Forlagene kveler mediebudsjettene

Nå er smertegrensen nådd for hvor mange tidsskrift som kan kuttes ut, uten at det går ut over tilbudet til forskerne og forskningens kvalitet.

— Norge er en liten aktør som er avhengig av godt europeisk og internasjonalt samarbeid, men vi ønsker å være et forsiktig foregangsland. Vi er forsiktige fordi vi er klar over at vi mangler forhandlingsstyrke ovenfor de store forlagene hvis vi er alene, sier statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet. Regjeringen vil forene krefter med andre land for å stå sterkere i forhandlingene, og samarbeider ifølge Haugstad på både nordisk, europeisk og internasjonalt plan i relevante fora.

Øker til 52 millioner kroner neste år

Styret ved Universitetet i Bergen (UiB) besluttet i forrige uke å dekke inn tapet ved Universitetsbiblioteket (UB) som følge av valutasvingninger og prisstigningene, som løper langt over gjennomsnittlig prisstigning på varer og tjenester.

Valutasvingninger jevner seg sannsynligvis ut over tid. Det egentlige problemet er hvor dyrt tidsskrifter er blitt.

50 millioner kroner i 2016, pluss en ekstratilførsel etter forrige ukes styremøte. En realstyrking av mediebudsjettet til Universitetet i Bergen vil vedvare, så lenge den monopollignende situasjonen i forlagsbransjen vedvarer, mener universitetsledelsen.

Til neste år vil mediebudsjettet ha økt til over 52 millioner kroner.

Rådyr Science

Tidsskriftet Science kostet UiB i år 140 000 kroner.  Det er lenge siden du måtte ta turen ned på biblioteket for å sitte der og lese siste nummer. Bortimot 90 prosent av mediebudsjettet på Universitetsbiblioteket (UB) går til elektroniske ressurser.  UB avsluttet det trykte abonnementet i 2015.

Hvis du tror overgangen til digitale formater gjør akademisk litteratur billigere, må du tro om igjen: En e-bok er ofte både dobbelt, og tre ganger, så dyr som et eksemplar i trykt form.

Markedsmonopol

— Vi er i en monopolsituasjon, sier UB-direktør Maria-Carme Torras Calvo.

Forlagene UB og antakelig de andre universitetene bruker mest penger på, er Elsevier, Wiley, Springer og Taylor and Francis. Til tross for fire tilbydere, fungerer ikke markedet.  I praksis er hver av dem monopolister. Hver av disse forlagene rår over et utvalg av tidsskrifter fagmiljøene må ha tilgang til. Det er bare ett forlag som har Science, bare ett som har Nature. Du kan ikke få disse produktene fra andre tilbydere.

Derfor har det også foregått en knallhard konsolidering av tilbydere – med flere svære oppkjøp av mindre forlag. Det er i dag bare en brøkdel så mange akademiske forlagshus av noenlunde størrelse, som for få tiår siden.

Lærebøker

En amerikansk studie ser samme tendenser til prisstigning langt utover normalen, også for lærebøker i høyere utdanning. Gjennomsnittlig kostet en lærebok 122 dollar - over 1000 norske kroner. Studentene er i praksis gisler i markedet for lærebøker, skriver studien. Det finnes ingen alternativer til hva som er pensum. Man ser at markedsmakten utnyttes, ved at andelen av de dyreste bøkene, stiger. Igjen, er det faktisk e-bøkene som i hovedsak driver prisutviklingen. Dårlig nytt for fattige studenter, står det i studien.  

Tidsskrifter som «kanalpakker»

Store kunder, som UiB, får mange tidsskrifter gratis med på kjøpet, andre til 80-90 prosent rabatt på enkelttidsskrifter. Det kan høres vanvittig ut, men er knyttet til pakkene med tidsskrift, hvor man i praksis blir stilt overfor et fait accompli. Som med kanalpakker på TV-en din, får heller ikke bibliotekene velge en og en tittel. Som resultat, blir man stående igjen med en mengde tidsskrifter få eller ingen har bruk for i det faglige arbeidet.  

Dyrt, og lite brukt

For å ta ett eksempel: «Journal für die reine und angewandte Mathematik» kostet 35 000 kroner i året å abonnere på. Antall nedlastinger – altså hvor mange ganger den potensielt ble lest – var én gang i vårsemesteret, og seks ganger i høstsemesteret.

Abonnementet ble avsluttet, da det ikke var del av en pakkeløsning fra ett av de store forlagene. Universitetsbiblioteket gjennomfører jevnlig slike nedlastingskontroller, og luker fortløpende ut titler som koster mer enn de smaker. Svanberg bruker dette som eksempel på hvordan tidsskriftene og akademisk litteratur er levende, og hvordan fagmiljøenes behov kan endre seg.  Men også på hvordan forlagsmakten tvinger universitetsbibliotek over hele verdien til å godta en masse «støy», som Svanberg kaller marginale titler, for å få tilgangen til tidsskriftene man bare må ha.

— Vi skulle gjerne blitt kvitt endel støy, sier universitetsbibliotekar Paul Simon Svanberg.

UB sitter i dag med bortimot 30 000 unike tidsskrifter.

Dyrere for Norge enn resten av verden?

Avtalene med forlagene er forretningshemmeligheter, og derfor ikke åpne for innsyn. Det er likevel en utbredt oppfatning i Norge om at forlagene går inn med en forventning om et påslag i prisen, siden landet er blant de rikeste i verden.

— Vi vet at det eksisterer ulike prislister for ulike land, sier Torras Calvo. Hun sitter i styret til den internasjonale organisasjonen som forsøker å ivareta bibliotekbrukernes interesser - The International Federation of Library Associations and Institutions .  

Dårlig forhandlingsposisjon

— Det er ikke en uvanlig problemstilling, bekrefter Katrine Weisteen Bjerde, som er leder for Cristin.

Forhandlingene med de internasjonale forlagene oppleves som ganske frustrerende, all den tid forlagene har monopol. De som sitter på de mest prestisjefulle titlene, føler seg trygge på at vi ikke kan si opp avtalene, ifølge Weisteen Bjerde.

— Vi kan komme med veldig klare krav, de kan ignorere.

Signalene fra de mindre høyskolene og sykehusene, er at vi er langt forbi smertegrensen.

Det gikk bra i mange år på grunn av gunstige valutasvingninger. Nå er det slutt. Institusjonene kutter i tilbudet hvert år.

Totalverdien av de avtalene Cristin forhandlet i 2015, var 214 millioner kroner. Cristin forhandler nasjonale avtaler med forlagene på vegne av institusjonene. Men det er i tillegg lokale avtaler. I siste nummer av Forskningspolitikk  anslår Weisteen Bjerde  at norske institusjoner betaler over 300 millioner kroner i året for tilgang til akademisk litteratur. UiBs andel av Cristin-avtalene er 36 millioner.  

Åpen tilgang?

Markedet for akademisk litteratur er dysfunksjonelt, innrømte statssekretær Bjørn Haugstad på et seminar om  åpen publisering i september. Løsningen mange peker på, er Open Access, aller Åpen tilgang. Ingen er mot Åpen tilgang, men problemstillinger knyttet til kvalitetsvurderinger, økonomi og forskernes rett til selv å velge hvor de vil publisere, gjør at Åpen tilgang ikke vil komme til å utfordre de kommersielle forlagene på mange år.

Regjeringen ønsker nå å legge grunnlaget for prosedyrer og økonomi for Åpen tilgang gjennom nasjonale retningslinjer. Retningslinjene er på høring, og intern høringsfrist ved UiB er 1. november.  Målet er at det ikke bør koste noe å lese resultatene av offentlig finansiert forskning.