Vil ha samsvar mellom ord og handling

Det har vært en betydelig realvekst i universitets- og høgskolesektoren det siste tiåret – og dette har selvsagt også kommet Universitetet i Oslo til gode. Det er vi glade for, og det mener vi er en riktig prioritering fra våre politikere. Imidlertid er denne budsjettveksten skjevfordelt om en legger prosenter til grunn – de store breddeuniversitetene har hatt minst vekst, selv om disse har de beste resultatene.

Dette harmonerer dårlig med ambisjonene om flere verdensledende forskningsmiljøer. Disse ambisjonene har blitt uttrykt både av den nåværende regjeringen og et flertall på Stortinget. La meg være tydelig: Om Norge virkelig skal hevde seg på den internasjonale kunnskapsarenaen – og hente ut mer fra EUs forskningsprogrammer - er vi nødt til å prioritere langt bedre i tiden som kommer.

Selv om UiO presterer mer enn noen gang og er landets klart høyest plasserte universitet på alle internasjonale rangeringer – og det eneste norske universitetet på listen over Europas mest innovative – vil vi etter alt å dømme se en realnedgang i våre budsjetter i 2017. Dette mens enkelte nye universiteter – med færre resultater å vise til – vil se en realoppgang på nærmere fem prosent.

I lys av dette må jeg innrømme at jeg reagerer på oppslaget i Khrono 21. desember der Kristin Vinje (H), Christian Tybring-Gjedde (FrP), Ola Elvestuen (V) og Hans Olav Syversen (KrF) sier seg svært fornøyd med Oslo-uttellingen i 2017-budsjettet. Det er – for å si det rett ut – oppsiktsvekkende å se en slik fremstilling av virkeligheten når sannheten er en helt annen.

Om en legger et litt lengre tidsrom til grunn for bevilgningsutviklingen (veksten) over statsbudsjettet (kap. 260 post 50), ser bildet slik ut i perioden 2005-2017:

Figuren viser nominell utvikling. Dagens (2017) organisatoriske inndeling er ført tilbake helt til 2005 og sikrer sammenliknbare tall. Begrunnelsen for å ta utgangspunkt i 2005 er knyttet til at vi fra og med 2006 har hatt en identisk finansieringsmodell i hele UH-sektoren.

Figuren viser med all tydelighet at UiO har den dårligste bevilgningsutviklingen i perioden, mens høyskolene og de tre nye universitetene har best utvikling.

Hvorfor er det slik? Bevilgningsutviklingen generelt er i all hovedsak knyttet til tre dimensjoner:

• Kompensasjon for forventet lønns- og prisstigning
• Politiske vedtak, bl.a. knyttet til studieplasser og rekrutteringsstillinger, som påvirker basiskomponenten
• Institusjonenes egne resultater, som påvirker nivået på den resultatbaserte delen av bevilgningen

Med utgangspunkt i disse dimensjonene har vi sammenliknet UiO med de tre nye universitetene (Nord universitet, Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger) over de tolv årene som dataene gjelder, og finner at veksten fordeler seg på følgende måte:

Vi ser at de tre nye universitetene i langt høyere grad enn UiO er tilgodesett bevilgningsmessig ut fra «politikk» (dvs. politiske vedtak som i pkt. 2 over) og ikke ut fra hvilke resultater som leveres. Dette er selvsagt legitimt. Men jeg vil fremholde at dette harmonerer dårlig med målet om at «[e]n større andel av den offentlige finansieringen av institusjoner som utfører forskning og høyere utdanning, skal dreies mot toppkvalitet», som det så fint heter på Kunnskapsdepartementets nettsider.

Jeg unner de nye universitetene alt godt. Men det er altså slik at det i dag er en oppsiktsvekkende diskrepans mellom budsjettutviklingen og det som er regjeringens signaler og løfter i regjeringserklæring og Langtidsplan.

Dette bør politikerne merke seg når vi nå går mot en ny stortingsperiode.