null Foto: Skjalg Bøhmer Vold
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Ytringsfrihet på arbeidsplassen i et dannelses-perspektiv

Demokratiets framtid hviler på informerte borgere – og informerte kan en vanskelig bli på en fyllestgjørende måte uten ytringsfrihet i alle lag av samfunnet: Borettslag, arbeidsplass, kommune og land.

Publisert   Sist oppdatert

Dekan Dag Jenssen nevnte dannelsesreisen innledningsvis. Jeg kom til å tenke på den indiske forfatteren Gita Metha, som skrev at vestlige reisende til India gjerne kom for å «finne seg selv», mens Østens visdom består i å oppheve selvet (Karma Cola heter boken).

Demokrati må knyttes til utdanning. Et relativt ferskt eksempel er jentene fra en skole i Ålesund, som ifølge sin rektor gjorde alt riktig da de søkte om fri for å komme seg på Justin Bieber-konsert. De samlet seg, behandlet forslaget demokratisk og fremmet det gjennom de riktige kanalene. Slik ble også søknaden innvilget.

Dannelsesutvalget, som leverte sin innstilling for et par år siden, skriver om behovet for en breiere orientering i fagene. En ingeniør i Saudi-Arabia trenger også kulturforståelse, skriver de. (Underforstått: Dette er ikke en saudisk ingeniør, dermed er uttalelsen kanskje preget av utviklingsparadigmet.) Det samme utvalget nevner ikke ytringsfriheten spesielt.

Ved HiOA – høgskolen i Norges mest flerkulturelle by – trenger vi en større grad av kosmopolitisk dannelse, eller som Gayatri Spivak sier, transnasjonal forståelse, der vi ser verden i dens ulike begrensninger og folk som skapere av og produkter av sine livsverdener. Globale problemer som klimaendringer krever globale tenkemåter (som kan bli unnskyldninger mot å handle lokalt). Nasjonale offentligheter er mer enn porøse.

Ytringer i ett land kan skape bølger et helt annet sted, som når en Mohammed-karikatur i Adresseavisen ved enkle mobiltaster ble kolportert til en madrasa – en religiøs skole i Pakistans vestlige stammeområder. Av dette og andre eksempler kan vi nærme oss en transnasjonal medieforståelse og studere ytringsfrihetens betingelser i en verden der religion spiller ulik rolle, der verdens ulikhet avstedkommer ymse mobiliseringsgrunnlag med utgangspunkt i ydmykelse og/eller krenkelse. Det dreier seg også om «en økende delt forståelse og kunnskap om ulike mediesystemer i verden og om hvordan kampen for mediefrihet og menneskelig verdighet tar ulike former ut fra nasjonale og lokale forhold» (Eide 2009). Slik transnasjonal forståelse er også av største betydning innen de enkelte landene, siden alle land blir mer preget av diaspora og dermed inspirerer – eller bør inspirere – profesjonene til å se verden fra den andres ståsted.

Er kritikk av makten en virksomhet som er delegert til journalister, mens andre er påført virtuelle munn=bind?

Elisabeth Eide
Professor i journalistikk

Ytringsfrihet er blitt et spesielt politisk markeringsområde. Oddbjørn Johnstad, ekskludert fra Fremskrittspartiet for sine ekstreme synspunkter, har skaffet seg internett-domenet «Ytringsfrihet». Andre høyreekstreme henviser til mangel på ytringsfrihet når de (i likhet med mange, får en tro) ikke kommer til i de mest toneangivende mediene. Grensene for ytringsfriheten er oppe til debatt: Høyre har foreslått å fjerne paragraf 135a i Straffeloven, den såkalte rasismeparagrafen. Beslektet er debatten om Islam.net, selv om den knytter an til organisasjonsfrihet også. Tiden som kommer vil vise hvor konsistente ulike grupper er i sitt forsvar for ytringsfriheten – og hvor politikerne vil at grensen for straffbar diskriminering skal gå.

Men hva så med mediene, da? I dannelsesutvalgets innstilling står også dette å lese:
[…] teknologiske endringer i informasjonsteknologien (IKT, internett, web, radio, fjern¬syn, enklere teknologi for publisering av bøker, o.l.) leder til en enorm økning i tilgangen til informasjon og derigjennom til en økning i kunnskapsmas¬sen. Det ligger åpenbart en demokratiseringsgevinst her. I sin tur må det føre til økende krav til evnen til kritisk bearbeiding av informasjonsstrømmer, ikke minst den som kommer gjennom media. For å kunne møte slike utfordringer er kritisk sans, metodebevissthet og vitenskapsfilosofisk bearbeiding av hva kunnskap faktisk er, sentralt.»

Hva sier det om dannelse sett med medie- og journalistutdanningsblikk? Videre sier utvalget at det er et mål for institusjonene å forberede studentene til deltakelse i offentligheten. Hvilken offentlighet? Et stort problem er i dag de fragmenterte og delvis ikke-snakkende-sammen deloffentlighetene! Da jeg begynte som journalistlærer, hadde studentene og lærerne ofte lest/sett de samme medieinnslagene. Slik er det ikke lenger, noen henter de viktigste nyhetene på Facebook, andre på Al Jazeera eller Aftenposten. På den annen side er HiOA en viktig del-offentlighet for ansatte og studenter – og tidvis også for verden der profesjonene lever og virker.

Med en medieverden som omslutter oss stadig mer, og mer mangfoldig enn før, hva har vi å tilføre resten av HiOA, vi som er satt til å utdanne dem som skal redigere; temme flommen og gjøre en kompleks verden forståelig?

Innledningsvis henviste Dag Jenssen spesielt til Institutt for Journalistikk og mediefag da han snakket om kritikk av makten. Ja, vi skal med vår utdanning av mediearbeidere være en spydspiss i dette arbeidet. Men er kritikk av makten en virksomhet som er delegert til journalister, mens andre er påført virtuelle munnbind?
Demokratiske institusjoner er ikke noe en gang gitt, de må bygges og vedlikeholdes. I dag: tendenser til at akademiske institusjoner blir mer lik næringslivet i struktur og funksjon. En bedrift har et styre som ikke er oppnevnt av dem som arbeider der, bortsett fra ansattes representanter. I høgre utdanning har institusjonene valgt å avvikle flere valg: På HiOA velger vi kun rektor, mens dekaner og instituttledere blir ansatt. Ligger det en fare her, i at leder-leder-egenskaper settes opp mot eller trumfer faglig tyngde?

Næringslivstendensene gjelder i høy grad også språket: Vi «selger inn» våre studier, vi konkurrerer om bonuspoeng via publisering. Diskursanalytikeren Norman Fairclough har lenge satt kritisk søkelys på dette fenomenet

Hvilke demokratiske funksjoner finnes, uavhengig av strukturelle forhold? Hva har de ansatte å si i forhold til styret, som jo bare delvis er valgt av ansatte og studenter? I hvilken grad føler de valgte styremedlemmene seg ansvarlige overfor studenter og ansatte i spørsmål der motsetninger oppstår. Hva skjer når konklusjoner fra de ansatte (fra fakultetene) i høringer er forholdsvis entydige? Vil de da bli hørt? En nær slektning av meg, nå avdød, hadde lang erfaring som gymnaslektor. Hun så det slik at det skjedde et skifte mot slutten av forrige århundre: Før var det rektor og oss ansatte som sto sammen og var enige om det kom uheldige planer. Men så ble rektors lojalitet tvunget mer oppover. Er dette en omfattende prosess som er med på å svekke demokratiet i læringsinstitusjonene og dermed verdien av ytringer?

Strategiplanen til HiOA inneholder mye godt, men bærer noe preg av det som det nevnte næringslivets språk. Men er ikke akademiske institusjoner noe annet og forskjellig fra bedrifter? Primærmål er (ut)dannelse: hva betyr det? Demokrati-ordet er ikke nevnt i planen, heller ikke ytringsfrihet, mens ord assosiert med endring forekommer fem ganger. Er dette en glipp, en skeivhet? For mitt fag, journalistikken, er det underlig, i og med at demokrati er et gode i seg selv, samt også en metode til å oppnå gode løsninger for folks liv. Men er det en del av det demokratiske underskuddet ved HiOA når sentrale verdier for de mindre utdanningene ikke blir med? Et samfunn har godt av at alle røster taler. Men i en verden der informasjonsmengden øker, er det ikke gitt at en har rett til å bli hørt eller forstått, slik medieforskeren Charles Husband skriver.

Akademikere har rett til fri tale, mer enn mange andre yrkesgrupper. Men kommer det grader av frykt og ufrihet med på lasset i bedriftsmodellen? Fra andre arbeidsplasser vet vi at varslere har måttet gå, har blitt upopulære, blitt sett på som illojale. Også kritikere kan få følelsen av å være brysomme, lite omstillingsvennlige, sand i maskineriet. Og det er ikke minst innenfor helse- og sosialprofesjonene at ytringsfriheten er i spill og folk heller slutter i jobben når de har varslet, enn å forvente seg takk og kollegialitet. Juridisk sett kan de ha ytringsfrihet, men advokatene sier at varslere har dårlig juridisk vern. Kari Breirem, en av Norges mest kjente varslere, sier: Jeg tror at enkelte bedrifter, særlig i offentlig sektor, er mest opptatt av å vise at systemet fungerer og lukker øynene for kritikk.

Jeg håper og regner med at HiOA har andre mål enn dette.

Med varsler-erfaringer i bakhodet; en stor utfordring: Hvilken dannelse, ytringsfrihets- og demokratiforståelse tar velferdsstatens profesjonsansatte som nyutdannete med seg fra HiOA og inn i yrkene sine? Hvilke prosesser (valg, medinnflytelse) på den midlertidige arbeidsplassen HiOA er, styrker deres evne til å være kritisk i jobben? Hva betyr tilpasning til arbeidslivet? Tilpasning til medienes nedbemanning og kjendisjag? Til sykehusreformen? Til bestemor på anbud? Hva betyr det at profesjonene har det en kan kalle en kritisk tilpasning til arbeidslivet, om ikke det å slå et slag for ytringsfrihet og retten til å varsle om uverdige arbeidsforhold? Arbeidslivet er i endring, men hva er endringskompetanse, mer enn tilpasning til den til enhver tid rådende virkeligheten?

Som andre har sagt det her: Demokratiet er ikke (bare) et møtebord. For å ivareta ytringsfriheten er det viktig å utvikle mange kanaler for frie ytringer. HiO – nå HiOA – har levd lenge uten et eget fritt medium. Når det når finnes, går jeg ut fra at tanken bak ikke er instrumentell (Khrono trengs på veien til universitet…), men demokratisk motivert.

Nå er Khrono i ferd med å bli en naturlig pådriver i vår lille, men svært viktige del-offentlighet. Det lover godt for ytringsfriheten framover.

Seminaret ble sendt live av medieseksjonen, HiOA. Du kan se opptaket her.