Flere veier til færre titler!

Underdal-utvalget har sendt på høring et forslag om endringer i stillingsstrukturen i universitets- og høgskolesektoren. Jeg vil med dette å kommentere forslaget om å eliminere førstelektor-dosent-stigen.

Jeg støtter Underdal-utvalgets ønske om økt nyansering i kvalifikasjonsgrunnlag som kan gi gode karriereløp. Samtidig mener jeg denne nyanseringen bør skje ett nivå lavere enn det utvalget foreslår. I stedet for å ha flere mulige karriereveier som fører til forskjellige titler, mener jeg det er bedre å ha flere veier til professortittel.

Førstelektor-dosent-stigen representerer viktig kompetanse for en høyere utdannings- og forskningsinstitusjon. Kjernen i kompetanseprofilen for denne karrierestigen er forsknings- og utviklingsarbeid. Universitets- og høgskolerådet (UHR) beskriver forskjellen mellom professorer og dosenter som at en professor skal ha hovedvekt på «beskrivende, analytisk reflekterende og teoretiserende kompetanse», mens en dosent skal fokusere på «utøverkompetansen» så vel som evnen til «å utvikle … komplekse yrkes- og profesjonsfelt».

Underdal-utvalget foreslår å eliminere førstelektor-dosent-stigen. Jeg er enig i at det vil være en god utvikling. Samtidig mener jeg kompetanseprofilen som i dag knyttes til denne linjen må opprettholdes som en legitim og viktig realisering av en akademisk karriere. Vi bør droppe titlene, men la kompetanseprofilen bli én av flere veier til professortittel.

En viktig grunn til det er at sektoren ikke klarer å effektuere loven som sier at disse karrierestigene er likestilte. Det er ikke like prestisjetungt å bli dosent som å bli professor, ei heller å bli førstelektor heller enn førsteamanuensis. Ansatte i førstelektor-dosent-stige ved høgskolene har ofte hatt betydelig lavere FoU-andel i stillingene sine enn professorer ved universitetene, og i flere tilfeller blir ikke det justert selv når en høgskole gjennom sammenslåing blir en del av et universitet.

En annen grunn er sektorens og statsrådens økte fokus på pedagogisk kompetanse for de som er i førsteamanuensis-professor-stige. Med obligatorisk innføring av pedagogiske meritteringsordninger og statsrådens utfordring om å finne frem til «undervisningsgøy», bringes fokus på pedagogiske ferdigheter, som tidligere har vært kjennetegn på førstelektor-dosent-stigen, inn i førsteamanuensis-professor-stigen, slik at forskjellen mellom dem viskes ut. UHR sine regler krever at en professor «må dokumentere pedagogisk basiskompetanse», mens en dosent må ha «pedagogisk virksomhet av høy kvalitet» som må tilfredsstille flere spesifikke krav. Når begge stigene skal ha høye krav om pedagogiske ferdigheter, forsvinner den tydelige forskjellen og dermed poenget med å opprettholde to titler.

I tillegg praktiseres allerede et system med flere veier til professortittel i andre viktige forskningsland. Både i Storbritannia og Nord-Amerika har professorer til felles at de har en viss forskningsproduksjon. Men noen får opprykk fordi forskningsproduksjonen deres suppleres med tung satsing på utdanning, noen supplerer med mer forskning, og andre med fokus på innovasjon eller ledelse. Variasjon i måten å oppnå professortittel finnes allerede i mange land med fremragende universitetssystemer. Norske universiteter vil få mer mangfold i kompetanseprofilene til sine ansatte hvis også vi velger denne tilnærmingen.

Argumentene for å kvitte seg med førstelektor-dosent-titlene vil også gjelde ev. nye karrierestiger med andre titler. Vi trenger ikke mangfold i titler, bare i kompetanseprofiler. Og det er nettopp det Underdal-utvalget ønsker, de bør bare justere på forslaget om hvordan vi kommer dit: Bruk få stillingstitler, men la det være flere veier som fører frem til dem.

(Høringsfristen på rapporten fra Underdalsutvalget gikk ut 1. oktober 2018. red. anm)