Avmålt entusiasme mot sektorovergripende forskningspolitikk er ikke et særnorsk fenomen, skriver Dag Rune Olsen, rektor Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Avmålt entusiasme mot sektorovergripende forskningspolitikk er ikke et særnorsk fenomen, skriver Dag Rune Olsen, rektor Universitetet i Bergen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Sektorprinsippet i staten hindrer en helhetlig forskningsstrategi

Forskning. Det er vanskelig å se åpenbare grunner til den kolossale variasjonen i forsknings- og utviklingsinvesteringer mellom departementene, skriver rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen.

Publisert

Har Justis- og beredskapsdepartementet (JBD) vesentlig mindre behov for ny kunnskap enn f.eks. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD)? Spørsmålet er nærliggende når en ser på andelen av de ulike departementenes budsjetter til forskning og utvikling. Mens NFD avsetter hele 33 prosent av budsjettet til forsknings og utvikling, så nøyer JBD seg med 1/3 prosent.

Samferdselsdepartementet er også blant de særs nøysomme med 1/2 prosent. Naturligvis er både departementene og deres ansvarsområde og budsjetter høyst forskjellige og behovet for å utvikle ny kunnskap ulikt. Det er likefult vanskelig å se åpenbare grunner til den kolossale variasjonen i forsknings- og utviklingsinvesteringer mellom departementene.

Departementene utviser begrenset lojalitet ovenfor statens eget instrument i forskningssaker: Norges forskningsråd.
Dag Rune Olsen
Rektor ved UiB

Statsråd Iselin Nybø understreket departementenes selvstendige ansvar for forskning da hun snakket om Langtidsplanene under Samarbeidskonferansen på OsloMet denne uken. Samtidig poengterte hun Kunnskapsdepartementet sin koordinerende rolle på tvers av sektordepartementene og at Langtidsplanen nettopp er et dokument alle departementene må forholde seg til og leve opp til.

Dette er utmerkede og nødvendige ambisjoner om en sektorovergripende forskningsstrategi, men ikke enkelt å realisere for en statsråd hvis oppgave er å samordne på tvers av egenrådige departementer. Og departementene utviser begrenset lojalitet ovenfor statens eget instrument i forskningssaker: Norges forskningsråd.

Mens Olje- og energidepartementet konsekvent kanaliserer sine forskningsmidler via Forskningsrådet, mistror Helse- og omsorgsdepartementet Forskningsrådets evne til å bruke pengene på best mulig måte og kanaliserer de snarere via de regionale helseforetakene. Hvorfor blir det sånn? Budsjettansvar trumfer både langtidsplaner og koordinering uten sanksjonsmuligheter, og budsjettansvaret ligger hos sektordepartementene.

Avmålt entusiasme mot sektorovergripende forskningspolitikk er ikke et særnorsk fenomen, ei heller avhengig av den til en hvert tid sittende regjering. EU har erfart det samme og legger som en konsekvens hele budsjettansvaret til sitt forskningsdepartement, DG Research. Dermed tvinges de ulike sektordepartementene i EU til å samarbeide om sektorovergripende forskningsprogrammer, godt egnet til å adressere EUs samfunnsutfordringer.

DG Clima (EUs klimadepartement) er begeistret, kanskje nettopp fordi de ser nødvendigheten av samarbeid på tvers av sektorer for å løse Europas og verdens klimautfordringer. Andre velger omkamp som strategi. Med 100 milliarder euro i potten og råderett over EUs kommende forskningsprogram, Horisont Europa, vil EUs forskningskommisjonær åpenbart ha en vesentlig enklere oppgave enn vår hjemlige statsråd når det kommer til å implementere en sektorovergripende forskningspolitikk. Tør den norske stat å ty til et tilsvarende radikalt grep for å bøte på sektorprinsippets svakheter?