Dokumentar om livet som eksilkunstner i Norge

FAKTA

Livet er vakkert

• Kan sees på VGTV
• Originaltittel: Al haya helwa
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Mohamed Jabaly
• Nasjonalitet: Palestina, Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Arabisk, Norsk, Engelsk

I en relativt blodfattig premierehelg på kino kan det passe å trekke fram en kinodokumentar som ble vist i vår, og som jeg aldri rakk å anmelde da. Nå er muligheten der, fordi filmen nylig ble lansert på VGTV.

Regissør Mohamed Jabaly forteller sin egen historie i Livet er vakkert. Den handler om å være fra Gaza, om å lage film og om at det er vanskelig å få innpass i Norge.

Sakens fakta er at Jabaly vokste opp i Gaza. Han ble særlig kjent da hans første film Ambulance ble lansert. I filmen viser han situasjonen slik den ble opplevd i en ambulanse sommeren 2014 da Gaza ble utsatt for sterk bombing fra Israel gjennom femti dager. Filmen fikk en rekke priser internasjonalt.

Senere samme år ble han invitert til et én måneds opphold hos filmkolleger i Tromsø. Gaza og Tromsø er vennskapsbyer. Det skulle endre hans liv. Mens han var i Norge, ble grensen til Gaza stengt. Jabaly ble tvunget til å søke utvidet visum til Norge. Det skulle vise seg at det norske byråkratiet ikke anerkjente ham som filmskaper, siden han ikke hadde en formell utdanning. Saken har også et utdanningsperspektiv: Det finnes ingen filmskole i Gaza.

Jabalys beslutning ble å dokumentere sin egen situasjon som filmarbeider i eksil, men uten egentlig å bli anerkjent av myndighetene der han tilfeldigvis hadde havnet.

I filmen følger vi tett på Jabaly der han gjennom de neste årene dokumenter prosessen med å få anerkjennelse fra norske myndigheter og dermed midlertidig opphold. Han vil tilbake til Gaza når grensen åpner. Dessuten får vi glimt fra hans hverdagsliv i Tromsø, der vi er med på både snømåking, skigåing og videosamtaler med venner i Gaza, og ikke minst med moren. Vi får også glimt fra hans oppvekst i Gaza.

Filmen trekker oss nært inn på Jabaly og hans kamp. Ikke minst fordi han filmer mye av det som skjer med egen mobiltelefon. Det gjør at vi er med i det som oppleves som ikke-regisserte hverdagssituasjoner, i nærbilder. Det er umulig å ikke få sympati med mannen vi etter hvert blir kjent med. 

Han forteller med en kommentarstemme som aldri går over i bittert angrep eller depresjon. Det er tvert imot en håpefull og (ofte) smilende Jabaly som manøvrerer seg gjennom hverdagen i vinterlandskapet.

De visuelle og tekstlige valgene for filmen er viktige for den historien Jabaly forteller. De virker inn på oss på en inviterende og engasjerende måte.

Selv om det sikkert er mye vi ikke vet om filmskaperen etter å ha sett filmen, sitter vi likevel igjen med en følelse av å kjenne ham. Det er sentralt i en dokumentar om enkeltmenneskets strev i møte med et statlig system. Og her ligger potensielt en av dokumentarens styrker; den kan vise oss nettopp dette i en blanding av fakta og opplevd virkelighet.

Gode filmer som tar utgangspunkt i krig, vil ofte guide oss til å se livet til de menneskene som berøres av den. Derfor er slike filmer ofte humanistiske statements. Så også Livet er vakkert.

Livet er vakkert fikk selveste regiprisen på fjorårets IDFA-festival, den mest sentrale dokumentarfestivalen i verden.

Det er interessant å lese juryens begrunnelse. Den inneholder denne tankevekkende passasjen:

«… et tidsaktuelt filmuttrykk for det universelle behovet for å bli anerkjent i vår fulle menneskelighet. En overbevisende fordømmelse av de byråkratiske og politiske strukturer som nekter dette. En regissørtone som — en nesten umulig oppgave — klarer å finne håp og humor midt i uutholdelig smerte. En sterk oppfordring til frihet, frihet til bevegelse, frihet til muligheter og friheten til å forfølge våre drømmer.»

Når andre peker på våre «byråkratiske og politiske strukturer» som problematiske, bør vi kanskje lytte. Det hevder denne filmen, på sitt vis.

Likevel er det kanskje dens menneskelige orientering som er dens sterkeste kapital. Fortalt på en kunstnerisk variert og inntagende måte