Danse Macabre

Verket var nesten fullført. Håndverkerne hadde ferdigstilt tresnittene så vel som den helhetlige utformingen, alt i vakre farger og intrikate detaljer, og hele verdenshistorien hadde utfoldet seg, fra Genesis helt frem til dommens dag ble innledet med en fryktinngytende skjønn Danse Macabre. Verket strakte seg fra verdens hjerte til de mystiske utkanter, og fra Abraham til Caesar til Kaiser Frederick den tredje, og hele mesterverket var ordlagt av kartografen.

Men én ting hadde kartografen utsatt, én ting som måtte være bestemt innen verket formelt ble erklært fullført, og ble sendt til trykkpressen.

Kartografen måtte avgjøre hvor langt unna endetiden var.

Idéen hadde kommet til ham, mest av alt som et innfall, en altfor sen kveld i et altfor dystert kjellerlokale, der han nok fortalte altfor mye om hva han arbeidet på. Han var ikke en ung mann lenger, og mens han trasket hjemover så tynget hodet ned hele kroppen. De våte, gjørmete gatene føltes som en myr som lengtet etter å svelge ham. Han vurderte å legge seg ned i gjørmen, og la seg svelge. Kanskje det ville bringe ham til nye verdener, der alt var nytt og ingenting var oppdaget, og der smertene fra denne verden var glemt?

Det hadde begynt å regne. Den gamle fra Perugia hadde insistert på at regn var en fysisk manifestasjon av tapte tanker, forvillet kreativ energi omgjort til en våt, livgivende substans. Regn kom sjeldnere i Padova, men da det kom pleide perugianeren å sprinte ut for å dusje i det. Kanskje trodde han at noen av hans tapte idéer, idéer som kom og forsvant før han rakk å nedtegne dem, ville komme tilbake til ham?

Kanskje.

Den gamle fra Perugia hadde talt ofte og meget om hukommelsen. Evnen til å bevare var et guddommelig aspekt. Verdslige tårer kom fra sorg og smerte, et tap, et sår, et svik, men guddommelige tårer kom fra tapte tanker, og i de tårene fantes et minne av viljen som sto bak skaperverket. Regn er et ekko av skapelsen, fordi tanker er et ekko av skapelsen, og det finnes ingen tanker med større kraft enn de som er tapt, og gjerne de som har etterlatt seg et fjernt avtrykk om sin eksistens, slik at man lengter og lengter etter å finne tilbake til en tanke man visste man hadde, men som har forsvunnet.

Tapte tanker er full av kraft. Regn er full av kraft. Ødeleggende. Skapende. Altoppslukende.

Var det virkelig sant?

Håret klistret seg til hodeskallen. Regnet dryppet ned i øynene, og gjorde det vanskelig å holde dem åpne. Ikke at det betydde stort. Det var for mørkt til at han kunne se noe, uansett. Han måtte komme seg hjem på rent instinkt. Hvor lenge var det siden sist han hadde drukket vin av så lav kvalitet? Den hadde smakt nesten som eddik, samtidig som den hadde gjort ham fullere enn han kunne huske å ha vært siden sine yngre dager. Og, hva mer var, den fikk ham til å tenke på regnet som falt ned på ham som begynnelsen på dommedag. Så mange tapte tanker, så mange glemte idéer, det kunne bare bety at verden var like ved å ende, og denne gangen fantes det ingen ark. Regnet fylte munnen, det føltes som han var like ved å drukne. Hadde han ved et uhell falt i elven Pegnitz?

På et eller annet vis kom han seg helt hjem. Han smøg seg gjennom labyrinten av overfylte bokhyller, stablede malerier, utskjæringer av tre og statuer, rustninger og urgamle gjenstander, og bak seg etterlot han seg et spor av vann. Han falt ned i sengen, uten å kle av seg, uten å tørke av seg. Hva betydde tross alt det, om regnet uansett var like ved å drukne dem alle i en storm av tapte tanker?

Skjelettene danset foran øyelokkene hans. Han kunne se perugianeren der, kledd i sin kappe og sin hatt. På et eller annet vis hadde hodeskallen hans distinkte ansiktstrekk bevart. Så fikk han øye på noe mer. Han kunne se sin kone blant de dansende skjelettene, og i hennes armer, deres dødfødte barn.

En eller annen gang den natten, etter noen øyeblikk, etter timevis, sperret kartografen øynene opp, og stirret ut i det ensomme mørket mens regnet trommet mot vinduene.

Snart var han blant de dansende skjelettene, og med den vissheten hadde en idé kommet til ham.

Verket var allerede delt inn i syv deler, og hver enkelt av delene representerte ett distinkt tideverv.

Det var plass til en åttende del; et åttende tideverv.

Mellom den sjette og den syvende, mellom slutten på nåtid og begynnelsen på dommedag, skulle et ekstra kapittel få plass, et kapittel bestående av blad som var helt blanke, blad som kunne fylles inn av hvert enkelt individ som eide et eksemplar av det ferdige verket. Det var opp til hver enkelt av eierne å fylle inn det som var igjen av tiden mellom nå og dommedag. Det ville bli nesten som en kontrakt. De som kjøpte et eksemplar var pålagt å fortsette kartografen sitt arbeid, de var pålagt å gjøre verket komplett.

Noen år etter kvelden da idéen hadde kommet til ham hadde han enda ikke bestemt seg for hvor langt kapittelet skulle være. Han var altfor opptatt med annet. Det var ikke enkelt arbeid å skrive en hel krønike over kosmos. Mye av arbeidet var allerede gjort før ham, så ofte var det eneste han behøvde å gjøre å lese i de riktige bøkene, og hente utdrag fra dem. Med jevne mellomrom besøkte han verkstedet til illustratørene, og beundret deres arbeid. Han hadde mer enn nok å drive med, for ikke å nevne sine egne medisinske studier. Så, det var ikke før så godt som alt var fullført at han fikk tid til å gruble over hvor mange blanke blad det syvende kapittelet, kapittelet mellom nåtid og dommedag, skulle bestå av.

Tiden var inne til at han måtte bestemme seg for hvor lang tid det var frem til dommedag. Som alt av betydning i verden, ville lengden på dette kapittelet i verdenshistorien beregnes med blad. Skapelsen tok seks dager, men ett blad. Fødselen til korsfestelsen, det regnes i blad. Fra Troja til Augustus til Romas fall, det beregnes i blad, fordi minne bevares i skrift, på ark, i bøker, i ruller, hogget i stein. Tanker er regn, det faller og tørker bort, men ord, nedtegnet, bevart, de er evige. Uten Homer og Herodot, uten Titus Livius og Tacitus, uten Moses og uten apostlene, hvordan ville verden da vært?

Synet av de dansende skjelettene viste seg for kartografen hver gang han lukket øynene, helt siden den natten. Når synet ble virkelig var bare et spørsmål om tid.

Med den vissheten bestemte kartografen seg. Han oppsøkte håndverkerne, han oppsøkte utgiverne, og beskrev sin intensjon, sitt avsluttende tillegg i verket. Mellom nåtid og dommedag skulle det nye kapittelet få plass.

Tre recto, sa kartografen. Tre verso. Tabula rasa.

Krøniken ble trykt, og mellom de to avsluttende delene, de to siste tidevervene, ble de talløse vakre illustrasjonene og kartografen sin tekst avbrutt, og kapittelet som skilte enden av samtiden fra begynnelsen på dommedag omfattet tre blanke blad.