Forskningen må foregå der det også finnes studenter

I 2014 fikk Norge sin første langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Dette var og er en god plan, men regjeringen er nå i gang med en revisjon. Det er klokt, først og fremst fordi vi lever i en verden i konstant endring, men også fordi planen har noen svakheter.

Forskning og høyere utdanning – hånd i hånd

En sentral svakhet ved langtidsplanen er at den i for liten grad legger vekt på å styrke koblingen mellom grunnleggende langsiktig forskning og høyere utdanning.

Forskning og høyere utdanning henger tett sammen og godt koblet styrker de hverandre. Forskningsbasert utdanning på alle nivåer må utføres slik at morgendagens arbeidskraft tilegner seg riktig kompetanse. Kandidatene skal ha kunnskap og ferdigheter som gjør dem til positive bidragsytere i samfunnsutviklingen, evne kontinuerlig oppdatering av egen kunnskap og bidra til omstilling i arbeidslivet.

Det er forskning- og utdanningsinstitusjonenes ansvar å drive langsiktig grunnforskning og høyere utdanning og å sørge for at disse aktivitetene henger godt sammen. Myndighetene skal legge til rette for at institusjonene:

• Produserer  forskningsresultater av høy kvalitet
• Importerer kunnskap og kompetanse gjennom internasjonalt samarbeid,
• Bidrar til innovasjon i næringsliv og offentlig sektor
• Produserer høyt kvalifiserte kandidater som evner å tilegne seg forskningsbasert kunnskap og selv deltar i kunnskapsutviklingen.

Den reviderte langtidsplanen bør etter vårt skjønn inneholde en mer tydelig drøfting av forholdet mellom utdannings- og forskningsintensive universiteter og høgskoler, herunder gi de utdanningsintensive institusjonene større plass. Disse er like viktige som de forskningsintensive universitetene i utviklingen av fremtidens kunnskapsbase og arbeidskraft.

Men grunnlaget for utdanningsbidraget er og skal være forskjellig. Hos de forskningsintensive universitetene er samfunnsoppdraget likt delt mellom grunnleggende langsiktig forskning og høyere utdanning. En viktig oppgave er å koble forskning og utdanning tett sammen. Denne koblingen er naturlig på doktorgradsnivå, men den må også inngå som en del av utdanningene på bachelor- og masternivå. Ved å eksponere studenter for forskning tidlig i studieløpet får de både faglig innblikk og innsikt i hvordan forskningsbasert kunnskapsutvikling foregår. Dette utvikler omstillings- og oppdateringsferdigheter, som arbeidslivet trenger.  

Forskning kommer samfunnet til gode på ulike måter. Det skjer ved at forskningsresultatene publiseres, ved innovasjoner og samarbeid med næringsliv og offentlig sektor og ved formidling. Men den aller viktigste kanalen er gjennom utdanning av kandidater som tar med seg forskningsbasert kunnskap og kompetanse ut i samfunnet etter endt utdanning. For å understøtte denne kanalen er det viktig at virkemidlene, primært i Norges Forskningsråd og EU, er innrettet slik at de støtter miljøer der det er engasjerte studenter med høy faglig kompetanse.

Det er sterke krefter som vil trekke forskning vekk fra universitetene og studentene. Offentlig finansiert forskning skal selvfølgelig også foregå på utsiden av universitetene og på steder der det ikke er studenter, men går dette for langt vil vi tape som kunnskapsnasjon.

Denne problemstillingen må tydeliggjøres i den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.  Det er vanskelig å lage et «regnskap» for dette, men i et langsiktig perspektiv vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke størstedelen av de offentlige forskningsmidlene der det også er studenter.

Digitaliseringsbølgene skyller over oss

Langtidsplanen tar de muliggjørende teknologier, herunder IKT, på alvor, men digitalisering er mye mer enn IKT. En revidert plan må behandle digitalisering i forskning og høyere utdanning med betydelig større dybde.

Hele verden er inne i en ny digitaliseringsbølge basert på utnyttelse av store datamengder og avanserte verktøy som trekker kunnskap ut av disse dataene. Automatisering, nå også av kunnskapsarbeid, er på full fart inn i arbeidslivet. Samtidig er digital kompetanse mangelvare i Norge.

Dagens studenter vil møte et arbeidsliv der digital kompetanse er avgjørende for å lykkes. Dette betyr ikke bare at vi må utdanne flere kandidater innen IKT-faget, men at alle studenter i alle fag må få en grunnleggende skolering i digitalisering.

Den reviderte planen må derfor i større grad ta inn over seg digitaliseringens betydning for samfunnsutviklingen generelt og for forskning og høyere utdanning spesielt. Skal Norge dra full nytte av de mulighetene som ligger i digitalisering er det påkrevd med økt innsats i forskning og høyere utdanning på dette området.

Høy kvalitet på infrastruktur og bygg er nødvendig

Over de siste årene har myndighetene med Norges forskningsråd i spissen gjort en utmerket jobb for å sikre god og viktig infrastruktur for norsk forskning. Dette må fortsette og forsterkes. I tillegg bør en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, etter vårt skjønn, inneholde en forpliktende plan for investeringer i bygg, herunder oppgradering av gammel bygningsmasse hos forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Dette er viktig, riktig og fullt mulig å få til for en rik nasjon som Norge.

Selv om vi her peker på noen svakheter og mangler i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er vi godt fornøyd med den planen vi fikk i 2014, ikke minst det at planen understreker viktigheten av å søke høy kvalitet i forskning og høyere utdanning. Vi ser imidlertid gjerne at myndighetene, særlig gjennom Norges forskningsråd, forsterker satsingen på å utvikle yngre forskere og de ordningene som har bidratt til å skape internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge. Samtidig vil vi hevde at arbeidstakere som Norge trenger for å styrke konkurransekraften best skapes når forskning på høyt internasjonalt nivå kobles tett til høyere utdanning.