Internasjonale studenter må integreres i læringsmiljøene

Antallet internasjonale studenter i Norge er firedoblet siden årtusenskiftet. Mye tyder på at kompetansen og perspektivmangfoldet disse representerer utnyttes for dårlig av universiteter og høyskoler.

Internasjonale studenter utgjør ti prosent av studentene ved norske læresteder. Kunnskapsdepartementet og lærestedene har hatt som målsetting å øke andelen internasjonale studenter, og etableringen av engelskspråklige programmer har vært en forutsetning for at dette kunne skje. I tillegg er utdanning i Norge stort sett gratis, noe som kan ses som et «konkurransefortrinn» i en tid der mange land innfører eller øker avgifter. Når man spør studentene selv, viser Senter for internasjonalisering av  utdanning (SIU) sine undersøkelser at engelskspråklige studieprogrammer oppgis å være den viktigste årsaken til å studere i Norge.

Myndigheter og læresteder kan ha flere motiver for å rekruttere internasjonale studenter. Både akademiske, kulturelle, økonomiske og politiske forhold kan spille inn. Fra departementet side er satsingen på studentmobilitet i hovedsak begrunnet med akademiske motiver, basert på en antakelse om at internasjonalisering vil bidra til å heve kvaliteten i norsk høyere utdanning.

SIUs gjennomgang av lærestedenes strategier for internasjonalisering, viser at argumenter knyttet til kvalitet er framtredende også på lærestedenivå, men at samfunnsoppdrag og ressurstilgang også tillegges vekt. Med andre ord; studentutveksling kan også være noe man gjør fordi departementet forventer det, eller fordi det er økonomisk gunstig for lærestedene.

Hvordan studentmobilitet i praksis er tenkt å heve kvaliteten i utdanningene, er ikke klart definert. Det er rimelig å tenke seg at dette kan skje på minst to måter. Det ene består i å tiltrekke seg internasjonale studenter som er spesielt talentfulle og arbeidsomme, som kan bidra til å heve standarden og øke læringstrykket i utdanningene. Slik kan internasjonale studenter bidra til eksellens. Den andre måten de kan bidra til kvalitet på, er ved at de har andre typer erfaringer, og gjennom dette representerer et perspektivmangfold i høyere utdanning.

Når det gjelder eksellens, så vet vi at på ph.d.-nivå utkonkurrerer utenlandske søkere ofte norske, på grunnlag av bedre prestasjoner. På lavere studienivå har vi mindre kunnskap. En undersøkelse NIFU har gjennomført blant fagansatte ved norske universiteter og høyskoler, viser at flertallet at de ansatte oppfatter internasjonale studenter som en berikelse for fagmiljøet. Samtidig ser de praktiske utfordringer med hensyn til tilrettelegging av undervisningen.

Det finnes flinke og mindre flinke studenter blant internasjonale studenter som blant norske, og det er absolutt et potensial for å øke kunnskapen om hvem som rekrutteres og hvordan de presterer. Men det som er klart, er at studenter som flytter til et annet land for å studere, ofte har en høy studiemotivasjon. Dette kan i seg selv oppfattes som en ressurs.

Når det gjelder perspektivmangfold, er internasjonale studenter er tenkt bidra til det som i politiske strategidokumenter ofte omtales som internasjonalisering hjemme. Dette innebærer at også studenter (og undervisere) som ikke reiser ut skal eksponeres for internasjonale impulser, blant annet gjennom internasjonale studenter.

Men kvalitetsheving gjennom eksellens og perspektivmangfold forutsetter at interaksjon mellom internasjonale og norske faktisk finner sted – og her ligger det en betydelig utfordring. SIUs undersøkelser blant internasjonale studenter i Norge viser at kontakten mellom internasjonale og norske studenter er temmelig begrenset.

Kun en av fire studenter har kontakt med norske studenter på lærestedet på daglig basis, og i underkant av halvparten har kontakt på ukentlig basis. Tre av ti sier at de sjelden eller aldri har kontakt med norske studenter. Utenom studiesituasjonen, er hyppigheten i kontakt mellom internasjonale og norske studenter enda lavere. Mange studenter er altså verken faglig eller sosialt integrert.

Dette illustrerer et behov for større oppmerksomhet rundt hva man ønsker å oppnå med studentmobilitet, og hvilke virkemidler som kan brukes for å oppnå målene som settes. Om kvalitetsheving gjennom eksellens eller perspektivmangfold skal lykkes, vil mange læresteder måtte ta noen organisatoriske og pedagogiske grep. For det første må internasjonale og norske studenter gå på samme kurs og programmer.

For det andre bør undervisningen gi rom for at perspektivmangfoldet kan utfolde seg, for eksempel gjennom bruk av interaktive læringsformer og læringsaktiviteter som fordrer samarbeid mellom studenter. For det tredje bør det legges til rette for interaksjon mellom internasjonale og norske studenter utenfor læringssituasjonen, for eksempel ved å unngå at internasjonale studenter plasseres i hybelfelleskap der det ikke bor norske studenter.

De internasjonale studentene danner sosiale nettverk med andre internasjonale studenter, og er i hovedsak fornøyd med utdanningen de får i Norge. Taperne på den manglende interaksjonen er altså ikke først og fremst internasjonale studentene, men læringsmiljøene ved norske universiteter og høgskoler.

Det skal understrekes at mange læresteder gjør en flott innsats med å tilrettelegge for internasjonale studenter. Samtidig er det et sterkt fokus på å få mobiliteten opp – uten at det alltid er en klar bevissthet rundt hva man ønsker å oppnå med dette.

Ut fra kvantitative indikatorer har mange læresteder lykkes med strategiene for å rekruttere internasjonale studenter, men i hvilken grad dette har bidratt til å heve kvaliteten i utdanningene er mer uklart. Fraværet at interaksjon viser at det er et betydelig potensial for å skape læringsmiljø som i større grad trekker veksler på de internasjonale studentenes kompetanse.