Drama om framveksten av et moderne norsk arbeidsliv

Når Nils Gaup igjen lager film, er det grunn til å sjekke hva han kommer med. Regissøren har regissert flere store og gode filmer som forteller om Norge på ulike måter. Debutfilmen Veiviseren (1987) og Kautokeinoopprøret (2008) er blant de viktigste.

FAKTA

Sulis

• Premiere: 06.10.2023
• Skuespillere: Otto Fahlgren, Simon J. Berger, Pernille Sandøy, Alexandra Gjerpen, Rune Temte, Stig Henrik Hoff, Heidi Ruud-Ellingsen
• Sjanger: Action / Drama / Norsk
• Regi: Nils Gaup
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Denne gangen blir vi kjent med Konrad Knutsen, ti år, en gutt som selges på auksjon fordi moren ikke har råd til å oppfostre to barn. I en innledende sekvens i svart-hvite bilder blir vi kjent med ham fram til han som sekstenåring rømmer til Sulitjelma for å søke arbeid i gruvene. Relativt raskt, noen ganger i raskeste laget, følger vi ham videre til han som attenåring blir en del av arbeidslaget av gruvearbeidere i den største gruva i Sulitjelma. Dette er også gruva med de tøffeste arbeidsforholdene.

Etter hvert blir gruvearbeidernes sinne over arbeidsforholdene, ikke minst det faktum at det er farlig å jobbe i gruvegangene, nok til at de bestemmer seg for å begynne å organisere seg og å streike. Året er 1907. Dette er hovedfortellingen i filmen; vi får ta del i sentrale hendelser i norsk fagbevegelses historie.

Framtredende karakterer i filmen foruten Konrad (Otto Fahlgren) er hans arbeidskamerater, ikke minst lederen av arbeidslaget, Rasmus (Rune Temte), Johanna — en av de unge kvinnene som jobber for direksjonen (Pernille Sandøy), agitatoren Helene Ugland (Alexandra Gjerpen) og den nye direktøren (Simon J. Berger).

De svenske eierne av gruvene i Sulitjelma var der for å få mest mulig ut av fjellet og verdiene det ga ned i det som var allerede velfylte lommer. I tidens ånd var lønninger til gruvearbeiderne og deres arbeidsforhold, ikke noe de brød seg særlig om. Sulitjelma Aktiebolag eide ikke bare gruvene, men hele egnen der de lå. Dermed kontrollerte selskapet all virksomhet i lokalsamfunnet. Det kunne for eksempel nekte adgang til folk det ikke ønsket å ha i det lille samfunnet. Som brysomme agitatorer.

Filmen bygger på det eldgamle narrativet om de gode versus de onde. Det gjør den ganske godt, om enn relativt enkelt. De gode er selvsagt gruvearbeiderne, mens de onde er direksjonen og dens håndlangere.

Gaup bruker en del virkemidler som vi ellers ser mest i actionfilmer, som sprengning, brann, ras inne i gruva. Alt dette er sannsynligvis gjengitt så nært opp til den historiske virkeligheten som vi kan forvente.

Disse scenene lar oss likevel sitte igjen med en undring over at selve grunnlaget for gruvearbeidernes sinne blir underfortalt. Det er et savn at Gaup ikke bruker mer av like kraftige filmatiske virkemidler på å skildre de tøffe arbeidsforholdene — som det tunge fysiske arbeidet, skader og sykdommer. Vi får ikke så mye visuelt om det faktiske slitet. Kun i den delen der Konrad på sin første arbeidsdag får såre hender av å svinge slegga, får vi et tydelig bilde av slitet. De erfarne gruvearbeiderne jobber og sliter, men tørker de én gang svetten av panna eller graver støvet ut av nese og ører? Lus nevnes i én bisetning. Dermed mister vi noe av fortellingens grunnlag i den filmatiske framstillingen.

I stedet velger Gaup å fortelle om klasseforskjellene ved å vise direksjonens boligforhold og deres tilgang på eksklusiv mat og dyre drikkevarer kontrastert mot brakkene til gruvearbeiderne. Dette er også en viktig del av Sulitjelma-samfunnet. Vi får innblikk i et uregulert arbeidsliv der direktøren og hans menn kjøpte lojalitet ved i hemmelighet å gi ekstra lønn til tysteren, ved at enkelte lojale ble invitert inn til hastige gode måltider og ved at alle tegn på opposisjon resulterte i øyeblikkelig oppsigelse og deportasjon fra hele samfunnet.

Sulis er en interessant og i hovedsak god film. Den forteller om en sentral del av vår historie ved å vise levekår og konfliktstoff som kan synes fjernt i dagens samfunn, men som kanskje er nærmere oss enn vi liker å tro. Den er god på å vise at kampvilje og tvil om gjennomslagskraft kan følge hverandre tett. Men også at samhold er nødvendig. Dette er en periode preget av sosial og politisk oppvåkning.

Kanskje er den sosiale skildringen den mest interessante i filmen. Sulitjelma-samfunnets sterkt lagdelte preg, den svært ulike maktfordelingen og solidariteten mellom de som er nederst på rangstigen — er godt tegnet.