Starmus sprengt av superlativer

PublisertSøndag, 18. juni 2017 - 3:07-OppdatertSøndag, 18. juni 2017 - 3:22
Informasjonsmedarb. SFI Casa, NTNU
Meninger · Starmus2017. Må Starmus være så himla dyrt? Og så sprengt av superlativer, spør Albert Collett om den internasjonale Starmus-festivalen som starter i Trondheim i dag.

Spørsmålene har vært der lenge. De trenger seg ikke mindre på etter å ha fått magasinet til festivalen på døra. Der får vi vite at vi har noe utrolig, spektakulært, enormt, legendarisk og verdensledende i vente. Vi skal få oppleve de skarpeste, råeste, beste og klokeste hodene verden har å by på.

Personlig blir jeg en smule skeptisk når jeg møter så mange godord på en gang. Det er egentlig synd, for tanken bak er sikkert god.

Prisen først. 5000 kroner for seks dager med vitenskap på Starmus er nøyaktig dobbelt så dyrt som åtte dager med musikk på Roskildefestivalen.

Hva skulle forsvare en sånn pris? Visst var Buzz Aldrin en pionér da han satte foten på månen i 1969. Flere enn meg satt oppe hele natta til 21. juli for å få med oss de første skrittene. Men det er 48 år siden. Aldrin er 87. Ville jeg ha betalt 5000 for å få høre Roald Amundsen snakke 48 år etter at han nådde Sydpolen? Neppe.

Dessuten sitter det en romfarer rett borti gangen der jeg jobber på NTNU. Han kan jeg snakke med helt gratis. Jeg trenger ikke banke på døra en gang. Den står alltid åpen. Jeg vil tro han er adskillig mer oppdatert på romfart enn Aldrin.

Så skjønner jeg at Stephen Hawking er stas, og synes det er flott at han har etablert en pris for god vitenskapsformidling. At han er lite selvhøytidelig gir også pluss i margen. Problemet er at 5000 kroner rett og slett er en veldig ekskluderende pris. 11 nobelprisvinnere på ett brett er flott, men forbeholdt de få.

Når det er sagt, fortjener Trondheimsversjonen av Starmus honnør for et stort byprogram der mye er gratis. Den skal også ha ros for å henvende seg til et bredt publikum.

Men så var det superlativene. Er de nødvendige og fornuftige? Må det være så mange? Er alle fortjent?

Fysikk har jeg ikke filla peiling på. Jeg vet ikke stort om økonomi heller, men ble nysgjerrig da Jeffrey Sachs ble presentert som «en rambukk og en bølle som brøyter seg veg mot et hårete mål: Global utryddelse av ekstrem fattigdom.»

Festivalmagasinet forklarer kallenavnet Dr. Shock med at «han foreskrev økonomisk sjokkterapi for å berge den totalt skakkjørte økonomien i Bolivia (1983), Polen (1989), og deretter i Mongolia og Slovenia.»

Det trengs ikke mange Google-søk for å finne ut at økonomiprofessoren gjerne tar æren for å ha stanset Bolivias hyperinflasjon på 20 000 prosent. Derimot vil han ikke ha medansvar for at bolivianere flest i samme slengen mistet 70 prosent av kjøpekraften, at 80 000 arbeidsplasser forsvant, at de fleste gruvearbeiderne ble oppsagt, at 20 000 av dem ble tvangsflyttet, at fagforeningsledere ble fengslet og velferdsordninger forsvant.

Denne prosessen ble ledet av planleggingsminister Gonzalo Sánchez de Lozada med den unge Harvard-professoren Jeffrey Sachs som rådgiver. Da Sánchez de Lozada besøkte Harvard tolv år seinere som Bolivias president, ble han introdusert av Sachs som en av Latin-Amerikas modigste og mest kreative ledere.

Google fant også ei bok om Sachs, «The Idealist», av den kanadiske forfatteren Nina Munk. I seks år fulgte hun Sachs’ arbeid med å utrydde ekstrem fattigdom, gjennom hans eget Millenium Villages Project.

Det viste seg at mannen New York Times omtaler som «sannsynligvis den viktigste økonomen i verden» får store problemer i møtet med virkeligheten. Selv etter å ha brukt 120 millioner dollar med svært blandet hell, motsetter Sachs seg enhver uavhengig evaluering. Han nekter å lytte til kritikk.

Anmeldelsen av «The Idealist» i The Wall Street Journal er blant mange som feller en nådeløs dom. Over Sachs. Han får ros for å insistere på at vi plikter å gjøre noe med fattigdommen. Dessverre ser han på hjelp som en transaksjon mellom den vise, vestlige legen og lidende ofre. I Sachs’ verden fins ingen stater, ingen politikk, kultur eller historie. Ønskene og preferansene til mottakerne har krympet inn til irrelevans. Det er ikke utvikling, det er veldedighet, konkluderer kritikerne.

Onsdag 21. skal Jeffrey Sachs og Oliver Stone tilsynelatende delta i samme paneldebatt på Starmus. I filmen «South of the Border» fra 2009 intervjuer Stone Bolivias president Evo Morales, Venezuelas Hugo Chavez, Cubas Raúl Castro og fire andre latinamerikanske presidenter som med stor sannsynlighet har et annet syn på utvikling enn Sachs.

Det skulle borge for et spennende møte mellom Stone og Sachs. Faren er at så ikke skjer siden sistnevnte avviser all kritikk, men herved er utfordringen gitt.

Så er substansen én ting, superlativene noe annet. I festivalmagasinet står for eksempel dette om Sachs:

«Dette er mannen som er kunnskapsrik nok til at han kan stå foran FNs generalforsamling og si ting på en brutalt enkel måte: «Millioner av mennesker dør hvert år av den dumme årsak at de er for fattige til å holde seg i live.»»

Med all respekt: Dette er det rene dilldall. Må man være spesielt kunnskapsrik for å forstå at folk som har økonomi til det holder seg i live? Burde ikke NTNU holde seg for god til å servere sånt tøv?

En nysgjerrighet sitter igjen: Hvor mange andre av de skarpeste, klokeste og beste har et like rufsete rulleblad som den verdensledende professor Sachs? Og en undring: Er vi tjent med en slik voldsom opphaussing av folk som tilsynelatende har sine lyter, akkurat som alle oss andre?

Mitt ønske for neste Starmus? Halvparten så mange kroner for et festivalpass. Halvparten så mange superlativer.

Les også: Mannefall fra Starmus

(Kronikken ble først publisert i Adresseavisen)

Har du fått med deg?

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!