UiB er bedre enn sitt rykte

Forrige uke kom Times Higher Edudation (THE) sin universitetsrangering for 2016. Blant universitetene som troner på toppen inngår rangeringer som en del av merkevarebyggingen, men har de egentlig verdi ut over det?

De fleste vil mene at rangeringene byr på lite informasjon om utdanningskvalitet. Karolinska Institutet i Stockholm, som plasserer seg trygt i øverste divisjon blant nordiske universiteter, sto for noen år siden i fare for å miste eksamensretten i sykepleierutdanningen etter en gjennomgang utført av det svenske motstykket til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).

I THE-rangeringen inngår forholdet mellom antall lærere og antall studenter. Tanken er at flere lærere pr. student gir bedre utdanningskvalitet. Ved Det juridiske fakultet, ved Universitetet i Bergen (UiB), er dette forholdstallet mer ugunstig enn på noen av våre andre masterprogrammer. Likevel skårer nettopp denne utdanningen jevnt høyt i Studiebarometeret.   

Omdømme er et sentralt element i de fleste rangeringene, slik også i THE-rangeringen. Det er krevende for mindre universiteter i periferien å skåre høyt på omdømme, og denne indikatoren vil uansett kreve betydelig innsats og ressurser avsatt til merkevarebygging.  

Spørsmålet er om dette er vel anvendte penger for norske universiteter og om det gir faglig uttelling.

THE-rangeringen er trolig best på sin beskrivelse av forskning. Omfang av forskning, siteringer og internasjonalt samarbeid er alle forhold som er av interesse når forskning skal evalueres og som inngår i THE-rangeringen. Omfang er lett å måle; kvalitet verre.

Siteringer er imidlertid det nærmeste vi kommer da det forteller om forskningens internasjonale gjennomslag og interessen resultatene vekker i det vitenskapelige miljøet. Derfor er det gledelig at UiB er rangert som nummer 117 i verden målt etter siteringer av vår forskning, marginalt bedre enn Universitetet i Oslo (UiO) og solid foran Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Målt etter internasjonalt forskningssamarbeid rangerer vi også blant de 200 fremste universitetene.  Siteringer forteller hvor interessant vår forskning er for det internasjonale vitenskapelige miljø, hvilket gjennomslag forskningen vår har og er det nærmeste vi kommer en kvalitetsindikator for forskning. Årets plassering er også en klar fremgang siden i fjor da vi var rangert som nummer 138 målt etter siteringer.

Siteringer er vel og bra, men har liten interesse og betydning ut over en snever vitenskapelig krets. Det er en yndet innvending mot sitering som mål på forskningskvalitet, særlig blant de som mener at industrisamarbeid, oppdragsforskning, og næringsutvikling tillegges for liten vekt av norske universiteter.

Da kan det være nyttig å låne øre til Produktivitetskommisjonen som i sin andre rapport viser til en klar sammenheng mellom vitenskapelig kvalitet, målt som siteringer, og nasjonens innovasjonsevne. Derfor er kommisjonen opptatt av kvalitet og utdyper:

«Tildelingene fra Forskningsrådet må i større grad vektlegge vitenskapelig kvalitet framfor andre hensyn». Produktivitetskommisjonen er ikke alene om å understreke betydningen av høy vitenskapelig kvalitet. Det samme gjør en rekke rapporter og analyser i regi av Norges forskningsråd de siste årene.

I sommer satte kunnskapsministeren ned en ekspertgruppe som skal se på hvordan Norges forskningsråd tildeler forskningsmidler. I en pressemelding uttalte statsråd Torbjørn Røe Isaksen at: «Regjeringen har satset mye på forskning. Jeg er opptatt av at samfunnet skal få mest mulig forskning av høy kvalitet».

Universitetet i Bergen støtter opp under en slik ambisjon.     

(Dette er også publisert på Rektors blogg ved Universitetet i Bergen).