift vil trolig de minst motiverte studentene tenke seg om to ganger eller mer, både før man starter på et studium og - ikke minst - underveis. Dette kan forbedre gjennomstrømmingen av studenter og ikke minst frigjøre ressurser til de mest motiverte, som fortsatt er villig til å betale studieavgift.

Den andre effekten kommer av økt konkurranse mellom institusjonene. For det er et paradoks at norske studenter er villig til å betale hele utdanningen av egen lomme på Handelshøyskolen BI, når tilsvarende utdanninger er «gratis» ved en rekke offentlige institusjoner i landet. Dersom BI skal overleve det årlige (pris)presset, må man tilby noe annet som kan kompensere for denne prisen. BI er altså nødt til å tilby en utdanning som har så god kvalitet at noen faktisk er villig til å betale for å studere der.

Konkurransen fra studentfinansierte institusjoner som BI, bidrar igjen til at offentlige utdanningsinstitusjoner også må tenke økt utdanningskvalitet. Det er ingen tvil om at konkurransen mellom økonomirivalene BI og NHH har vært et gode for begge institusjoner.

Dersom offentlige utdanningsinstitusjoner også fikk lov til å ta betalt for studier, ville konkurransen økt innenfor flere studieområder. Sist, men definitivt ikke minst: Det er ikke mange som er villige til å betale for en utdanning som har lav eller dårlig kvalitet. Likevel er svært mange villig til dette når utdanningen er «gratis».

Norge og norsk økonomi er avhengig av at norske utdanningsinstitusjoner kan levere utdanning av beste kvalitet i en stadig mer global konkurransesituasjon. Spørsmålet blir om dette er mulig når man ikke kan ta seg betalt for en tjeneste man tilbyr og leverer.

Kronikkserie om kvalitet

I forbindelse med Kunnskapskonferansen 2. juni, samarbeider Khrono og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) om  en kronikkserie om kvalitet i høyere utdanning og forskning. Først ut her er rektor på HiOA, Curt Rice.

Neste kommer fredag 27.05: Marianne Aasen, stortingsrepresentant Ap

Torsdag 26.05: Mats Kirkebirkeland, rådgiver, Civita: Studieavgift kan gi høyere kvalitet

Onsdag 25.05: Kristin Vinje, stortingsrepresentant, Høyre: Jeg forventer kvalitet

Tirsdag 24.05: Ragnhild Lied, leder i Unio: Samspel for betre kvalitet

Mandag 23.05: Curt Rice, rektor HiOA: Nei, kjære minister, kvalitet er ikke som porno