Ikke mitt studentparlament

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo og Akershus vedtok den 2. februar et mistillitsforslag mot meg. Med denne avgjørelsen har Studentparlamentet ved HiOA fått seg en stygg ripe i lakken, og da tar jeg kanskje for lite i.

Studenter kommer i alle fasonger, alle med forskjellig bagasje og livserfaring. Da er det viktig at studentdemokratiet har en plass for alle disse, det gjelder også de som ønsker seg et år på fulltid.

En klok ordstyrer sa en gang på et seminar for flere år siden at man skal se for seg å stå alene foran de studentene man representerer og forsvare de avgjørelsene man har vært med på.

Studentparlamentet på HiOA har 26 representanter. Det vil si at hver representant representerer cirka 800 studenter. Jeg skulle likt å se hver representant stå foran 800 studenter og forsvare det som gikk igjennom sist torsdag. Jeg tviler for å være helt ærlig på om de 800 ville vært særlig fornøyde.

Arbeidsutvalget og Studentparlamentet har gjort denne saken enkel for seg selv ved å kaste meg ut. I hvert fall i teorien. Det er komfortabelt å fjerne sistemann som man mener er kilden til problemet.

Jeg mener derimot dette kun er å behandle symptomet og ikke sykdommen. Sykdommen var ifølge arbeidsutvalget, et uutholdelig arbeidsmiljø. Da må alle til en viss grad ha bidratt til det. I sin iver etter å finne kilden til problemet pekes det da på meg som person.

Jeg lærte en gang i barnehagen at 2 mot 1 var feigt. Er 3 mot 1 noe mindre feigt? Svaret på det må bli nei. Hvis tre personer finner ut at de vil ta sistemann så klarer de som regel det, og det klarte de som kjent.

Dette gjorde de gjennom en taktikk jeg ikke har sett maken til i studentpolitikken gjennom flere år. Her var det snakk om å blåse meg opp som en fæl person som utgjorde en konstant fare for meg selv og andre.

Jeg vektla mangfold i min argumentasjon, men det er klart det var lettere å tro på arbeidsutvalget. De var jo tross alt flere.

I samfunnet kaller man dette mobbing og/eller trakassering.

Forslaget falt ned som en bombe i resten av student-Norge. Gjennom flere år har jeg opparbeidet meg et stort kontaktnett. Mange støtteerklæringer kom fra kjente og ja faktisk ukjente også. Mange som jeg faktisk ikke har snakket med på flere år.

Uten deres støtte hadde jeg nok ikke kommet meg igjennom så bra som jeg faktisk har gjort det. Hva alle disse flotte menneskene har skjønt som verken arbeidsutvalget eller det nødvendige flertallet av Studentparlamentet som stemte det gjennom ikke har skjønt, aner jeg ikke.

Kanskje de rett og slett har et åpnere sinn for folk som er litt annerledes? Eller kanskje enda viktigere – forstår at man faktisk skal prøve hardt å løse konflikter uten å ekskludere folk.

Studentparlamentet ved HiOA har etter min mening fullstendig mistet sin legitimitet. Man kan ikke prate om lik rett til utdanning uten å ha lik rett til deltagelse.

Man kan ikke prate om tilrettelegging uten selv å tilrettelegge for de som trenger det. Sist men ikke minst – man kan ikke prate om inkludering uten å inkludere.

Her har Studentparlamentet og arbeidsutvalget bommet.