Ytringskultur og debattkultur

Demokrati er et viktig honnørord i det norske samfunnet. Et godt samfunn er et samfunn med et velfungerende demokrati. Det forutsetter ytringsfrihet: at man har rett til å utfordre makthavere, til å være uenig med sine medmennesker, til å ha egne, selvstendige meninger og til å ytre dem når man vil.

Et levende demokrati trenger et mangfold av stemmer, der ulike tanker og meninger får framstå og der alle har mulighet for å bli hørt. I et godt demokrati er meningsutveksling og uenighet viktig, fordi det skjerper tanker og argumenter.

I en diskusjon kan man gjøre hverandre litt klokere. I konstruktiv uenighet vokser mennesker, fordi man blir tvunget til å vurdere egne standpunkter og argumenter på nytt. En god debatt er altså noe positivt i samfunnet vårt. Det betyr at en må ha stor takhøyde når det gjelder uenighet, og et stort og vidt rom for ulike tolkninger og synspunkter. Det er lov, ja, faktisk positivt, å kunne ha ulike syn og meninger om saksinnhold.

De demokratiske idealene er altså viktige og vakre, men de er også vanskelige. Et godt fungerende demokrati forutsetter en ytringskultur hvor det føles greit å mene og stå for noe. Det krever evne og vilje til å lytte til andre for å forsøke å forstå deres mening, og det krever at man møter andre mennesker med respekt og behandler dem med verdighet.

Man kan være kritisk i innhold, men likevel vennlig og konstruktiv i form. Et levende demokrati forutsetter kort og godt politisk og samfunnsmessig dannelse. Det betyr at man skal tåle uenighet, men ikke ufin behandling. Personsjikane eller hetsing hører ikke hjemme i den offentlige samtalen.

Dessverre fungerer ikke virkeligheten alltid etter de demokratiske idealene. Av og til ser og hører vi eksempler på at motstanders mening forvrenges eller at hun/han hetses og sjikaneres. Dårlig debattkultur har en rekke uheldige konsekvenser. For det første kan sinte eller usaklige innlegg bidra til å spore av en konstruktiv debatt ved at de vrir oppmerksomheten bort fra det opprinnelige temaet og intensjonen.

For det andre kan det stenge folk ute fra å delta i offentlig diskusjon, fordi de kan kvie seg for å uttale seg offentlig. Vi vet at kvinner rammes lettere enn menn på dette feltet. I de siste årene har det kommet fram en rekke eksempler på hvordan kvinner som ytrer seg offentlig utsettes for sjikane og grov hetsing, både i sosiale medier, i avisenes kommentarfelter og på andre måter. Det kan gjøre at kvinner i større grad kvier seg for å delta i politisk og samfunnsmessig debatt.

Allerede i dag er menn overrepresentert i offentligheten. Med et tøft debattklima kan det bli enda vanskeligere å få kvinner til å ytre seg. Det er også viktig at ungdom deltar i offentligheten, og da må det ikke være skremmende å delta i diskusjoner. Med for tøff ytringskultur blir vi et fattigere samfunn. Vi får et mindre levende demokrati.

I Nord-Trøndelag ser vi også andre aspekter ved den offentlige debatten. I vårt fylke hender det at utdannelse og akademisk kunnskap brukes nedsettende i diskusjoner, som skjellsord. Akademisk kompetanse blir framstilt som noe negativt, og teoretisk refleksjon blir kritisert. Det er trist. Det skjer samtidig som Nord-Trøndelag er blant de fylkene med lavest utdanningsnivå i landet. I tillegg skårer våre skoleunger lavt på nasjonale prøver sett i forhold til resten av Norge. Kan dette ha noe med holdninger til akademisk kunnskap å gjøre, og kan det være verdt å tenke grundig og kritisk om?

I dag er utdanningsnivået på vei oppover også i Nord-Trøndelag, og andelen med høyere utdanning øker. Det har sammenheng med at samfunnets behov for kompetanse endrer seg. En rekke yrker krever spesialisert kunnskap skaffet gjennom lang utdanning. I mange bransjer og sektorer er det dessuten et behov for et nært samarbeid mellom akademia og praksisfeltet, og på HiNT er vi opptatt av både teoretisk kunnskap og praktisk erfaring.

Det er viktig med mange stemmer i samfunnsdebatten. Vi må derfor ha som mål at alle yrkesgrupper lytter til hverandre med respekt. Alle har noe å lære av hverandre, uansett alder, yrkesgruppe, kjønn og nasjonalitet: kvinner og menn, snekkere og sykepleiere, professorer og politi, bønder og barnehagelærere, funksjonærer og forskere.

Målet må være et samfunn med bredde når det gjelder ytringer. For å lykkes med det, må vi være opptatt av ytringsfrihetens janusansikt, nemlig ytringsansvaret. Vi må ha en offentlig samtale der en diskuterer ut fra et ønske om å belyse sak og å forstå den andres mening.

Hvem har så ansvar for å ivareta dette ytringsansvaret og skape en god ytringskultur? Det er selvfølgelig hver enkelt av oss. Vi har alle et ansvar for at den offentlige samtalen i Nord-Trøndelag er god. Det betyr at vi må skape og vedlikeholde en kultur for refleksjon, konstruktiv kritikk og saklig meningsutveksling. Det gir det beste grunnlaget for å utvikle det samfunnet vi alle er en del av – uansett hvilket ståsted vi har. Særlig viktig er det i diskusjoner om kontroversielle og krevende temaer som for eksempel innvandrings- og asylpolitikk. Der må vi trå varsomt, alle sammen. Vi må aldri glemme at det er andre menneskers liv og verdighet vi diskuterer.

I tillegg har selvfølgelig journalister og redaktører et særlig ansvar. Ytringsfrihet betyr ikke trykkeplikt for aviser. Media trenger ikke å være talerør for ufine innlegg og usaklig debatt. En må stille spørsmål ved på hvem sine premisser en ønsker at en diskusjon skal foregå. Dessuten har skolevesenet et ansvar.

Gjennom oppdragelse og utdanning – på alle nivåer – lærer barn og unge hvordan en skal opptre i et demokratisk samfunn. For oss som jobber på HiNT er disse verdiene viktige. Å formidle slike prinsipper er en del av vårt samfunnsoppdrag. Vi ønsker et levende demokrati og en god offentlig debatt. Vi forsøker å lære våre studenter kritisk tenking og argumentasjon. Samtidig ønsker vi å lære dem å behandle andre med respekt og verdighet, uavhengig av klasse, kjønn og etnisitet. Man må greie å stå i uenighet på en respektfull måte. Så enkelt, og likevel så vanskelig.

(Kronikken har tidligere vært publisert i flere aviser i Nord-Trøndelag og en versjon i VG. Den finnes også på HiNTs hjemmeside).