Ser utvikling fra innsiden

Vi får ofte høre at verden nå har blitt så forandret at gamle begreper og forestillinger heller stenger for innsikt enn gir innsikt. Eller med andre ord: Er det ikke fåfengt å drive på med noe som heter utviklingsstudier hvis alt er flytende og fragmentert, og hvis kunnskap bare kan oppnås gjennom spesialisert forskning innenfor tradisjonelle fagdisipliner? Og når våre studieplaner trassig trekker fram Nord/Sør-forhold som en sentral dimensjon, kan det kanskje skyldes en slags yrkesskade i bakhodet? Bør vi ikke egentlig pakke sammen, og fortelle studentene at vi har holdt dem for narr? I så tilfelle skal vi i dag ikke markere 30-årsjubileum, men forrette i en verdig begravelse, der vi alle er pårørende ved reisens slutt. 

Men, nei, trettiåringen er full av livskraft, og selv om mye er nytt og krever nye tanker, er det ikke noe ved dagens verden som gjør at vi bør slutte å stille de store spørsmålene: Hvorfor er det fortsatt så stor forskjell mellom rik og fattig? Har kløfta alltid vært der, og vil den alltid være der? Har det som kalles globalisering visket ut alle grenser og stater? Er det en uløselig konflikt mellom den globale kapitalismen akkumulasjonstvang og vår klodes økologiske sårbarhet? Hvorfor er kjønn, kultur, religion og etnisitet så viktig for å forstå både eget og andre samfunn?  

I et kort riss av tjue år, er det naturlig å starte med materielle vilkår. Kort fortalt: Vi har vokst i antall studenter, i antall ansatte og antall studietilbud. Nå har vi i vårt fag lært om noe som heter vekst uten utvikling, eller vekst uten arbeidsplasser. Slik er det ikke hos oss, her er det ingen motsetning mellom kvantitet og kvalitet.

Mye er selvsagt gjenkjennelig fra de første ti åra, det fanges opp av begrepet «path dependence». Vi tilbyr fortsatt et årsstudium for dem som vil lære litt om hvordan verden ser ut, i alle fall slik vi tror den ser ut, det vil si det som alle burde ha lært i videregående skole, dersom Norge hadde vært et sivilisert land. Og heldigvis har vi fått beholde ordningen med et feltarbeid allerede i det andre semesteret, det gir en opplevelse, en modning og en øvelse i å tenke og skrive som knapt finnes noe annet sted i høyere utdanning på dette nivået. Men vi tilbyr også et fullt bachelorløp, der tredje semester fører studentene inn i samfunnsvitenskapenes historie, metoder og grunnlagsproblemer, med makt, ulikhet og kjønnsperspektiver som nøkkelbegreper. Deretter følger i de tre semestrene et mangfold av studietilbud og emner, der lærerne får boltre seg i det de er faglig mest fortrolig med. Det setter studentene pris på.

Utvidelsen til et treårig løp er en lykke, intet mindre, det har gitt en mulighet til å gå både i bredden og i dybden. Sammenliknet med det som stod i sentrum da jeg begynte mot slutten av det forrige årtusen, har temaer som f.eks. sosiale bevegelser, globalhistorie, geopolitikk, natur- og ressursforvaltning, massemediers betydning for utvikling, kjønnsperspektiver, global etikk og sammenlikning mellom dagens India og Kina etter hvert fått sin rettmessige plass, for bare å nevne noe. Her er både strukturer og aktører, maktutøvelse og motstand, både historiske linjer og dagsaktuelle temaer, både kontinuitet og brudd og både det lokale, nasjonale og det globale. Vi kjenner – bokstavelig talt – ingen grenser.

En annen utvidelse som har tilført oss både stillinger og inspirasjon, er samarbeidet med Kulturstudier, et slags offentlig/privat samarbeid, der Kulturstudier har overlatt faglig ansvar, studieplaner, evaluering og god del av undervisninga til vår seksjon. Det har gjort det mulig å ta Studying Development, tilsvarende vårt årsstudium, med ett halvår i Vietnam og ett i Ghana.  I tillegg er det fred- og konfliktstudier og et studium i religion, makt og utvikling i Pondicherry, India, for ikke å glemme globale miljøstudier i Ghana. Våre faglærere kombinerer regelmessige besøke med egen forskning, knytter kontakter og kommer nærmere kunnskapsutviklinga i det Globale Sør (eller The Majority World). Særlig det siste er viktig, forhåpentlig fører det til at våre pensumlister ikke er anglo-amerikansk dominert som i dag. En av oppgavene med utviklingsstudier som gis i Nord, er at vi er i stadig dialog med, og suger kunnskap, fra andre deler av verden. Det burde vi bruke enstørre del av sjenerøse FoU-tid til.

Har da ingen tilbud skrumpet inn eller blitt borte?

Jo, det samlingsbaserte tilbudet som heter «global forståelse», og som i del I og del II tilsvarer vårt årstudium, har vært utsatt for degrowth.  Bare den første halvparten, Global I er nå igjen, så det vil si at de går ut med bare en halv global forståelse (heldigvis er det mer enn ingen forståelse). Utenom en skoleklasse fra en folkehøyskole, er dette med bare en håndfull studenter, der vi ved inngangen til vårt århundre fylte store auditorier. Kanskje tror mange i dag at de får nok innsikt av å skrolle nettavisenes oversikter, eller klikke seg inn på Wikipedia. Her tar de feil. 

En tjueårsoversikt må ha med noen ord om de ansatte, som det altså er blitt så mange flere av. Det heter at man skal lytte til sjølskryt, som jo kommer fra hjertet, og jeg sier rett ut: Vi har vært usedvanlige heldige med rekrutteringa. Men, en kan aldri vite i våre dager, hvor så mange forsker i temaer som er så smale at de kan få plass i smale tidsskrifter. Det kalles the sophistication of irrelevance, men det har ikke kommet av seg sjøl. Jeg tror nettopp at vårt rykte som et tverrfaglig miljø med en kjerne istedenfor fragmenter, der vi brynes mot hverandre og samtidig trekker i samme retning, har gjort at mange av våre fremste fagfolk har søkt seg hit. Nå kommer de også fra instituttsektorens oppdragshelvete, og får her både større forskningsfrihet og gleden ved å spre opplysning til følsomme ungdomssinn. Og ikke minst, sammenliknet med det som kalles utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo, har alle en felles samhørighet innenfor det samme instituttet, deler av erfaringer og engasjement, og forsøker i fellesskap å snekre sammen studieplaner og pensumlister. Selv om det her er forbedringspotensial, som det heter, vet mange av oss hva våre kolleger sysler med i forskning og undervisning. Studentene kan gjennom tre år følge de samme lærerne, som ikke forsvinner til et annet institutt når et spesialemne er fullført. Det gir en gjensidig nærhet mellom studenter og lærere, kanskje er det det jeg personlig ser tilbake på med størst glede. Og de som ikke vil se de samme ansikter i tre år, kan ta et eller to semestre på utveksling, også utenfor Europa.

Etter min mening bidrar det til faglig utvikling og fornying at vi ikke bare jakter på fotnoter, men befinner oss ved en høgskole med tradisjon for undervisning, og som har tette koblinger til livet utenfor murene. I høytidelige stunder, og dem er det en del ved HiOA, minner toppledelsen om at vi har et forpliktende samfunnsansvar. Vi liker å tro at det også gjelder det som kalles verdenssamfunnet, den del av menneskehetens som faktisk bor utenfor våre grenser, det skal visst være ganske mange.

Utviklingsstudiet startet med undervisningen, mens vi når har en sammensetningen av staben, inkludert Ph-stipendiater, hvor dørene til eksternt finansiert forskning er på gløtt. Dette er et ledd i et progam for gjøre undervisningen forskningsbasert. Men jeg tror vi er på vårt beste når vår forskning og våre skriverier faktisk er undervisningsbasert. Det vil si at vi i våre forberedelser, og i vårt direkte møte med studenter, tvinges til å klargjøre egne standpunkter, holdninger og begrensninger, og at vi ved å møte deres spørsmål og engasjerte tilbakemeldinger kan settes på sporet av temaer som krever grundigere studier. Det er et vekselbruk. 

Når vårt flaggskip, boka Utviklingsstudier. En innføring (Cappelen Damm Akademisk) var underveis i så mange år før den så dagens lys i 2013, er det ikke bare fordi vi tenker eller skriver så sakte, men fordi boka sprang ut av undervisning og blei prøvd ut i klasserommet. Dessuten leste vi hverandres utkast, ofte nådeløst, og knadde det sammen til en enhetlig form.  Sjøl hadde jeg en drøm om at utviklingsstudier gjennom denne boka ville framstå ikke bare som tverrfaglig, men rett og slett som et eget fag. Et annet mål var å bidra til å utvikle et norsk fagspråk, i alle fall for nybegynnere, ettersom studentene i liten grad har med seg noe slikt fra videgående skole. Mesteparten av det som i tillegg til grunnboka som er på norsk i førsteåret, er rett og slett skrevet av oss selv, under paraolen «Stolt på egne krefter». Å drive på med dette er strevsomt, stundom morsomt, men så avgjort ikke lønnsomt. Det er som sivil ulydighet å regne når vi kommer på kant med kant med tellekantene.

Samhørighet og felleskap er ikke det samme som at vi lever i et ekkokommer til i en forening for gjensidig beundring. Uenighet er heldigvis ikke fraværende, og det er kamper av både faglig og ufaglig slag, men etter hva mine venner i det høyere luftlaget oppe på Blindern kan fortelle, kan det ikke sidestilles med veritable stammekriger som her utspiller seg. Personlig var jeg mest engstelig i det første året etter at Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid (SEFIA) kom til rundt 2000. Det var ei tid da postmodernismen var årets mote, hvor en tok i bruk slegga mot selve begrepet utvikling, som var en slags teleologisk og eurosentrisk tvangstrøye fra den ekle opplysningstida. Nå gikk den store fortellingen ut på at det ikke var noe store fortellinger. Jeg blei kalt inn på teppet til den første senterleder, som ga meg noen rapp over fingrene fordi jeg i ei eksamensoppgave hadde brukt et fyord, det skammelig r-ordet: «rettferdighet», riktignok i et sitat. Men det gikk seg til, vi studerer både tekst og kontekst.  

Jeg tror de færreste synes at utviklingsstudier er på sitt vakreste når det fraskriver seg verdier, er verdiløst, eller ikke har noe formål, er formålsløst. Det er selvsagt viktig å dyrke nyanser og motforestillinger, men jeg har innenfor globalhistorie aldri gitt eksamensoppgava: «fordeler og ulemper ved slavehandel».  Her synes jeg vi har en fordel av å stå i en høyskole- eller lærerskoletradisjon. Les bare grunnskolens formålsparagraf, her løftes fram etiske handlingsvalg, omsorg for natur og andre mennesker og forståelse for ulike kulturer. Det er disse verdiene som i dagens politiske klima virkelig er truet, mer enn noen gang.

Et av de temaene som sikkert vil bli diskutert i paneler seinere i dag, er hvorfor utviklingsstudier trassig holder seg med en Nord/Sør-dimensjon. Igjen handler det om å se på det som er nytt, og samtidig søke etter mer bestandige, eller trege, strukturer. Vi må gjøre begge deler, og ikke hoppe på CIVITA -bildet av en verden med mindre global ulikhet, det skal mye talltriksing til for dikte opp noe slikt. Verdens fremste ulikhetsforsker, Branko Milanovic, har vist at det aldri før i verdenshistorien har vært så avgjørende i hvilket land du er født. (Det klassiske spørsmålet blir da: Hvor mye ulikhet synes du er passelig eller tålelig, om du ikke visste hvor du ville bli født?). Storbanken Credit Suisse har i sin årlige Global Wealth Report 2016 vist at hele verden, framstilt som en pyramide, aldri har vært så skeiv som i dag. De 8 % på toppen, har nesten sju ganger så mye formue (det vil si makt) som resten av verden til sammen. Det er de utgjør Davosklassen som svinger seg på parkettene i World Economic Forum, supplert med noen utvalgte intellektuelle som underholder med akademiske pireutter i pausen.) Men er ikke mange i Kina og India også rike? Jo, men 83 prosent av dollarmillionærene befinner seg i ti land i Nord (inkl. Japan).  Det er nesten like mange av dem i Norden som i Kina, som har mer enn 50 ganger flere innbyggere. Norge har flere dollarmillionærer enn Brasil.

Mange av oss finner det fortsatt meningsfullt å studere hvorfor Burkina Faso Express ikke er et like vanlig kredittkort som American Express, hvorfor Google ikke har sitt hovedkontor i Maputo, hvorfor Somalia ikke kan sende droner inn over Washington, hvorfor det aldri er noen fra USA eller Israel som stilles for den internasjonale straffedomstolen,  hvorfor det er Monsanto – og ikke afrikanske småbønder – som tar patent på såkorn, og hvorfor det er slik at en norsking på morgenen 3. januar har sluppet ut like mye CO2 som en etiopier eller kongoleser gjør på et helt år. Vi gleder oss over den siste FN-statistikken som viser at mødredødeligheten har sunket med 45 prosent siden 1987, alt var så avgjort ikke bedre før. Men den samme statistikken viser at av 303.000 dødsfall i 2015, var det bare 1.700 som fant sted i det FN kaller «developed countries». At det er glidende overganger og kluss i en del gamle definisjoner, er ikke argument for å stille med helt blanke ark.