Nær de som strever

Dokumentarfilmen Rich Hill (2014) gir et innblikk i et USA som kanskje ikke er så synlig fra Norge. Og måten filmen er kommet hit kan kanskje være med på å forklare hvorfor.

I dagens medievirkelighet er det ikke lenger bare tv som serverer tv. Det er ikke lenger bare aviser som gir oss nyheter, eller kun magasiner med blankt papir som forteller oss hva kjendisene holder på med. Det er faktisk ganske lenge siden det var sånn. Mediene er ikke like adskilte som de var. De ulike medietypene, plattformene er vel begrepet vi bør bruke, nærmer seg hverandre. De blir likere hverandre. De slåss om det samme stoffet.

Derfor er det ikke veldig overraskende at dokumentarfilmen som vant selveste Grand Jury Prize på den innflytelsesrike Sundance-festivalen i år, vises på VGTV. For å se en av de nyeste og beste dokumentarene fra «der ute», er det altså ikke tv-en din der hjemme du skal slå på. Og du skal ikke gå på kino. Du trenger ikke gå i butikken og kjøpe den på dvd heller.

Det du skal gjøre er å klikke deg inn på VGs hjemmeside, og se den der. Dette kan jo føre til at mange ser den. VG har mange lesere. Men er de vant til å se film - i avisen sin? Det er fortjenestefullt at VGTV viser filmen, men det er vanskelig å akseptere at de viser en nedklippet versjon (50 minutter), og ikke den fulle versjonen (91 minutter).

Rich Hill er en av disse søvnige småbyene der det ikke skjer så mye. Mange har ikke jobber. Kullegruvedriften har opphørt, for mange år siden. Stillheten er nesten fysisk. Den brytes kun av passerende godstog. Larmende piler som baner seg vei gjennom småbyroen. Vi møter tre gutter - Andrew (14), Appachey (13) og Harley (15) - og deres familier.

Her det ikke akkurat samfunnets mest vellykkede vi blir kjent med. Det er heller fattigdom, fedre som har forlatt familien uten å ta farvel, mødre som sitter inne, gutter som må være fedre i sine familier. Men det fortelles om dette på en måte som gjør oss mer til deltagere enn tilskuere. Guttene snakker direkte til oss, og de viser fram det livet de lever. Guttenes manndomsprosjekt er skjørt, men tvinger seg fram. Også dette på en stillferdig måte.

Vi er altså på besøk i et ganske annet USA enn det vi ser i mye av det vi ellers får med oss i tv-mediet. Det dreier seg om veldig annerledes liv enn de du finner i en tv-serie med frustrerte (middelklasse-) fruer, eller (styrtrike) politikere som bygger korthus.

Regien er ved Andrew Droz Palermo og Tracey Droz Tragos. Dette er unge amerikanske filmfolk (fetter og kusine med familiebånd i Rich Hill) som vi kommer til å høre mer fra i årene som kommer.

Det er flere grunner til det. De kan sitt håndverk, de går inn i sitt materiale. Og de mestrer det estetiske uttrykket som forteller denne historien slik den fortjener å fortelles. Det amerikanske magasinet Rolling Stone kalte nylig Rich Hill for The other Boyhood, en film som tidligere er anmeldt i Khrono.

Menneskene i den lille byen Rich Hill i Missouri (det er rundt 1400 av dem), har det ikke lett. Men vi møter ikke fortvilelse. Den er i alle fall ikke påtrengende. Som en av mennene i filmen sier: «Når man bor i en by full av arbeidsledighet, lærer man seg å overleve». Enten det er ved å lage kokeplate av å sette strykejernet opp ned i en gryte, eller det handler om å velge å ikke drømme om et bedre liv. I matkupongenes by er det gode liv et stykke unna. Og hvis man ikke kan leve det gode liv, får man leve det livet man har. Man må jo leve. Og det gjør Rich Hills innbyggere. De lever. Så godt de kan.

Det betyr timer på sofaen, eller i senga. Foran tv-en, den aldri hvilende samtalepartneren. Samtidig er noen av disse livene mobile. Noen flytter mye, uten at vi får vite så mye om årsakene. Det snakkes om å «bo hos noen», «leve på nåde», og «flytte videre etter en tid».

Familie er viktig for disse guttene. Deres liv springer ut fra noen familier, og de «rapporterer tilbake» til familiene. Som oftest mor. Ofte også bestemor. Vi blir vitne til familier som lever sammen. Men som like gjerne kunne vært separert. Av livets hendelser. Av det barnevernet som skimtes i bakgrunnen. Og noen ganger lever også disse familiene fra hverandre, i alle fall for en tid. Når mor kommer i fengsel av grunner som river en i hjerterota, er det det som skjer. Grunnene skal ikke fortelles her. Mor forteller det selv. Da er vanlig familieliv ikke mulig. Men de som ønsker det holder sammen. Og venter på neste fase.

Harley velger å se framover: «Når mamma kommer ut av fengslet, kommer hun til å få jobb. Håper jeg. Det er jo moren min. Jeg må ha litt håp».