All makt til rektor

Høgskolestyret vedtok før jul at Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) skal gå over fra valgt rektor (med delt ledelse) til tilsatt rektor med såkalt enhetlig ledelse. Ved tilsatt rektor vil det også være ekstern styreleder og styret vil være prisgitt informasjon og forslag fra rektor. Den nye rektorordningen innebærer både en kraftig uthuling av det akademiske demokratiet og en sterk konsentrasjon av makt hos den nye rektoren.

I et notat til styret (sak 4/2015) legger høgskoledirektør Wedø opp til enda mer maktkonsentrasjon. Wedø foreslår å la det være opp til rektor og dekaner om saker skal behandles administrativt av dem selv eller om det skal behandles av kollegiale organ (det vil si utvalg). Med andre ord kan rektor og dekan etter forgodtbefinnende velge å beholde beslutningsmyndigheten selv. I denne omgang gjelder det konkrete vedtaksforslaget studieplaner for doktorgradsprogram samt planer for masterprogrammene på TKD, men argumentasjonen i notatet er generell.

Høgskoledirektøren argumenterer for at utvalgene og plassering av beslutningsmyndighet i disse ikke er en del av organisasjonsstrukturen, slik at dette etter universitets- og høgskoleloven ligger utenfor styrets mandat. Dette er en misvisende fremstilling. Plassering av beslutningsmyndighet til ulike instanser er et sentralt ledd i organisasjonsutformingen. Dersom beslutningsmyndigheten skal plasseres i utvalg er naturligvis også utvalgene en del av organiseringen. Wedø argumenterer videre for at det blir uklare rolle- og ansvarsforhold når utvalgene har en vedtaksmyndighet delegert direkte fra styret. Tvert imot er det både klargjørende og sunt at utvalgene har myndighet gitt direkte av styret slik at makten da fordeles og balanseres.

Wedø nevner videre at fakultetsstyrene bør døpes om til fakultetsråd. Dette er for så vidt fornuftig fordi navnet da vil bli mer i tråd med realitetene. Men problemstillingen kan like godt være om ikke fakultetsstyrene burde få styrket sin beslutningsmyndighet, i tråd med behovet for mer desentralisering slik NiFUs rapport viser. Wedø argumenterer her med utgangspunkt i en haltende sammenligning med konsern der datterselskapene er selvstendige A/S. På HiOA som i sektoren ellers er beslutningsmyndighet på mange områder på siden av den overforenklede hierarkiske logikken som høgskoledirektøren synes å legge til grunn. Sensur og tilsettinger er opplagte eksempler. Det er altså ikke noe i veien for at fakultetsstyret får beslutningsmyndighet som overstyrer dekanen selv om dekanen ikke er ansatt av fakultetsstyret.

Det mangfoldet av kollegiale organer og beslutningsretter som preger vår sektor er nødvendig for transparens og for faglig uavhengighet. Ønsket om «klare linjer» synes tilforlatelig, men det Wedø i realiteten legger opp til er en stadig mer hierarkisk organisasjon med ikke bare usunn men også uakademisk maktkonsentrasjon. Makt må bindes og fordeles – det er en grunnleggende innsikt som ikke minst gjelder for en viktig institusjon som HiOA.