Forklarer misnøyen blant studenter på sykepleie

NOKUTs (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) studiebarometer bekrefter nok en gang at høgskolens store utdanninger er for dårlige, eller at de kan bli bedre. Khronos oppslag understreker dette, mens lærerutdanningens Bjørn Smestad gjør noen betimelige presiseringer i kommentarfeltet.

Som engasjerte utdannere av sykepleiere i Oslo gjennom mange år, gjør slike oppslag «noe med en» og en får et behov for å forklare og forstå.

Det er ikke bra å være dårlig. Er det rot i opplegg, dobbeltbookinger, lærere som leser fra Powerpointer med ryggen til osv, er hverken bra eller godt nok. Men dette er noe en kan gjøre noe med. Dårlig eller utilstrekkelig infrastruktur på høgskolen, medvirker også til studentenes opplevelse av kvalitet i utdanning. Det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med kvaliteten på studieprogrammet, men på muligheten til å gjennomføre det.

Sykepleierutdanningen i Pilestredet har en lang fusjonshistorie. Det som i dag er sykepleierutdanningen i Oslo, var tidligere tre statlige høgskoler i Oslo. Den 4. ble flyttet fra Oslo til Lørenskog og er i dag sykepleierutdanningen på Kjeller. Så de første store endringene for osloskolen skjedde allerede i 1994. Allerede da ble vi store.

For å forstå resultatene av denne og tidligere NOKUT-evalueringer, må en forstå sammenhengen mellom det som skal måles og målestokken en bruker: Jeg tror en viktig målestokk på «studentenes tilfredshet» er deres forventninger til hva de tenker en sykepleierutdanning skal være.

Når en søker opptak til sykepleierstudiet – hva slags studiemiljø forventer de å få? Noe som ligner studenttilværelsen på Blindern eller mer lik klassemiljøet på videregående? Hvis det er det siste, ville jeg undersøkt hvilke betydning disse forventningene har for studentenes opplevelse av studiet i Pilestredet. For Pilestredet ligner mer på Blindern (enn på Kjeller).

Alle studentene som starter studiet i Pilestredet deles opp i mindre grupper (over 50 studiegrupper på ca 10-14) når de starter sykepleiestudiet i Pilestredet. På hvilke måter kan disse studiegruppene bidra til å innfri forventninger til et studiemiljø? Hvilke kvaliteter må disse gruppene ha for å kompensere for ulempene det er å være stor utdanning?

Det er neppe så stor forskjell på Kjeller og Pilestredet når det gjelder de fleste kvalitetskriterier en måtte velge å se på. Min bekymring er at vi ikke kommer i mål ved å studere ytre rammefaktorer, ansattes kompetanse, kvalitet i praksisfeltet og i undervisning osv. Jeg tror mye kan bli bedre, men jeg tror den viktigste faktoren for at studenters opplevelser av å studere i Pilestredet, er knyttet til det psykososiale studiemiljøet (læringsmiljøet), slik de opplever det målt mot sine egne forventninger til hva en sykepleierutdanning skal være. Det kan være derfor de scorer 3 i stedet for 4!

Så, hva har Kjeller som Pilestredet ikke har eller får til? Det avgjørende kan være knyttet til opplevelsen av fremmedgjøring, og at det derfor i stor grad går på kvaliteter i relasjonen mellom studenter (de er færre og blir bedre kjente med hverandre), mellom lærer og studenter (det er færre å bli kjente med), og lærere imellom (de har bedre oversikt). Slike kvaliteter har sykepleierutdanninger alltid scoret høyt på. Slike kvaliteter «smører» maskineriet, blant annet fordi det er enklere å kompensere når noe svikter.

Når Pilestredet ikke har fordelen lenger av å være liten utdanning, må den finne andre måter å løse dette forventningsgapet. Jeg tror vi må gjøre to ting: sikre kvalitet i utdanningsprogrammet og bedre læringsmiljøet. Trolig er det første en forutsetning, men ikke avgjørende for studentenes «tilfredshet» – må vi fokusere på kvalitet i gjennomføringen av programmet og i interaksjonen med studentene (læringsmiljø).

Men det forutsetter at vi har rammer som gjør dette mulig.