— De fleste av oss er ikke i stand til å komme med de gode ideene

Kjellrun Hiis Hauge er Norges første professor i klimadanning og bærekraft.

Hauge, som har sitt daglige virke ved Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), er redd «løpet er kjørt» for mange av dagens voksne når det kommer til virkelig å ta del i klimakampen på et personlig plan

— Det handler litt om hva vi definerer som det gode liv. Jeg tror ikke at vi har evne til å endre oss så mye som det kanskje kreves. Og de fleste av oss er heller ikke i stand til å komme med de gode ideene, sier Hauge.

— Misforstå meg rett, vi voksne har fremdeles et ansvar. Men det er dagens barn og unge som sitter med nøkkelen når det gjelder å løse klimakrisen, understreker Hauge videre.

«Kode rød for menneskeheten»

Gigantiske skogbranner, issmelting, orkaner, tyfoner og annet ekstremvær tegner et stadig sterkere bilde av klimaendringene på kloden vår.

I august publiserte FNs klimapanel (IPCC) den første av i alt tre deler av den sjette hovedrapporten sin. Resten av rapporten skal ferdigstilles i løpet av 2022, men allerede i den første delen kommer det frem at situasjonen verden befinner seg i er alvorlig.

«En alarm for menneskeheten» og «kode rød for menneskeheten» var blant strofene som ble brukt i forbindelse med publiseringen av rapporten.

Rapporten viser blant annet at klimaendringene går raskere, blir mer intense og at noen av trendene nå er klassifisert som irreversible.

De 234 forskerne som har skrevet er krystallklare på at menneskers påvirkning på klimaet har ført til at den globale oppvarmingen går raskere enn før, og at utviklingen er uten sidestykke sammenlignet med de siste 2000 årene. Den globale gjennomsnittstemperaturen har allerede steget med 1,1 grad siden førindustriell tid.

Klimaendringene fører til mer ekstremt vær over hele kloden og endringer i klimasystemene, ifølge rapporten. Kraftigere og hyppigere nedbør, økt tørke og issmelting, samt surere hav og havnivåstigning er bare noen av funnene forskerne nå har presentert.

Et annet sentralt element er at klimaforskerne nå er sikrere på konklusjonene sine en de har vært tidligere. Selve vitenskapen bak konklusjonene er også utviklet siden forrige rapport, som kom i 2013.

— Utrolig komplekst

— Signalene som har kommet er faretruende. Samtidig er det utrolig komplekst, og utfordringene kommer på løpende bånd. Én side ved saken er usikkerheten når det gjelder hvordan klimaendringene vil fortone seg, for eksempel hvor ofte og hvor hardt ekstremvær vil ramme oss. En annen side ved saken er hvordan vi skal håndtere endringene, mens en tredje side er hvordan vi skal håndtere uenighetene, sier Kjellrun Riis Hauge.

For at folk er uenige, ja, det er det ingen tvil om. For et snaut år siden besøkte Khrono professor Olav Martin Kvalheim, som mener at klimakrisen ikke finnes.

— Klimaproblemet er ikke et reelt problem. Det er ingen krise, du kan ta det helt med ro, sa Kvalheim til Khronos journalist.

I vår ble Kjellrun Riis Hauge Norges første professor i klimadanning (les: danning av mennesker, ikke klima) og bærekraft. I motsetning til Kvalheim, mener Hauge at klimaforskningen krever handling. Samtidig er hun tydelig på at man skal ha respekt for at ikke alle mener det samme om hvilke handlinger som kreves.

Ettersom en stor del av jobben hennes handler om å veilede fremtidige lærere, er hun særlig opptatt av hvordan utfordringene vi står overfor blir lagt frem for dagens barn og unge.

— Det er viktig at barn og unge får lov til å kjenne litt på kompleksiteten og at det ikke finnes enkle løsninger som absolutt alle kan bli enige om. Man vil alltid møte mennesker som ikke er enige, og for det vi vet, kan det hende de har helt legitime grunner til å være uenige. Vi er ofte veldig opptatt av selve ødeleggelsene og endringene vi ser, men dette handler også om rettferdighet og hva som er riktig og galt å gjøre, både lokalt og globalt, og både nå og i fremtiden, reflekterer Hauge.

Hun mener mye handler om hvilke verdigrunnlag hver enkelt har for å gjøre endringer, og bruker igjen ordet komplekst når hun snakker om hva folk verdsetter, hva folk er villige til å gjøre og hva folk ser på som rettferdighet – og urettferdighet.

— Bærekraft og klima er ikke det samme som skolematematikk. Det er vanskelig å sette to streker under et svar, poengterer Hauge, og fortsetter:

— Vi må forstå de demokratiske aspektene, og vi må innse at vi ikke alltid sitter på den ene riktige løsningen. Som professor i klimadanning og bærekraft møter jeg stadig vekk folk som gir uttrykk for at jeg skal vite alt og vet svaret på de store og vanskelige spørsmålene, men slik er det overhodet ikke. Tvert om. Som professor må jeg tenke kritisk, være åpen for å se det hele fra et demokratisk perspektiv og evne å tenke kritisk om egne oppfatninger og meninger.

— Alle kan ikke være Greta Thunberg

Hauge sier at det er viktig at de som voksne jobber med å myndiggjøre barn og unge. I dagens samfunn, og spesielt når det kommer til tema som har med klima og miljø å gjøre, er det ikke nødvendigvis slik at læreren eller den voksne er den som kan mest, mener professoren.

— Vi må gi de unge en sjanse til å fortelle og lære oss det de kan, og bidra med deres perspektiver. Den type myndiggjøring av barn, tror jeg er veldig viktig. Det bør ikke lenger være slik de som vokser opp i dag bare skal pepres med skremmende informasjon om klimaendringer og så la det bli med det. Nei, vi må gi de unge mulighetene til å bli hørt i klasserommet – og på andre arenaer. Vi skal ikke forvente at barn og unge skal endre verden, men det er mye mer sannsynlig at dagens barn er villige til å leve et mer bærekraftig liv enn oss. Likevel er det viktig å understreke at det er de voksnes ansvar å høre hva barna ønsker, hva de tenker. Og så handle deretter. Vi må legge til rett for endringer i tråd med deres ønsker, sier Hauge engasjert.

Hun viser til at det er de unge som er trendsetterne i samfunnet og som setter standarden for den videre utviklingen, og bruker reduksjonen av forbruk og byttetrender som eksempler på dette. Dette er kanskje små, men likevel viktige ting, påpeker Hauge.

Samtidig kan slike trender føre til at også andre unge føler seg mer myndiggjorte.

— Alle kan ikke være Greta Thunberg, men det at barn og unge opplever å bli hørt og tatt på alvor, er nok viktigere enn det vi voksne egentlig klarer å forestille oss, sier Hauge.

Lofoten-ungdommer imponerte

For noen år siden tok Hauge med seg to andre forskere, en masterstudent og en doktorgradsstudent til Lofoten. Der tilbragte de en hel dag sammen med 50 åttendeklassinger i Lofoten.

Elevene ved skolen i Lofoten hadde storhavet like utenfor vinduet og har blitt vant til å høre voksne diskutere arbeidsplasser, verdiskapning, miljøsaker fremtidsutsikter.

Denne dagen, da Hauge og de andre forskerne var på besøk skulle de bruke på å diskutere konsekvensene for sin egen fremtid i nærmiljøet, i hovedsak knyttet til om Lofoten skulle åpnes for oljeboring eller ikke.

Hauge trodde de ville bli leie etter noen timer, men skulle bli overrasket.

— Det var artig å høre hvordan de gikk inn i det hele, og hvordan de diskuterte og lærte av hverandre. Jeg har veldig stor tro på diskusjon som læringsform. Vi hadde ikke noe stramt opplegg, og overlot mye av ansvaret til elevene. De diskuterte og var innom alt mulig knyttet til spørsmålet om oljeboring og bærekraftig utvikling, samt kultur, natur, samfunn og miljø.

— De hadde virkelig helhetlige tanker om dette og fremmet kunnskaper som vi ikke visste noe om på forhånd. De var også uenige i spørsmålet om oljeboring, men det er viktig at de unge også skal få lov til det. I etterkant har jeg ofte brukt denne seansen i Lofoten som et eksempel på hvor ressurssterke barn og unge er hvis man først gir dem sjansen, forteller Hauge videre.

Hva er det gode liv?

— Er det slik at løpet er kjørt for mange av dagens voksne?

— Satt litt på spissen kan man si det slik ja. Det jeg mener er at det for mange vil være vanskelig å ta innover seg at det må konkret handling til hvis noe skal endres. Jo eldre man blir, dess vanskeligere kan det være å endre hvordan man lever. Å si at man skal tenke noe, er ikke vanskelig. Men faktisk å tenke det, og ikke minst handle ut ifra det, er verre. Slik er det bare. Her er det viktig å påpeke at også politikerne har et ansvar. Det kan ikke være opp til hver enkelt om man skal leve bærekraftig eller ikke. Politikerne må legge til rett for bærekraftige levesett og løsninger, svarer Hauge, og fortsetter:

— Det påpekes stadig vekk at vi må leve annerledes og at ressursforbruket vårt er altfor stort til at det kan kalles bærekraftig. Dette er jo egentlig noe som er utrolig viktig og som burde vært oppe til diskusjon mye oftere, men for mange, eller egentlig for alle, koker det ofte ned til spørsmålet om hva som er det gode liv. Vi må kunne diskutere hva et godt liv kan være uten et høyt forbruk og for eksempel med mer bærekraftige reiser.

— Jeg tror det er vanskelig for den aldrende generasjonen å snu disse tankene, da vi allerede har gjort oss opp en mening om hva det gode liv er for oss. Trøsten er at dette er noe de unge kommer til å klare, så sant vi begynner å ta dem på alvor og diskutere sammen med dem og ikke for dem.

Hauge understreker at voksne ikke skal gå rundt å forvente at dagens unge skal redde verden, men heller fokusere på å legge til rett for at de kan gjøre det.

— Noe av det verste jeg ser er voksne som er ute i media og nærmest hånler av unge som engasjerer seg i klimasaken. Det er rett og slett hårreisende. Et ord som ofte dras frem, er «klimaangst». Ved å bruke det, er det en fare for å sykeliggjøre det, og stemple det som noe som på en måte er galt. Klimaangst må ikke bli en diagnose, slik at problemet ligger hos de unge. Problemet er at klimaendringene ikke tas tilstrekkelig tak i, kommer det fra Hauge.

Oppsummert mener Hauge at universitets- og høgskolesektoren – og akademia for øvrig – har et spesielt ansvar når det gjelder å få bærekraft, klima og miljø inn som ett tverrfaglig element på tvers av ulike fag og sektorer.

— Her vil det skje mye på skolene i årene som kommer fordi bærekraft i tillegg til demokrati og medborgerskap er sentralt i skolens fagfornying. Vi er bare nødt til å få det til. Det handler både om kunnskapen og om danningsperspektivene. Vi må tørre å tenke annerledes og dagens lærere må se mulighetene til å implementere disse elementene i samfunnsaktuell læring. Vi kan ikke frarøve elevene våre å lære om disse temaene.

— Det at det er så relevant for hverdagen og fremtiden deres, gjør at håpet om endring er sterkt, avslutter Hauge.