Stagnasjon for open access

Det har vært stort fokus på open access de siste åra. I går kom Tilstandsrapporten for høyere utdanning som viser at andelen vitenskapelige tidsskriftsartikler som er åpent tilgjengelig likevel ikke øker.

Fra 2013 og til 2016 har antallet tidsskriftsartikler publisert av vitenskapelige ansatte ved norske universitet og høgskoler økt fra 11.955 til 15.896, en økning på 33 prosent. Av dette er 18 prosent publisert i open-access-tidsskrifter (såkalt gull open access).

Denne andelen har vært stabil fra 2014. Andelen som er gjort tilgjengelig i institusjonelle åpne arkiver utgjorde kun 1,5 prosent i 2013.  Da var arkivene under oppbygging. I 2014 utgjorde andelen 7 prosent, mens den i 2015 og 2016 utgjorde 10 prosent av publikasjonene.

Andelen tidsskriftsartikler som er publisert i tidsskrifter som ikke er open access, og som heller ikke tillater at artiklene gjøres tilgjengelig i institusjonelle arkiv, har gått forsiktig ned fra 41 prosent i 2013 til 35 prosent av artiklene i 2016.

Det mest interessante er antallet artikler som kunne vært gjort åpent tilgjengelig om de hadde vært lastet opp til Cristin. Dette utgjør 37 prosent av artiklene, som faktisk er en økning på 2 prosentpoeng fra 2014.

I reine tall utgjør dette potensialet som kunne vært gjort åpent tilgjengelig 5.869 artikler. De tre store universitetene Universitetet i Oslo, NTNU og Universitetet i Bergen er ansvarlig for hele 4.458 av disse. Ved UiO er over 20 prosent av artiklene publisert gull open access – altså i åpne tidsskrifter, mens det institusjonelle arkivet kun publiserer 5 prosent av artiklene.

Men det kunne ha omfattet 47 prosent av artiklene om forskerne hadde lastet opp sine publikasjoner til Cristin. Totalt utgjør publikasjoner med tilknytning til UiO 4974 artikler, dvs 31 prosent av registrerte artikler fra universitets- og høgskoleinstitusjoner i 2016.

UiT Norges arktiske universitet har registrert 1615 artikler i 2016. Av dem er over 40 prosent åpent tilgjengelige enten i åpne tidsskrifter eller i åpne arkiver. Best i klassen når vi ser på prosenter er Høgskolen i Oslo og Akershus, der nesten 70 prosent av artiklene er åpent tilgjengelige. De rene tallene er imidlertid mindre fordi HiOA bare hadde 687 artikler i 2016. Men ODA, som er HiOAs åpne vitenskapelige arkiv, har en tilvekst i 2016 som i reine tall er på linje med NTNU, UiT Norges arktiske universitet – òg større enn UiOs.

Potensialet av artikler som ikke er åpent tilgjengelige ved HiOA er på 131 artikler. Det betyr at det er 131 artikler som er publisert og registrert i Cristin i 2016 som ennå ikke er lastet opp. Det er imidlertid et arbeid som ikke er avsluttet ved årsskiftet. Det kommer fortsatt artikler publisert i 2016 som gjøres åpent tilgjengelig i 2017.

Publisering i institusjonelle arkiv er en slags dugnad. Ikke bare kommer åpen publisering alle til gode enten de er ansatt ved en universitets- og høgskoleinstitusjon eller ikke. Men det er også slik at når vi ved HiOA publiserer en artikkel i vårt arkiv der det er forfattere fra flere institusjoner, så bidrar vi til å øke også de andre institusjonenes open access-andel.

Norge har sluttet seg til EUs mål om at alle vitenskapelige artikler skal være tilgjengelig åpent innen 2020. Det er tre år til. Skal vi nå det målet, må det skuffes på mer kull.

Det er to veier å gå: Øke andelen åpne tidsskrifter. Her skjer det noe når regjeringen i Humaniora-meldingen har foreslått konkrete tiltak som gjør at norske humanistiske tidsskrifter blir åpne. Men det er neppe nok til  å øke andelen gull open access vesentlig.

Et annet tiltak er å styre forskernes publikasjoner mer i retning åpne tidsskrifter ved bare å gi økonomisk uttelling for åpen publisering. Dette vekker motstand hos forskerne som føler at det rammer deres akademiske frihet. En mellomløsning kan være en kombinasjon, der man får mer økonomisk uttelling om artikkelen publiseres åpen.

Andelen av åpne tilgjengelige tidsskrifter kunne imidlertid allerede i dag vært over dobbelt så høy om vi hadde utnyttet potensialet der forlagene gir tillatelse til publisering i åpne arkiver, men der forskerne ikke gjør artikkelen tilgjengelig ved å laste den opp.

Den åpenbare løsningen på dette er at det ikke er nok å registrere en vitenskapelig publikasjon, men at den også må lastes opp for tilgjengeliggjøring.