Samtidige forandringer

Kunnskapsdepartementet ser en dramatisk endring av høyere utdanning. Dette er fra innledningen til Digitaliseringsstrategi 2017-21.

• «Alt fra infrastruktur og administrasjon, læringsmateriell og forskningsdata, undervisnings-, lærings- og vurderingsformer i utdanningene og måter forskning foregår på, til innholdet i selve utdanningen, forskningen og hvordan UH-sektoren samhandler med samfunn og næringsliv, blir berørt av de mulighetene de teknologiske endringene skaper. Vi er inne i en tid der digitalisering og nye plattformer med stor kraft er i ferd med å få enda større betydning for sektoren, og både utdanning og forskning er områder der IKT-løsninger vil bidra mye i årene som kommer. »

Det ligger nok en varsomhet mot å mene noe tydelig radikalt i denne teksten. UH-sektoren berøres av digitalisering som får større betydning. Litt større? Det er mer trykk i avsnittet foran:

• «Digitalisering har endret alle samfunssektorer og er i ferd med å endre dramatisk måten vi arbeider, lever, kommuniserer og samhandler på.»

Her kunne man erstattet det forsiktige berøres med et tydelig ..

• «Utdanning, forskning og administrasjon går nå gjennom den samme dramatiske endring. »

The devil is in the details og det kunne ligge en viss dobbeltkommunikasjon her, men formuleringene gjenspeiler et reelt problem. Det springer ut av de mange samtidige forandringene. Om de kommer en og en har akademia mekanismer og kotyme for å tilpasse seg – og kanskje avvise – forandringens vinder. Det er vanskeligere når det blåser fra alle kanter.

Derfor holder jeg en knapp på at man snakker rett fram om det dramatiske i lista over det som blir berørt: Infrastruktur, administrasjon, læringsmateriell, forskningsdata, undervisning/læring og hva man skal lære.

Litt mer om dette:

1. Digital infrastruktur. På universitetene ble 70-tallets stormaskiner erstattet av minimaskinene på 80-tallet, særlig med leveranser fra Norsk Data. I deres sted kom deretter lokalnettverk med vekt på Novell Netware på 1990-tallet før stormaskinene vendte tilbake i klient-tjener-arkitekturer. Fra 2010 er det mobiltelefonen i den ene enden og tjenermaskiner i nettskyen som dominerer i den andre. Virtuell infrastruktur og Software as a Service (SaaS) leveres med amerikanske Amazon Web Services (AWS) i spiss fulgt av Microsoft’s Azure og Google Cloud. Nærmere år 2020 melder ny aktører seg, derunder det kinesiske Alibaba Cloud med den beste og rimeligste 5G-teknologien fra Huawei som USA nå setter under press. UNIT har tegnet driftsavtale med det svenske Safespring. Behandlingskapasiteten har vokst voldsomt i bredde og effektivitet i disse 50 åra.
2. Administrasjon forandres fra de mange forsøk på sentralisert command-and-control til distribuerte nettverk i tråd med smidige (agile) prinsipper. Det skyldes intern og ekstern kompleksitet og hyppig forandring. Men dette er også ei nøtt. Det er ikke lett å kombinere detaljkontroll ovenfra-ned med innovasjon og kvalifisert personlige engasjement. Mange ledere i offentlig byråkrati har navigert hierarkiske strukturer og mangler digital organisasjons- og forandrings-erfaring. Derfor blir det mest etter gamle-måten. Sentraladministrasjonen vokser og forblir et kronglete og kranglete tema gjennom 2020-åra.
3. Læringsmateriellet kan deles i statiske og dynamiske former. De statiske lærebøkene utgis fortsatt på papir eller som låste ebøker av forlagene. I Norge forsterkes deres monopol, men det utfordres også. Under trykket av Open Access konkurrerer de med universitets-bibliotekene om å gi ut e-tidsskrifter. De dynamiske titlene i form av digitale læreverk har video, audio og programmert interaksjon i tillegg til skrift og stillbilde. De lages for omvendt undervisning, samlingsbaserte studier og selvstudium. Studiene blir mindre stedsbundet enn med boktrykk og auditorieforelesninger. Bibliotekene må holde orden på flere hundre tusen nettsider pr institusjon. Disse dokumentene tilpasses fler-campus-modeller og Open Access-deling i nasjonale og globale nettverk. Distribuerte institusjoner som NTNU, UiT, Innlandet, Nord og Kristiania vil ventelig lede an.
4. Forskningsdata har en logaritmisk (og algoritmisk) ekspanderende kvantitativ side. Ikke minst gjelder det mønstergjenkjenning med statistiske prosedyrer (AI) og tilhørende sammenfatnings- og presentasjonsteknologi. Sensorer og klikkdata alminneliggjør datainnsamlingen. SaaS-løsninger leveres for en billig penge fra globale aktører som AWS, IBM og Alibaba. Personvern er blitt viktigere i parallell med at data er mer allmennt tilgjengelig. Det siste gir også grunnlag for nytt samspill mellom forskning og undervisning.
5. Undervisning og læring har i særlig grad hvilt på kunnskapsrepresentasjonen i det Gutenbergske univers: Papirlærebøkene. Nå skjer det en digital overskrivning og remediering av fagprosaen med økende fleksibilitet og blanding av former og formater. Det utvikles ny konkurranse, men også verdifullt samarbeid mellom universitetene på grunnlag av læringsutbytte-beskrivelsene. Disse LUB-ene angir og kodifiserer hva studentene skal ha lært, – ikke hva de skal ha lest. Nye forretningsmodeller lar fagtekstene være Open Access, eventuelt også med betaling for personlig og institusjonell studentoppfølging.
6. Vurdering og formene for bevitnelse er i forandring. Det viktige er ikke å sette strøm på tradisjonell papireksamen. Det er en forsinket overgang fra penn-og-papir til skrivemaskin-på-nett. Mer interessant er at arbeidet med opplæring i nye ferdigheter og organisering ikke kommer skikkelig i gang uten nye vurderingsformer. Det eksisteret strukturell, kulturell og byråkratisk motstand, men de vil komme. Det viktigste blir utvikling av systemer for nasjonal og internasjonal ekvivalens, trolig med (digitale) sertifikater og merker (badges) og ny vekting i spenningen mellom handlingsferdighet og skrivetrening.
7. Nye kunnskaper og ferdigheter. Den digitale økonomien stiller nye krav til kunnskap og ferdighet. Det er ulike anslag, men ikke urimelig å tro at 50 prosent av arbeidsoppgavene kan automatiseres med bruk av dagens teknologi. Balansen forrykkes mellom manuelt og kognitivt arbeid på den ene side og de hel- og halvautomatisere operasjonene på den andre. Det betyr at mange jobber blir restrukturert. Det gjelder også akademia. Man må stadig lære noe nytt og derfor bli flinkere til det å lære og å avlære. Det er umulig å snakke seg til forandringene i tilvante akademiske former, f.eks. på kurs og semimar. Kursing forandrer ikke så mye, selv om fagstaben viser større interesse. Akademiet må også praktisere egen innovasjon. Det er først og fremst et ledelsesproblem overfor normalorganisasjonen. Staten legger til rette for det ved å forenkle og finstille styringsparametrene. I kjølevannet oppstår fornyet diskusjon om institusjonenes og fagpersonalets autonomi.

(Innlegget er først publisert på bloggen moccahuset.no.)