Rettferdige karakterer eller FS-automatikk?

«Som du vil se av vedlagte begrunnelse mente både jeg og ekstern sensor at du burde få B i kurset. Det var basert på en vurdering av at innleveringene lå nært A og eksamen lå nært B. Derfor var det klart for oss at rettferdig karakter var B.»

Dette var innledningen i en epost jeg sendte sammen med begrunnelse for karaktervedtak til en student som fikk C etter bruk av FS. Vedtaket signert av meg og ekstern sensor var selvsagt B. Delvurderingene var B på innleveringer og C på eksamen.

Ta eksempelet jeg brukte for Varslingsnemnda. I et emne er det til sammen 5 oppgaver som vurderes og de teller 20 prosent hver. To er innleveringer i løpet av semesteret. Resten er oppgaver på skriftlig eksamen. La oss tenke oss at sensorene vurderer hver oppgave med bokstavkarakterer. Studentene Uflaks og Flaks får følgende vurderinger:

På en forelesning hadde vi en kjapp avstemning. Det ble enstemmig. Alle studentene mente Uflaks skulle ha best karakter. Det naturlige er B til Uflaks og C til Flaks. Men ved bruk av automatikken i FS blir resultatet motsatt dersom sensorer gir ærlige delvurderinger. Da har Uflaks B på innleveringer og C på eksamen. Siden vekten er størst på eksamen, blir totalen C. Flaks derimot, som har C på innleveringer og B på eksamen, får B. Den beste studenten har slik sett fått dårligst karakter.

Urettferdigheten som FS-automatikken introduserer, kan forstås ut fra flere perspektiver. Det enkleste er kanskje at det oppstår avrundingsfeil i beregning av grunnlag for endelig karakter. Her er feilen kun knyttet til eksamen. Uflaks opplever at en god C behandles som en middels C. Flaks opplever at en svak B behandles som en middels B. Dette fører til at de til slutt vipper motsatt vei av det som ville være rettferdig.

Et annet perspektiv er at deler av vurderingsinformasjonen forsvinner i prosessen. Uflaks opplever at vi opptrer som B-en på den ene eksamensoppgaven ikke eksisterer (og vekten på 20 % flyttes til C-ene). For Flaks blir C-en på den ene oppgaven borte fra vurderingen.

Endelig kan vi forklare det med at faktisk vurderingsgrunnlag vektes sammen med andre vekter enn det som ligger i emneplan og det som ellers er formidlet til studentene. For studenten som har uflaks kan vi nemlig få tilsvarende resultat som FS ved å vekte de beste delene med et negativt tall. Sannheten er altså at bruk av FS som regel impliserer vekting av faktiske prestasjoner i strid med emneplan, og disse reelle vektene kan studenten ikke forutse.

Jeg er intern sensor ved HiOA og NTNU. Jeg er ekstern sensor for NHH. Jeg er klagesensor andre steder. Jeg er knyttet til rundt 1 500 karaktervedtak i året som sensor eller forfatter av oppgaver. I alle tilfeller bygger vi vår sensur på en overordnet målsetning om rettferdige karakterer. Vi knytter tall til våre vurderinger av hver enkelt oppgave og vi veier sammen helt eksakt med de vektene som er formidlet til studentene ved bruk av regneark. Men vi introduserer ikke avrundingsfeil i prosessen som vil måtte gi urettferdige karakter.

Ved sensur bruker jeg en skala fra 0 til 100. Det er i tråd med nasjonale føringer på flere fagområder. For en student som hun nevnt i innledningen, kan det være at vurderingen er 85 på innleveringer og 69 på eksamen. Vektet sammen med oppgitte vekter i emneplanen gir det følgende regnestykke: 0,2*85+0,8*69 = 72. Når grensen for B er satt til 70, blir det feil å gi C, selv om innleveringen akkurat ikke holder til A og eksamen isolert sett akkurat ikke holder til B, slik at delvurderingene er henholdsvis B og C.

Det er åpenbart mange ved HiOA som mener bruken av automatikken i FS er den eneste rette når vurderingsgrunnlaget i et emne består av flere deler. Jeg tillater meg å være dypt uenig. Og jeg uenig i de premissene som ligger bak. Her er noen viktige vurderinger:

• Et emne må ikke nødvendigvis behandles som om det er flere helt uavhengige emner selv om vurderingsgrunnlaget består av flere deler. Det er ikke forbudt å huske sin faktiske vurdering av de ulike delene når endelig karakter settes.
• Et overordnet rettferdighetshensyn tilsier at vi forholder oss til det faktiske vurderingsgrunnlaget og vekter sammen uten å introdusere unødige avrundingsfeil i prosessen.
• Lovgiver har regulert vurderingsuttrykket på emnenivå, det vil si vitnemålskarakterer. Det gir ingen føring på en gitt sammenheng mellom delvurderinger og vitnemålskarakter. I forbindelse med beregninger fram mot grunnlag for vitnemålskarakter eller i tilbakemeldinger som gis, er det naturligvis full anledning til å bruke finere graderte skalaer, slik det er lett å dokumentere er utbredt praksis i norsk utdanning fra ungdomsskole til universitet.
• Praksisen der sensorer blir presset inn i FS-automatikken er ikke hjemlet i noe lovlig fattet vedtak ved HiOA, og utgjør derfor en krenkelse av akademisk frihet som også krenker studenters rett til rettferdig karakter.

Som leseren forstår, mener jeg at det aldri har vært anledning for noen å presse sensorer ved HiOA inn i FS-automatikken. Da jeg sendte inn delvurderinger i et emne, etter at vi først bare hadde rapportert vitnemålskarakterer, advarte jeg om at automatikken i FS ikke måtte brukes. Og i den prosessen som fulgte, forsøkte jeg så godt jeg kunne å unngå at den likevel ble tatt i bruk. Men jeg stod maktesløs mot de som ville overkjøre en lovlig oppnevnt sensurnemnd. Nå håper jeg inderlig denne veldig belastende prosessen kan føre til frigjøring fra datasystemets tvangstrøye slik at vi kan gi karakterer med god samvittighet i framtiden.