Cyanidmysteriet på Universitetet i Oslo

En varebil som skulle transportere kjemikalier, ble stjålet fra Lørenskog stasjon i forrige uke, og dermed forsvant også innholdet i bilen. Mens jeg sitter og skriver ser jeg i nyhetene at politiet nettopp har funnet boksen med cynanid, og to menn er pågrepet i en møkkakjeller i Gjerdrum. Selv om boksen er funnet, gjenstår forklaringen - her gjelder det å følge med!

Vi står fremdeles overfor et uløst mysterium – tankene spinner. Hva er cyanid, og hva kan det brukes til? Og hvorfor skulle Universitetet i Oslo (UiO) ha cyanid til sine laboratorier? Og ble ikke også cyanid hyppig brukt i Agatha Christies mange krimbøker?

Hva er cyanid? For det første; det dreier seg om en pakke med kaliumcyanid, med kjemisk formel K-C≡N. Dette er en forbindelse, også kalt et salt, bestående av de tre grunnstoffene kalium, karbon og nitrogen bundet sammen med en karakteristisk trippelbinding mellom karbonatomet og nitrogenatomet. Det er denne triple forbindelsen som altså gir opphav til betegnelsen cyanid.

Cyanider er en gruppe stoffer som er svært giftige kjemiske forbindelser. Forbindelsene kalles salter av den svake syren hydrogencyanid, H-C≡N, som er mest kjent under navnet blåsyre. Når KCN løses i vann, oppstår altså blåsyre.

Hva brukes det til? Cyanid brukes blant annet til å utvinne gull fra gullmalm. I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og andre steder, blant annet ved «gassing» av lukkede rom. Syren har også fått særlig stor betydning for organisk-kjemisk industri, blant annet for fremstilling av akrylnitril fra acetylen og blåsyre, og dermed for fremstillingen av akrylfibre. Cyanholdige (-CN) forbindelser brukes mye i plastproduksjon, blant annet i skumplast.

Blåsyre er en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske som koker, eller fordamper, ved 26,5 oC. Det betyr at forbindelsen er i form av en gass dersom den befinner seg i menneskekroppen. Her vil gassen tas opp i blodet og binde seg til en rekke forskjellige enzymer.

Ett av dem, cytokromoksidase, inngår i respirasjonskjeden vår og vil slås helt ut av hydrogencyanid, slik at vi ikke får puste – det fører altså til en indre kvelning. Det viktigste i denne sammenheng er at cyanid hindrer cellene i kroppen i å utnytte oksygenet i blodet.

Den mye omtalte forpakningen skulle altså til Universitetet i Oslo, hvor innholdet brukes i grunnforskning rettet mot det å forstå hvordan celler virker. Vår dekan Morten Dæhlen kunne opplyse til NRK at den aktuelle forskningen handler om å teste hvordan isolerte mitokondrier fungerer i ulike omgivelser på laboratoriet.

Cyanidet virker på den måten at det hemmer cytokromoksidase i mitokondriene, noe som i tråd med forklaringen ovenfor betyr at cellene ikke klarer å utnytte oksygenet de trenger for å leve.

De fleste av oss har sikkert lest en av Agatha Christies mange kriminalbøker eller sett Hercule Poirot eller Miss Marple løse mordgåter i fjernsynsseriene som bygger på dem. Noe av det som karakteriserer hennes forfatterskap, er at hun ofte bruker ulike gifter som mordvåpen.

Det har sin forklaring i at Agatha Christie, som ble født i den lille engelske landsbyen Torquay i 1890, hadde spesiell kjennskap til giftstoffer. Under første verdenskrig jobbet hun som sykepleier, og senere praktiserte hun på apotek blant farmasøyter, der hun fikk dyp fagkunnskap om hvordan ulike gifter virket på kroppen.

«Cyankalium er lett å få tak i for alle som har mye veps i huset. Jeg hadde litt med meg, og det var lett å slippe det ned i det nesten tomme glasset til Marston, mens selskapet ivrig diskuterte grammofonplaten.»

Dette sitatet er hentet fra Agatha Christies «Ti små negerbarn» – som forøvrig etterhvert fikk en noe mer politisk korrekt tittel: «Og dermed var det ingen». Boken bygger på det kjente barnerimet med samme tittel og handler om ti mennesker på en øde øy som tilsynelatende har lite til felles. Idet de ankommer øya, blir de hver og en anklaget for forbrytelser de skal ha begått i fortiden, og én etter én blir de drept i overensstemmelse med det gamle barnerimet.

I en annen av hennes bøker, Sparkling Cyanide – eller Dødelige krystaller, som den heter på norsk, kan vi lese at Ruth har puttet cyankalium-papiret i vesken, antagelig ute i garderoben tidligere på kvelden. Den samme metoden brukte hun for et år siden – med Rosemary.

Giften virker på den måten at cyankaliumet havner i magen – i dette tilfellet via et glass champagne – der magesyren frigjør hydrogencyanid, eller blåsyre. Cyanidet i champagneglasset gikk via magen og inn i blodbanen, som igjen hindret cellene i kroppen i å utnytte oksygenet i blodet. Og da var det ikke lenger liv laga!

Kaliumcyanid er en av de klassiske giftene som er blitt brukt i utallige mer eller mindre kjente mord, selvmord eller ulykkestilfeller, både i virkeligheten og ikke minst i krimlitteraturen og på filmlerretet. Cyanid er en hurtigvirkende gift, men det går sjelden så raskt som Hollywood vil ha oss til å tro.

Cyanid er dessuten bare ett av mange eksempler på giftstoffer brukt i litteraturen, og de fleste forbinder nok også arsenikk med Agatha Christie – det sies å være hennes «favorittgift».

Ulf Ellevik har skrevet boken Ond kjemi – beretningen om mennesker, mord og molekyler, en grotesk, men også interessant bok.

Der kan man lese om hvordan forgiftning med cyankalium medfører at blodet til mennesker som er tatt av dage med cyankalium er lysere enn normalt. Det er fordi hemoglobinet i blodet, som i utgangspunktet har en dyp rødfarge, har trukket til seg det oksygenet som hemoglobinet normalt skulle transportere videre. Hemoglobin blir lyserødt når det reagerer med oksygen i lungene. På vei ut igjen fra lungene vil det oksiderte hemoglobinet, oksyhemoglobin, normalt reduseres og frigjøre oksygen slik at hemoglobinet igjen får sin karakteristiske mørkerøde farge.

Under cyanidforgiftning forblir blodet lyserødt, fordi oksygenet fremdeles er bundet til hemoglobin. Enzymene som skulle sørge for at cellene fikk oksygen tilbake fra hemoglobinet, er satt ut av spill. Slik kan man altså, ved å se på fargen på blodet, avsløre et mordvåpen.

Hydrogencyanid er også karakterisert med en svak lukt av bitre mandler, som har sitt opphav i at mandler inneholder stoffer som, når de knuses med vann, kan brytes ned til hydrogencyanid. Det må dog legges til at man skal spise enorme mengder mandler for at dette skal være farlig!

Cyanid er også forbundet med nazistenes folkemord på jødene under andre verdenskrig. Allerede i 1939 hadde Heinrich Himmler påbegynt det som skulle bli et organisert massemord på jøder. Da de store konsentrasjonsleirene ble bygget i 1941, begynte de å bruke Zyklon B, i realiteten hydrogencyanid bundet til kiselgel, til å avlive mennesker i gasskamre.

Historien bak dette produktet er grusom i sin trivialitet: Det tyske selskapet Degussa, Deutsche Gold- und Silber-Scheideanstalt, som brukte cyankalium til å utvinne gull, så seg om etter nye markeder for sine produkter, og de begynte å fremstille midler til skadedyrbekjempelse. Det ble blant annet også benyttet i store mengder i USA, hvor det ble brukt til å desinfisere jernbanevogner som hadde fraktet meksikanske emigranter.

Det finnes også utallige historier om folk som har hatt en dose cyanid for hånden, i en såkalt giftampulle, for raskt å kunne ta sitt eget liv i kritiske situasjoner, som for eksempel krigsforbryterdømte Slobodan Praljak, som i 2013 døde etter å ha drukket cyanid i rettssalen.

Cyanidmysteriet, med den forsvunnede varebilen med kaliumcyanid som skulle til Universitetet i Oslo, ser ut til å nærme seg en løsning. Plastboksen med cyanid er kommet frem til UiO, men det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål i denne saken.

Jeg håper at politiet finner ut av dette og tar hånd om cyanidtyvene og at forskerne nå får utføre sine planlagte laboratorieeksperimenter. Så håper jeg at du har fått noe mer innsikt i kjemien og historien rundt disse forbindelsene – som altså er svært giftige og som må håndteres med varsomhet!