Mer politisk styring i humaniora ønskes

Vi er svært positive til at Kunnskapsdepartementet har levert en melding til Stortinget med tittelen «Humaniora i Norge». Det er en grundig melding på over 100 sider som tar for gitt at humaniora er viktig og nyttig. Bare det i seg selv er prisverdig i en tidsalder der humanister stadig har følt at de har måttet rettferdiggjøre sin eksistens.

De fleste er enige om at humanistisk kunnskap og kompetanse er avgjørende i ethvert samfunn. Men hvordan man skal legge til rette for at dette blir best mulig, er mindre entydig.

Humaniorameldingen uttrykker klare forventninger og krav til de humanistiske miljøene. Målsetningen til departementet er at miljøene «i enda større grad kan gi det samfunnsbidraget de har potensial til i møtet med vår tids store spørsmål».

Som Espen Søbye peker på i Morgenbladet 7. april, finnes det lite bevis for at humaniora ikke har bidratt med et tilfredsstillende samfunnsbidrag. Dommen er hard, og vi hadde nok forventet større faktagrunnlag enn at norsk humanistisk forskning ikke lykkes godt nok i jakten på de berømte EU-midlene.

Mange av departementets planer og tiltak er det vanskelig å være uenig i: vurdere tiltak for bedre rekruttering av lærere i fremmedspråk, at humanistiske fagmiljøer skal være aktive i utviklingen av fremtidige forskningsprogrammer i EU, at arkiver, biblioteker og museer også kan utføre forskning, en utredning av virkemidler for å stimulere til økt anvendelse av humanistisk kompetanse i næringslivet.

Utfordringen er snarere at mange av tiltakene handler om å utrede og vurdere, ikke direkte om satsing på humaniora.

Et viktig og gjennomgående tema i meldingen er tre store utfordringer der departementet argumenterer for at humaniora kan bidra i større grad. Dette er:

1.  Integrering, migrasjon og konflikter
2. De store teknologiskiftene
3. Klima, miljø og bærekraft

Vi er enig i at dette er områder der humanistiske fag bør bidra med mye god forskning, og i mange tilfeller allerede gjør det. Samtidig er det viktig at grunnforskning ikke bare finner sted innenfor store satsinger.

Et eksempel kan være forskningen som har gitt May-Britt og Edvard Moser ved NTNU Nobelprisen. Denne forskningen har aldri vært en del av NTNUs strategiske satsingsområder, men like fullt har universitet, Forskningsrådet og EU med rette brukt svært mye penger på forskningen deres.

Slik er det også innenfor humanistisk forskning der mye forskning ikke nødvendigvis vil finne sin plass innenfor de tre områdene nevnt ovenfor. Minst to av Norges ERC-bevilgninger, grunnforskningsprosjekter som gis til de aller beste, innenfor humaniora har gått til prosjekter som ikke passer inn i det Kunnskapsdepartementet definerer som de store utfordringene.

Det er derfor viktig at også humanistisk forskning utenfor disse områdene gis gode vekstvilkår og ressurser for å kunne bli enda bedre.

Meldingen peker på at ett problem har vært at Norges forskningsråd ikke har lagt tilstrekkelig til rette for at humanistisk forskning kan integreres i forskningsprosjekter på sine egne premisser. Humaniora har i mange tilfeller blitt redusert til en hjelpevitenskap, noe som har ført til at mange forskere har mistet interessen for å delta i større prosjekter.

I meldingen argumenteres det med at «De store programmene i Forskningsrådet vil best tjene fagutviklingen i humaniora ved å være åpne for flerfaglige og tverrfaglige prosjekter der forskere fra humaniora samspiller med forskere med andre disiplinbakgrunner». Vi støtter tanken om flerfaglighet, men vi mener at det er ytterligere utfordringer her som meldingen ikke tar opp.

• For det første er tverrfaglighet notorisk vanskelig å evaluere. Det krever ikke bare fagpaneler som består av forskere med ulik bakgrunn, men paneler som faktisk har forskere som selv arbeider genuint tverrfaglig med de aktuelle disiplinene. Dette er vanskelig å realisere, men like fullt nødvendig for at flerfaglige og tverrfaglige prosjekter faktisk skal tjene fagutviklingen i humaniora.
• For det andre, dersom humanister skal kunne bidra tverrfaglig på «egne premisser», må panelene ha forskere som vet å vurdere humanistiske bidrag nettopp som dét. Hvis ikke, er vi bekymret for at konsekvensen av meldingen kan bli det motsatte av intensjonen. Kun humanistiske bidrag som minner om fag som allerede er kjente bidragsytere til programmene, vil bli anerkjent.
• Til slutt: De teoretiske og metodologiske uenighetene er ofte enda større og mer grunnleggende innenfor mange humanistiske disipliner enn på andre områder, og det er viktig at det tas hensyn til disse på en god nok måte i evalueringen av både tverrfaglig og annen forskning. Dette kunne meldingen med fordel ha undersøkt og tematisert i større grad.

Vi er glade for at departementet forventer mye av de humanistiske fagmiljøene. Vi har mye å bidra med. Men det er viktig at bidragene våre vokser frem på fagfeltenes egne premisser og at de vurderes på en måte som også tar høyde for deres egenart og kompleksitet.

(Innlegget er først publisert hos Aftenposten)