Disputerte som nr. 5000

I 1817 ble Frederik Holst, en norsk lege og professor i medisin, den aller første til å avlegge en doktorgrad ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Eller rettere sagt, den medisinske embetseksamen han avla som siste nordmann ved Universitetet i København ble gjort gjeldende også i Norge, ifølge Store norske leksikon.

204 år senere, i 2021, avla kirurg Davit Aghayan doktorgradsavhandling nummer 5000 ved fakultetet. Legger man til grunn at Det medisinske fakultet, med røtter tilbake til UiOs grunnleggelse i 1814, ligger på rundt 200 disputaser i året og 40 prosent av UiOs totale disputaser, er det trolig rekord for norske fakulteter.

— Den første avhandlingen omhandlet radesyke, en type syfilis som vi ikke ser lenger og var skrevet på latin. Det er klart at en del har forandret seg, sier prodekan for forskning, Jens Petter Berg.

medisinutdanning

Strid om medisinutdanning også i øst

Brukte 170 år på 1000 avhandlinger

I sin avhandling disputerte Aghayan om hvordan det gikk med tarmkreftpasienter som fikk kikkhullsoperasjon for spredning til leveren, og sammenlignet med pasienter som fikk åpen kirurgi.

— Jeg ble veldig glad over å høre at jeg var nummer 5000, og overrasket over det høye tallet, forteller Aghayan i en artikkel på UiOs nettside.

For å markere doktorgrad nummer 5000 presenterte Berg Aghayan med en inngravert vase.

— Doktorgradene ble mer systematisert og endret seg til å bli forskeropplæring i større grad. De fleste brukte tidligere fem år på sin avhandling. Etter Bologna-prosessen ble dette normert til tre år.

Annonse

BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
-

Kvinner står for 60 prosent

Flere andre store forandringer har også funnet sted i løpet av de siste 200 årene. Den første kvinnen tok en doktorgrad ved fakultetet i 1914. I dag står kvinner for cirka 60 prosent av alle doktoravhandlinger.

En annen forandring er arbeidsmetodikken og hvem som tok doktorgrader. I starten var det kun leger som avla doktorgrader og i løpet av de første 61 årene var det kun fem som disputerte, ifølge UiO.

— Det var få leger i Norge, og de var opptatt av å bygge opp fakultetet og utdanne leger. De hadde ikke så mye tid til forskning, forteller professor emeritus i medisinsk historie, Øivind Larsen, til UiOs nettside.

Bred kompetanse viktig

Nå har cirka halvparten av doktorgradsstipendiatene en annen grunnutdanning. En god og ønsket utvikling, sier prodekan Berg.

— Mange av de store samfunnsutfordringene innen helse og omsorg må møtes med tverrfaglig kompetanse, der legene står for en del. Men vi trenger også folk med kompetanse innen blant annet realfag, helseøkonomi, sykepleie og etikk. Vi ser på den brede kompetansen som en styrke, sier Berg.

Berg trekker likevel fram en hovedforskjell mellom doktorgradene på 1800-tallet og i dag: Samarbeid.

— Det er et stort maskineri som skal til for at det skal fungere på en god måte. Fra det store engasjementet blant veiledere til alle administrative ansatte. Det er kanskje den største forskjellen fra hvordan det var før.