Røe Isaksen: «De nye universitetene» blir styrket

Vi skaper morgendagens jobber gjennom å satse på kunnskap, forskning og innovasjon. Da trenger vi sterke universiteter og høyskoler som holder høy kvalitet. 

Det har lenge vært bred enighet blant universiteter og høyskolene om at vi bør justere måten de finansieres på. De to viktigste problemene med dagens finansieringssystem er at det i liten grad stimulerer universiteter og høyskoler til å sørge for at studentene faktisk fullfører et påbegynt studium, og at det ikke stimulerer til samarbeid med samfunnet for øvrig. 

I forslaget til statsbudsjett for neste år har regjeringen fulgt opp dette. Vi foreslår en justert finansieringsordning der institusjonene får en bevilgning som fortsatt består av en dominerende basisdel og en mindre resultatbasert del. Endringene er i hovedsak i den resultatbaserte delen, som blir noe større enn i dag. Det kommer to nye indikatorer: En kandidatindikator som gjør at institusjonene skal belønnes ut fra hvor mange ferdig utdannede kandidater de uteksaminerer, og en indikator for bidrags- og oppdragsvirksomhet (BOA).

I høringsrunden har det vært bred enighet om disse prinsippene og de nye indikatorene. Og det har vært åpenbart hele veien at dette nødvendigvis innebære noe omfordeling mellom institusjoner. 

Nå som forslaget ligger på bordet, er institusjoner som taper midler i omfordelingen, kritiske, mens institusjoner som kommer godt ut, ikke finner grunn til kritikk.

Særlig er det de nye universitetene som mener at den justerte finansieringsordningen slår uheldig ut for dem. Jeg mener at de må se på hele budsjettet og ikke stirre seg blinde på indikatorene. 

De nye universitetene og høyskolene har fått en betydelig budsjettvekst under denne regjeringen, blant annet som følge av nye studieplasser, nye rekrutteringsstillinger og andre satsinger. Realveksten til de nye universitetene har vært vesentlig større enn for de gamle.

Ta Universitetet i Agder (UiA) som eksempel. UiA har en realvekst i denne stortingsperioden på drøye 17 prosent. Til sammenligning har «gamle» Universitetet i Oslo (UiO) en realvekst på i overkant av tre prosent. 

Med justert finansieringsmodell får UiA en noe lavere uttelling på resultatdelen, men halvparten av dette kompenserer vi for ved å øke basisdelen. UiA er derfor en av budsjettvinnerne også denne gang, med en realvekst på 3,8 fra 2016, langt mer enn gjennomsnittet av universiteter og høyskoler. 

Enkelte har sammenlignet bevilgning per student ved de nye og de gamle universitetene for å vise at finansieringsordningen skjevfordeler, men det gir et misvisende bilde av virkeligheten. For eksempel har UiO mange kostnadskrevende utdanninger som nye universiteter ikke har, slik som medisin og tannlege. UiO har også mange små, sårbare fag som de er alene om, og som koster mer enn større fag. Alt dette vet de som foretar en forenklet sammenligning basert på bevilgning per student, og det bidrar ikke til å opplyse debatten.

Geografisk plassering, antall studieplasser, profil, størrelse, antall rekrutteringsstillinger, hvor forskningstunge institusjonene er, ulike særskilte og nasjonale oppgaver – alt dette er eksempler på faktorer som varierer mellom institusjonene og som reflekterer politiske satsinger. Når alle disse faktorene varierer, er det også naturlig at størrelsen på basisbevilgningen også varierer.

Vi har ambisjon om flere verdensledende fagmiljøer. Men alle kan ikke være verdensledende. Innsatsen må konsentreres. Det betyr også ulik finansiering av fagmiljøer og institusjoner. Like insentiver for alle i finansieringssystemet, er ikke det samme som like forventninger til alle institusjoner.

Vi har foreslått et finansieringssystem som er tydelig på hva slags forventninger vi har til resultater og kvalitet. Det vil gagne også de nye universitetene – som har fått et mye større økonomisk handlingsrom under denne regjeringen. Det gir dem også rom til å forbedre seg, slik at de kan få en større resultatbasert bevilgning i statsbudsjettene i årene fremover.