Hva skal ingeniører med diktanalyse?

Mitt navn er Tord, og jeg underviser i norsk ved ingeniørutdanninger på NTNU. Jeg pleier egentlig å presentere meg på norrønt, for å vise studentene overgangen fra norrønt via arkaisk nynorsk til moderne norsk.

Da sier jeg: «Ek em Tord Skallagrimsson», for å velge et norrøntklingende etternavn. På nynorsk blir det «Eg er Tord, son av Skallagrim». Verre er det å oversette det til moderne norsk, særlig Skallagrim. Men om vi antar at «Skalla» er en metafor for fjeset eller trynet, og vi vet at «grim» kan moderniseres til «stygg», så presenteres jeg som «Jeg er Tord, sønn av han som er stygg i trynet».

Noen av studentene jeg underviser, er forkursstudenter til ingeniørutdanningen. For tiden skriver jeg en lærebok om kommunikasjon og norsk for disse studentene, sammen med Astrid Stifoss-Hanssen og Anders Ulstein. Da er det nyttig å vite noe om hvem mottakeren av boka er.

Forkursstudenten tilhører typisk en av to grupper:

1) Ung mann, tidlig i tjueåra, fra Nord-Norge eller utkanten av Trondheim.

2) Eldre mann rundt tretti, på omskolering fra jobb, som ikke har sittet på skolebenken på femten år.

Felles for begge gruppene er at de er på skolen av egen fri vilje. De har gjerne gått yrkesfag tidligere og har masse livserfaring. De skal lære realfag, og: De har et særdeles anstrengt forhold til faget norsk fra tidligere.

Så hva må en slik lærebok inneholde? For det første handler den mye om fugeformativen. Hovedsakelig fordi jeg er glad i fugeformativen. Jeg har likt den helt siden jeg tok eksamen på grunnfag i nordisk. På morfologidelen under en femtimers eksamen fikk jeg i oppgave å dekonstruere ordet «vindusviskere». Det ble fort tolv sider – men det betyr ikke at nordisk er sært.

Fuge s-en tok flere av de sidene. Den er viktig. For den som fortsatt husker skoletida og lekseplanen man fikk i sekken over uka som kom: Husker dere hva planen het? «Ukeplan» eller «ukesplan»? Og hva sier dere i dag? Dessuten, heter det «sakliste» eller «saksliste»? Det heter selvfølgelig ingen av delene. Det norske språket er jo nesten utryddet, så i dag heter det oftest «agenda».

Men dette er en del av språkhistorien vi skriver om. Så hvorfor i all verden skal ingeniørstudenter lære om fugeformativer? Er det ikke viktigere å vite hvor Ivar Aasen kom fra, eller at Det norske Folkesprogs Grammatik ble utgitt i 1848? Aasen kom for øvrig fra Ørsta. Det er jo en vesentlig del av språkhistorien. Hva har så studentene mest bruk for – fugeformativer eller biografiske fakta om Ivar Aasen?

Fugeformativen har en reell funksjon i studentenes daglige liv. Svekkelsen av fugeformativen bidrar til en økt grad av særskriving i samfunnet, og selv om det hovedsakelig fører til morsomheter som at man drikker «rød vin» – en klassiker fra Verdal bestående av heimert og konditorfarge – eller går på møbelforretningen og kjøper en «PC pult i hjørnet», så kan det få mer alvorlige følger. Et tenkt eksempel kan være en instruksjonsmanual for bygging av fundament til en bru, der det står: «Fundamentet sikres med armering jern og isopor». Hva betyr det egentlig, og vil ingeniører fra NTNU forstå at det egentlig menes «armeringsjern»?

Dessuten: Studentene trenger mer enn språkhistorie. Språk er makt, og selv en realist trenger å lære å bruke språket. Derfor legger vi også vekt på retorikk i boka vi nå skriver til ingeniørene. Etter tretten år på forkurset har jeg innsett at det er lite som skaper så mye engasjement som de tre B-er; bil, bensin og bomringer. Det er snadder for en norsklærer som ikke liker å kjøre bil, som synes bensinprisene er altfor lave, som synes Midtbyen i Trondheim er sjarmerende, og at det var idioti å fjerne bomringen rundt sentrum. Dette forteller jeg også til studentene.

Men studentene er ikke enige. Å bli klar over makten som ligger i god retorikk, gir gode diskusjoner, selv om jeg som regel vinner diskusjonene – i hvert fall i starten av året. Til å begynne med mangler studentene grunnleggende fakta og må ty til feilslutninger, av typen flertallsargument: «Alle mener det er for dyrt for bensin i Norge». Men i løpet av året lærer de mer, de lærer å strukturere tekst, de lærer å moderere seg når de vurderer og lærer at de kan være mer bastante når de framlegger fakta, såfremt faktaene er troverdige og holdbare.

Når eksamen kommer, sitter flere av dem faktisk og drøfter hvorvidt elbiler burde få fordeler framfor bensindrevne biler. Den språkmestringen mener jeg er viktig for en ingeniørstudent. Det er liten nytte i å ha en ny løsning til bygging av energieffektive hus som sparer bedriften for enorme summer penger, hvis du ikke klarer å formulere et internt notat som overbeviser ledelsen om at du har rett.

Ingeniører trenger ikke bare kunne ingeniørrelevante ting heller. For eksempel har vi kalt litteraturhistoriekapitlet vårt for «Skjønnlitteratur og teknologi». Ideen er å vise hvordan teknologien har påvirket litteraturen, og hvordan litteraturen behandler teknologien. Rolf Jacobsens fantastiske dikt «Nitti kilometer» fra 1930-tallet, beskriver følelsen av å kjøre i svimlende høy fart:

– Å høre glefset
av motormunnen
mot veiens kurve
mens landet kommer
med favnen åpen,
med nye steder
du ikke kjenner
med trær og tårner
imot ditt hjerte.

Det er fantastisk å kjøre i nitti kilometer i timen, selv om studentene mine mener det burde være minst hundre på alle motorveier. Og videre, hvem tror Knausgårds Min kamp hadde fått den enorme oppmerksomheten den fikk, uten sosiale medier? Uten muligheten til å skjenne på ham i diverse kommentarfelt for å invadere privatlivets fred? Uansett oppleves litteraturen mer relevant for studentene når det hentes motiver fra deres sfære; teknologi, ingeniørkunst og studentliv. Som foreleser kan du fint prate om ambivalensen til framskritt i mellomkrigstiden på bakgrunn av «Nitti kilometer», eller nye mediers påvirkning på litteratur ved å vise til Knausgård.

You gotta see the bridge, man

Vi skal heller ikke glemme dannelsesaspektet ved norskundervisning for ingeniørstudenter, selv om det virker som om de som har skrevet rammeplanen for faget, glemte det fullstendig. Jeg pleier å starte hvert skoleår med å fortelle om filmen Kellys helter (1970). Studentene er som regel for unge til å huske den, men de fleste ser den i løpet av året. Filmen handler om en gruppe soldater under andre verdenskrig, som forsøker å finne 14 000 gullbarrer. I sin søken etter gullbarrene støter de selvfølgelig på flere problemer.

«You gotta see the bridge, man, you gotta see it.» Fra Kellys helter (1970, Brian G. Hutton).

En av hovedrollene, spilt av Donald Sutherland, kalles Sergeant Oddball. Han er tankfører, tydelig inspirert av hippiebevegelsen, og røyker kanskje mer enn bare tobakk. På et tidspunkt i filmen er gruppa redde for at tyskerne skal ha sprengt en bru de trenger for å komme seg videre. I diskusjonen sitter Oddball helt rolig, og maner de andre til positive tanker. For å beholde troa må de se det for seg. «You gotta see the bridge, man, you gotta see it.»

Dette er viktig for meg i min undervisning. Studentene må klare å se brua de skal bygge, for at de skal få det til. Å løfte blikket fra matematiske utregninger og fysiske muligheter, og visualisere det objektet tallene beskriver. Dette er noe norskfaget skal hjelpe til med. Vi skal skape nye perspektiv på ingeniørrollene, og gi studentene allmennkunnskap som de kan bruke i samfunnet.

Jeg har to døtre, og jeg ønsker ikke å kjøre over en bru med dem i bilen, bygd av ingeniører som ikke vet hvem Henrik Ibsen var. Eller for å si det med Knut Nærum: «Spør ikke hva du skal med diktanalyse, spør hva diktanalyse skal med deg».

(Tord Mjøsund Talmo er universitetslektor ved Institutt for allmennfag ved NTNU. Han jobber for tiden med bokprosjektet Kommunikasjon og norsk for ingeniører sammen med Astrid Stifoss-Hanssen og Anders Ulstein. Teksten er en omarbeidet versjon av et kåseri Talmo holdt under Universitetsforlagets årlige middag i Trondheim tidligere i år. Innlegget er først publisert på Ublogg.)