Dypt, vondt og vakkert kjærlighetsdrama

FAKTA

Elskling

• Kinopremiere: 11.10.2024
• Skuespillere: Helga Guren, Oddgeir Thune, Heidi Gjermundsen Broch, Marte Magnusdotter Solem, Elisabeth Sand, Maja Tothammer-Hruza
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Lilja Ingolfsdottir
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Norsk

Det er ikke så ofte anmeldelsene i Khrono handler om rene kjærlighetsfilmer. Men noen ganger gjør de det. Når det er nødvendig. Etter mitt skjønn skal en god kjærlighetsfilm handle om … kjærlighet. Men den skal også fortelle om at kjærlighet kan være vanskelig, og gjerne om at både et mulig brudd og en mulig fortsettelse av forholdet ligger der som alternative utfall. Spenningen skal helst kjennes nede i magen, og gjerne aktivere tårekanalene.

Elskling er regissør Lilja Ingolfsdottirs langfilmdebut. Hun har tidligere laget en rekke kortfilmer.

Den intensiteten som ligger i et godt kjærlighetsdrama, finner vi i Ingolfsdottirs film. Dessuten gir den oss noe mer. Den dykker dypere og i det dypet finner den noe vi alle kan ta med oss videre. 

Grunnhistorien er relativt enkel, og ganske gjenkjennelig. Maria (Helga Guren) er fraskilt tobarnsmor som plutselig ser en mann på en fest, og opplever sterk dragning mot ham. I en naiv tankestrøm som utgjør filmens første del, idylliserer hun ham og lengter etter ham, men regner ikke med å få ham. Men hun får ham. De får hverandre og innleder et intenst forhold.

Hovedfortellingen flytter oss sju år fram i tida. Maria og Sigmund (Oddgeir Thune) bor nå sammen og barneflokken har økt med to barn til. De jobber begge som frilansere i kreative yrker og er avhengig av oppdrag. Sigmund ser ut å ha sikrest tilgang på oppdrag. Det fører til at han tilbringer mye tid hjemmefra og at Maria i stor grad blir hjemmeværende, med barn fra førskolealder til ungdomsskolealder.

Maria er utslitt og når vi møter dem igjen i denne fasen viser det seg at forholdet er i ferd med å få en alvorlig knekk.

Ingolfsdottir, som også har skrevet manuset, tar oss med på en ferd som er både vond og engasjerende. Hun lar oss kjenne på den klassiske par-konflikten om hvem som gjør mest hjemme, hvem som får realisert seg mest — og følelse av å mangle frihet.

Men så velger manusforfatteren/regissøren å gå videre. Hun inviterer oss med på en dypere undersøkelse av hvordan et menneske (Maria) både preges av sin familiehistorie, sitt selvbilde og sin selvpresentasjon i møte med et annet menneske (Sigmund) — det mennesket hun har valgt å leve sammen med.

Det er særlig filmens siste halvdel som behandler dette temaet. Og mye av det skjer i terapirommet, der paret kommer til mekling for å finne ut av om de vil fortsette å være sammen. Jeg har sett mye terapi i filmer. Men sjelden har jeg sett den mer troverdig beskrevet enn her. Og det på samme tid som den har en viktig rolle i utviklingen av fortellingen — særlig når terapeuten (Heidi Gjermundsen Broch) vil utforske «det lille» i en terapi-samtale med Maria.

Gurens og Thunes spill og samspill er svært godt. Særlig Guren får plass i filmen, og tar det rommet som rollen krever. Vi får overbevisende sammenhenger mellom det sagte ord, mimikk og annet kroppsspråk og de handlinger karakterene gjør i sine mest fortvilte øyeblikk.

I en viktig scene besøker Maria moren (Elisabeth Sand), og det skal ikke fortelles mer om den her, annet enn at den er svært god, og på en indirekte, men likevel tydelig måte, viser oss noe av det sentrale i Ingolfsdottirs fortelling. Scenen er sår, men hjelper paradoksalt nok Maria til å forstå noe som blir sentralt for henne.

En annen scene, der et speil er sentralt, fungerer mindre godt i sin overtydelighet.

Den filmatiske stilen er realistisk. Det emosjonelle dramaet gis dermed i hovedsak en hverdagslig ramme. Det er lite musikk i filmen, men den som er der, fungerer godt. Særlig får Jaques Brels Ne med quitte pas viktig betydning.

Blant filmens mange gode kvaliteter må manuset nevnes spesielt. Det er rikt og det løfter fram hendelsene slik at strømmen av begivenheter både framstår som realistisk og danner en dramaturgisk stigning der vi spent venter på neste hendelse — og (selvfølgelig) på slutten.

Vi kan si at Elskling handler om hva som skal til for å bli elsket. Men kanskje handler den like gjerne om hva som skal til for å kunne elske.

****

Filmene som er nevnt i ingressen:

• Dag Johan Haugeruds Drømmer (premiere 4.10)
• Halfdan Ullmann Tøndels Armand (premiere 27.9)

I tillegg bør Erik Poppes Quislings siste dager nevnes (premiere 13.9)