En brannmann slåss mot flammene i det nær 200 år gamle biblioteket ved Universitetet i Cape Town.
En brannmann slåss mot flammene i det nær 200 år gamle biblioteket ved Universitetet i Cape Town.

ESSAY

Da Afrikas historie ble til aske

Publisert Oppdatert

Det majestetiske universitetet i Cape Town, UCT, er brent ned, bygning for bygning. Studentene ble evakuert fra det dramatiske åstedet søndag kveld. Da de dro, snudde de seg for å ta et siste overblikk, og så opp mot bibliotekets høye vinduer bak søylene. Det var lys i det legendariske The Jagger Reading Room, lesesalen, men ingen hadde tent på lyset.

Det var flammer som for siste gang lyste opp bygningen og sto ut av vinduet. Der inne brant deler av Sør-Afrikas historie til aske. Her lå det forkullet, og først om noen uker vil vi få vite hvor store tapene er. Hvor mange tusen bøker og dokumenter er tapt? Vil brannen koste Sør-Afrika en halv milliard kroner, eller det dobbelte?

Allerede etter en uke er hovedbibliotekar Ujala Satgoor på plass i ruinene, og har funnet at branndører og sikkerhetsvern har berget viktige deler av samlingene. Hun var helt nummen dagen det brant. Nå, dager etterpå er hun på jakt i ruinene etter lommer av håp. Og hun har funnet flere. «Men når et universitets bibliotek brenner og samlingen går tapt, er det som om hjertet rives ut», sukket hun.

En 35 år gammel uteligger er arrestert. Det ryktes at han tente på den knusktørre bushen overfor universitetet, eller mistet kontroll over sitt bål. Så brant restauranten opp. Deretter blåste flammene mot bygningene. Deretter videre mot byen. Ei mølle fra syttenhundretallet gikk med da flammene hoppet over motorveien. I byen har de hostet i flere dager og tørket tårene. Den tunge røyken blandet seg med tåke og ingen så hvor de gikk. Og ingen visste om brannen kunne stanses denne gangen. Cape Town er vant med buskbranner i bakkene opp mot Table Mountain, men ikke dette. Nå brant det under Devil’s Peak.

Faen ta det fjellet.

Litterære stjerner

Jeg tok meg opp den brede trappa første gang på nittitallet for å intervjue forfatteren Andre Brink. Når han ikke skrev berømte bøker var han professor ved English Department. Det var en atmosfære av liv og hunger etter kunnskap i ganger, trapper og lesesaler. Stadig flere svarte studenter var immatrikulert, med og uten stipend. De steg inn i monumentet av en lesesal med hjerte i halsen. Den berømte Jagger Reading Room holdt minst ti meter til taket. Brink hadde kontor nederst i en korridor, et ekte professorværelse hvor bokstablene truet med å begrave professoren. I den andre fløyen merket jeg meg et annet professornavn, J.M. Coetzee. Han fikk siden Nobels litteraturpris. Til sammen seks nobelpriser er gått til dette Afrikas beste og viktigste universitet.

Da flammene nådde biblioteket, lesesalen og arkivene under, hadde brannalarmen allerede gått. De automatiske brannveggene senket seg, og overrislingsvannet ble slått på. Viktige gjenstander var stuet ned i stålkasser. De hadde en brannøvelse for to uker siden. Alt fungerte, men ingen hadde trent på det som skulle hende: En brann som begynner i taket.

University of Cape Town i Sør-Afrika slik det til nå har sett ut.
University of Cape Town i Sør-Afrika slik det til nå har sett ut.

Forbudte bøker

UCT, som «University of Cape Town» forkortes til, har holdt det gående siden 1829. Den gang var Kapp en britisk koloni og Cape Town deres stolte by. Universitetet var kun for hvite. Ingen hadde forestillinger om, den gang, at en svart hadde mulighet til å studere noe som helst. Da frigjøringsbevegelsen ANC ble stiftet i 1912 hadde universitetet undervist i 83 år, men ingen studenter var svarte. Mange av ANC-lederne hadde utdanning og var prester og lærere. Det fantes enkle lærerskoler og misjonsselskapene hadde opprettet presteseminarer for svarte.

På sekstitallet åpnet UCT dørene for svarte, først nølende. Apartheidregimet opprettholdt sitt rigide raseskille, og forbød svarte adgang til høyere utdanning. UCT gikk foran og brøt reglene. I den akademiske staben var det flere som hadde sluttet seg til den hvite flokken av antiapartheidfolk. Noen av dem hadde allerede gjort seg kjent som dristige aktivister. Samtidig strammet regimet grepet.

Nelson Mandela og hele ledelsen i ANC ble arrestert og sendt til fangeøya Robben Island, like utenfor Cape Town, og UCT ble en bastion for den intellektuelle kampen mot raseskilleideologien. Sensur var en viktig del av regimets grep om makten. Det var endog forbudt å trykke bilder av Nelson Mandela. Det ble likevel gjort. Bøker ble forbudt utgitt, forfattere lyst i bann, og pamfletter ble beslaglagt. I biblioteket på UCT samlet man alle de forbudte bøkene, sammen med trykksaker og plakater. Her havnet hele antiapartheidbevegelsens historie.

Her lå i virkeligheten et eget bibliotek av apartheidtidas forbudte bøker. Regimet ville ikke at folket skulle lese dem, men hvite forskere skulle ha kjennskap til hva motstanderne drev med. Studenter som ville lese de forbudte bøker, måtte få tillatelse fra sin professor. Etter hvert utstyrte de liberale lærerne ved UCT alle studenter med blankofullmakter til å grafse i de forbudte hemmeligheter.

Uerstattelige arkiver

På åttitallet var det fortsatt ti år igjen til apartheids avskaffelse. På den tiden tok aktivister og andre sjansen på å deponere sine arkiver på UCT med dokumenter, brever, foredrag og betenkninger. Hele kampens historie er arkivert under navnet «African Studies». Det bekreftes at 8000 av de 65.000 bøkene er aske, sammen med brosjyrer og pamfletter fra antiapartheidkampen.

Brente bøker etter at brannen herjet på universitetet. I kjelleren ligger verdifullt materiale. Nå starter arbeidet med å finne ut hva som har gått tapt.
Brente bøker etter at brannen herjet på universitetet. I kjelleren ligger verdifullt materiale. Nå starter arbeidet med å finne ut hva som har gått tapt.

I bibliotekets dypeste kjeller ligger de mest verdifulle klenodiene. De er skrevet på flere europeiske og afrikanske språk, og inneholder aviser, forskningsnotater, eksamensbesvarelser og filmopptak. Boksamlingen inneholder førsteutgivelser av Rudyard Kipling og en sjelden samling av Antarktis-studier.

Universitetet betegner de mest dyrebare bøkene som «representative for menneskehetens intellektuelle og kulturelle utvikling, i sin dypeste forstand». Særlig gjelder det en ytterst sjelden hollandsk bibel fra 1535. Alle andre kopier er blitt brent og trykkeren ble dømt til døden for å ha utgitt den. Den eldste boka var fra 1471 og ble skrevet av den romerske historikeren Valerius Maximus.

Blant samlingene er helt unike skrifter og gjenstander fra san-folket, opprinnelig fra Namibia. Hvite inntrengere kalte dem, nedlatende, for «buskmenn». Det er store kunnskapshull om deres kultur og historie, og mange av svarene om deres bakgrunn har ligget i arkivene i Cape Town. På slutten av attenhundretallet ble flere san-folk, som sonet fengselsstraffer på Robben Island, intervjuet om sin tro og hverdagsliv. Intervjuene ble gjort på deres san-språk fra 150 år tilbake. Alt ble donert til UCT. På grunn av dette materialets sjeldenhet, ble det oppbevart i stålkasser i de nederste kjelleretasjene, og er berget.

Kartrommet ved biblioteket inneholdt karter og atlaser sammen med reisebeskrivelser fra dem som donerte materialet. De kaster – kastet – lys over Kappkolonien helt fra 1600-tallet. Her var også de militære kartene fra Boerkrigen rundt det forrige århundreskifte.

Ikke alt handler om Sør-Afrika. Den avsvidde samlingen inneholdt verdifulle dokumenter knyttet til frigjøringsprosessen i flere afrikanske land. Britene avviklet sine afrikanske kolonier fra 1960. Mange ga fra seg makten, og i arkivsamlingen lå det dokumenter som forklarte hvordan det skjedde. Her finnes unike brevvekslinger, referater fra meklinger og forhandlingsmøter, og beretninger skrevet av afrikanske personligheter. Det er for tidlig å si hvor mye av dette materialet som er borte.

Filmarkivet inneholdt også 3.500 dokumentarer, filmer og fjernsynsserier, alt fra moderne samlinger til opptak fra filmens barndom. Det var et filmmateriale, skapt av afrikanske filmfolk, som viste hele Afrika, fra Egypt til Sør-Afrika. Og det er nå borte, men ikke alt er forsvunnet. Da sjefbibliotekar Satgoors medarbeidere gikk ned i kjelleren etter brannen, fant de at stålkasser med filmruller var bevart. De hadde bare fått vannskader, og er allerede til tørking.

Og innholdet på rullene og kassettene må man kunne apartheidhistorien for å skjønne betydningen av. På seksti og syttitallet var sensuren hard, og det var bare det statlige kringkastingsselskapet SABC som bragte nyheter i form av levende bilder. SABC viste et sminket bilde av landet, der svarte ble svært negativt beskrevet. Nyhetene hadde som oppgave å forklare og forsvare apartheid.

Det førte til at sørafrikanske fotografer og journalister produserte reportasjer for vestlige og amerikanske medier om det virkelige Sør-Afrika. Disse reportasjene fikk ingen i Sør-Afrika se, men UCT kjøpte inn disse reportasjene fra fjernsynsstasjoner i andre land. Dermed kunne forskere og studenter få tilgang til en virkelighet om sitt eget land som nasjonalt fjernsyn aldri brakte. Disse samlingene er altså blitt bevart.

Imperiebyggeren

Brannen startet oppe i lia, like ved Rhodes Memorial, et pompøst minnesmerke i stein over mannen som eide områdene der også universitetet ligger, Cecil John Rhodes. Han var statsminister i Kapprovinsen og en nøkkelperson i nasjonens og universitetets historie. Han var samtidig imperiebyggeren som på dronning Victorias vegne ville bygge en jernbane herfra til Kairo for å underlegge seg et helt kontinent.

Og på egne vegne overtok han store landområder som han lurte lokale høvdinger og konger til å gi fra seg. De ble oppkalt etter ham selv, Rhodesia, og heter i dag Zambia og Zimbabwe. Det var hans lekegrind. Ved sin død arvet universitetet i Cape Town grunnen bygningene ligger på. Resten av formuen gikk til et fond som, paradoksalt nok, er blitt brukt til utdanningsstipender for svarte.

Rhodes ble beæret med en statue av seg selv nede på campus, men tross sine stipender, var han aldri noe mer enn en imperialist. Studentene kalte ham en rasist, tjuv og morder. En svart student skjendet for seks år siden monumentet ved å tilgrise det med avføring. Handlingen vakte en voldsom oppsikt, og ble begynnelsen på kampanjen «#RhodesMustFall».

Det var det som skjedde: Etter voldsomme demonstrasjoner, ble statuen av en sittende, tenkende Rhodes fjernet, men ikke av studentene. Den ble tatt ned med gravemaskin etter vedtak i universitetets besluttende organer. Slik startet en verdensomspennende kampanje for å rive statuer og minnesmerker av berømte menn, som historiens lys hadde avslørt.

Demonstrasjonene fortsatte, og ble ledet av kjente anti-apartheidhelters barn. Samtidig gikk studentenes krav videre: Er ikke dette universitetet fortsatt like hvitt, selv om halvparten av de 26.000 studentene er svarte? Seks fakulteter og 57 institutter er oppdelt slik Europa oppfattet verden på attenhundretallet.

Kunstsyn, vitenskapsdefinisjon og historieforståelse er svært lite afrikansk, hevdet studentene. De rev ned bilder av hvite professorer og brente dem på campus. Diskusjonen om universiteters innhold og oppbygning har siden spredt seg til hele den vestlige verden, sammen med debatten om hva «strukturell rasisme» innebærer. Studentene i Cape Town ville ha et universitet som bygget på deres historie og tradisjoner, mer enn kopier av Oxford. Denne kampanjen har siden løpt sammen med et tilsvarende rop om rettferdighet fra en annen del av verden: #BlackLivesMatter.

På campus ved UCT har imidlertid kampen for rettigheter og afrikansk identitet tatt en pause. Koronavirus har satt de 100 studentforeningene tilbake. De møtes på zoom, hvor også de fleste forelesningene finner sted. Brannen sist søndag gjør livet enda vanskeligere. Hvor skal Afrikas beste universitet holde til? Når blir det bygget opp igjen? Rektor Mamokgethi Phakeng ønsker studentene tilbake allerede nå, med maske, rene hender og en meters avstand.

Men på universitetets nettsted står det med røde bokstaver: STENGT.

Kilder:
NRK-intervju med hovedbibliotekar Ujala Satgoor, UCT
Daily Maverick, sør-afrikansk nettmagasin: www.dailymaverick.co.za
Nettsidene til University of Cape Town: www.uct.ac.za

Endringslogg: 25.04.2021: Navnet på hovedbibliotekaren ved universtitebibloiteket er lagt inn igjen.

Powered by Labrador CMS