Den amerikanske drømmen fortalt av en visepresidentkandidat

Filmen er fire år gammel. Den har knapt vært innom norske kinoer. Nå ligger den på Netflix. Det spesielle ved filmen er at den bygger på den selvbiografiske boka Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis av den nyslåtte visepresidentkandidaten for det republikanske partiet i USA, J.D. Vance. Derfor blir denne teksten en annerledes anmeldelse med spor av politisk analyse.

Bokas tittel forteller at Vance ville si noe mer enn det filmen forteller om. Der filmens tittel ikke går lenger enn å fortelle at noe ikke helt stemmer i Hillbillyenes verden, gir boktittelen et tydelig signal i tillegg: det er noe galt med kulturen.

Vi snakker om en stor region - Greater Appalachia og Rustbeltet - som strekker seg over flere av statene i sør og sør-øst, der folk ofte bor i avsidesliggende og skogkledte landskap, og i småbyer. Hillbillyene sees gjerne ned på, ikke minst av folk som bor i de større byene, mens de selv beskriver seg som selvstendige og frihetssøkende.

I sin boktittel gir Vance et bilde av at hans familie var i krise, men også at hele kulturen han vokste opp i er det, og har vært det langt bakover i historien. Denne presiseringen er interessant, også for den som ser filmen.

FAKTA

Hillbilly Elegi

• Ligger på Netflix

• Regissør: Ron Howard.

Når en film bygger på et bokmanus, skal filmen vurderes som et selvstendig verk. At den har et litterært forlegg, gjør den i utgangspunktet ikke til «en filmet bok». Regissør Ron Howard har krav på å få sitt arbeid vurdert som filmarbeid. Howard er svært erfaren, og står blant annet bak filmer som Apollo 13 (1995) og A Beautiful Mind (2001).

Det er relativt raskt gjort å vurdere Hillbilly Elegy som film. Det er ikke en god film. Den er melodramatisk, overforenklende, og den gasser seg i misere uten å gi oss noe innsikt. Men den har et par gode skuespillere, og det er særlig Glenn Close i rollen som bestemor vi legger merke til. Hun er solid.

Og det er i dialogene vi får se de beste kvalitetene i filmen. Dialogene mellom moren (Amy Adams) og J.D. (Owen Azstalos som den yngre og Gabriel Basso som den eldre) og den mellom bestemor og den yngre J.D. er i perioder gode. De gir fortellingen en emosjonell klangbunn. Den visuelle stilen i filmen er relativt tradisjonell.

Handlingen spinner rundt J.D., som vi møter i to perioder i livet - som ung ungdom og fjorten år senere, som jus-student ved prestisjefylte Yale Law School. Filmen veksler mellom disse to tidsperiodene. Den yngre J.D. bor med moren og søsteren, og den mannen moren til enhver tid er i et forhold til. Dessuten er de en del av en storfamilie som vi ikke ser mye til, bortsett fra i begynnelsen.

Moren er svært umoden og ustabil, men også varm og støttende i de gode periodene. Hun straffer barna når de gjør noe hun ikke liker. Hun tror på en sterkt grensesettende oppdragelse, støttet opp ved bruk av vold. Hun har selv erfart en slik oppdragelse. Det samme har hennes mor igjen.

J.D. prøver å hjelpe moren, men vet ikke helt hva han skal gjøre. Plutselig en dag endrer han seg. Han innser at han ikke kommer videre uten å ta seg sammen - gjøre lekser, hjelpe til hjemme.

Det er nettopp dette øyeblikket som mer enn noe annet skaper fortellingen. Det sier: Ta Deg Sammen. Det Er Deg Det Er Noe Galt Med.

Det som slår meg når jeg ser filmen nå, er hvor politisk den er. Jeg er selvfølgelig farget av den konteksten filmes gjøres kjent i nå, fire år etter at den kom. Men samtidig er det ikke på noen måte overraskende at en slik film har et politisk innhold.

Det filmen med all mulig tydelighet viser, er hvor insisterende politisk den er samtidig som den insisterer på å ikke være det. Det har den for øvrig til felles med mye av såkalt mainstream film fra Hollywood. Den er politisk nettopp ved å hevde at det den beskriver kun skal forstås som livsførsel basert på gode eller dårlige personlige valg. Den sier dessuten at familie er det viktigste vi har.

Disse to perspektivene er skrudd sammen til en slags politisk filosofi i slutten av filmen (gjengitt noenlunde ordrett i min oversettelse): «Det vi kommer fra er hvem vi er, men vi bestemmer selv hvem vi skal bli». Løsningen ligger hos individet. Den som biter tennene sammen, vil lykkes. Han kan nå langt. Riktignok ser vi bare èn person som gjør nettopp dette: J.D. Vance.

Det er lite plass til et samfunnsperspektiv i denne forståelsen. Forhold som inntekt, fattigdom og ulik tilgang til helsetjenester er ikke inkludert. Det er heller ikke den svært begrensede tilgangen til arbeidsmarkedet etter store nedleggelser i industrien i denne regionen.

J.D. Vances bok har hatt stor innflytelse i USA ettersom den er blitt lest av mange. Enhver har rett til å fortelle sin historie, også J.D. Vance. Men når fortellingen flittig  brukes som politisk argument, oppstår en annen situasjon. Da kan fortellingen også vurderes av andre - på sitt innhold. Den er kritisert av mange, særlig sosiologer, fordi den bringer videre myter som ikke er faglig holdbare. Dette perspektivet sier at den er mer ideologisk basert enn faktabasert. 

Derfor er det interessant at Vance åpnet sin tale på National Conservatism Conference for to år siden med et kraftig angrep på universitetene, som han mente var fiendtlige institusjoner som kontrollerte sannheten i det amerikanske samfunnet.

J.D. Vance vokste opp i Middletown, Ohio. Den er en av de statene som ble hardest rammet av Opioid-skandalen der det store medisinfirmaet Purdue Pharma solgte store mengder av det sterkt vanedannende OxyContin. Skandalen har vært gjenstand for filmatisk behandling tidligere, blant annet i dokumentaren The Crime of the Century og i dramaserien Painkiller.

J.D.s mor ruser seg, først på piller, senere på heroin. Det mønsteret er typisk nettopp for brukere av OxyContin. I filmen gjøres det ingen forsøk på å forklare hennes misbruk. Filmen gir isteden et vagt bilde av det vi kunne lese av tittelen på boka: dette er en kultur i krise. En kultur som videreformidles gjennom generasjonene.

Det finnes alternative forståelser av Appalachia. Kendra Winchester, som selv er fra regionen og står bak litteraturinitiativet Read Appalachia, har for eksempel laget en oversikt over alternativer.

Et interessant blikk på Hillbilly Elegy er at den gir selve oppskriften på den amerikanske drømmen: alle kan bli til noe, det kreves bare hardt arbeid. Perspektivet kommer antakelig til å være viktig i den amerikanske valgkampen, gitt at J.D Vance står bak boka som er filmens forelegg.

Samtidig burde vi kunne forvente en mer kompleks fortelling om dette temaet i vår tid enn det vi får i filmen Hillbilly Elegy. Bildet av den enkle, og til dels dumme - som bør fordømmes moralsk - er ikke godt nok for en film i vår tid. Ron Howard har ikke satt seg som mål å utforske det litterære forelegget. Han har heller valgt å gjengi deler av det, tilsynelatende uten en ambisjon om å tilføre det noe.