Hvorfor lar vi hjernens hemmeligheter støve ned i skuffer og skap?
Publisering. Hvorfor skal vi ta til takke med å lese andres tolkninger av forskningsresultater uten å få gå i dybden av råmaterialet eller motta tilstrekkelig informasjon til å kunne reprodusere dem, spør forsker ved Universitetet i Oslo, Camilla Hagen Blixhavn.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Plan S går for mer åpenhet rundt vitenskapelige artikler, samtidig som alt annet enn utvalgte tall, eksempler og tolkninger fortsatt vil ligge skjult. Som forsker ønsker jeg mer fokus på åpenhet og deling av forskningsmaterialet og dataene som ligger bak artiklene, og jobber til daglig med å utvikle løsninger for å kunne publisere forskningsdata om hjernen på en attraktiv måte.
Med dagens teknologi og internasjonale initiativ slipper dere andre snart opp for argumenter for å ikke digitalisere, integrere og dele – så hvor blir det av all forskningsdata?
Camilla Hagen Blixhavn
Det er duket for store endringer innen forskningspraksis når tiltak som Plan S trer i kraft 1. januar 2020. Målet for Plan S er åpen tilgang til alle offentlig finansierte forskningsresultater. Allikevel er det i hovedsak snakk om tilgjengeligheten til vitenskapelige artikler, og ikke de underliggende forskningsdataene disse er basert på.
Hvorfor skal vi ta til takke med å lese andres tolkninger av forskningsresultater uten å få gå i dybden av råmaterialet eller motta tilstrekkelig informasjon til å kunne reprodusere dem?
Jeg er en ung og utålmodig hjerneforsker, og jeg tør å påstå at det arbeidet jeg er inne i for øyeblikket er et av dagens viktigste bidrag til hjerneforskningen. Mine kollegaer og jeg er i gang med å lage en publiseringskanal for nevrovitenskapelige samlinger av data. Ved å gjøre det enklere å dele forskningsdata med andre, håper vi å kunne styrke feltet og raskere finne svar om hjernen og dens lidelser.
Hva er forskningsdata? Det er alt det forskeren sitter igjen med av informasjon etter å ha utført en rekke undersøkelser og forsøk. Dette kan eksempelvis være en serie mikroskopibilder av tynne hjernesnitt behandlet for å fremheve en spesifikk celletype. Slike bilder kan gå gjennom mer eller mindre automatiserte analyser for å trekke ut tall og sammenligne resultater fra en normal hjerne mot en med hjernelidelse.
Dersom sammenligningen viser en faktisk forskjell eller noe annet nytt vil forskeren kunne få gjennom en vitenskapelig artikkel hos et anerkjent tidsskrift. I den vitenskapelige artikkelen vil man få presentert tall fra analyser, om enn bare relative, og muligens noen få eksempelbilder av de fineste hjernesnittene som lå til grunn for studiet. Alt annet enn utvalgte tall og eksempler, i tillegg til forskerens tolkning av resultatene, er fortsatt skjult for andre forskere.
Potensialet i det som blir skjult er stort dersom vi samler, organiserer og setter dataene i kontekst. Det vil da være mulig å ta data fra ulike kilder og på ulike nivå i hjernen inn i større analyser (big data), modellering og simulering. Dette kan gjøre det mulig for oss å oppdage sammenhenger i hjernen vi ikke er bevisste på i dag.
Det europeiske samarbeidsprosjektet Human Brain Project er et initiativ finansiert av EU over en tiårsperiode. Her er det satt av ressurser til å ikke bare produsere nye forskningsdata om hjernen og dens lidelser, men i tillegg bygge en infrastruktur for å samle, organisere, lagre og publisere disse. Med unik digital identifikasjon (DOI), klar delingslisens og tilgjengelige nøkkelord legger vi til rette for åpenhet, gjenbruk og kvalitet.
Vi arbeider med å organisere og sette sammen forskningsdata, fra ulike kilder og på ulike nivå i hjernen, inn i samme database. Vi ønsker å gjøre det mulig å dele, finne og bruke forskningsdata, og alt dette innenfor samme interaktive forskningsportal.
Samtidig pågår arbeid for å samle og utvikle ulike verktøy og prosedyrer for videre analyse av data. Det vil gjøre det mulig å skape nye sett med data som igjen kan deles, finnes og brukes. Sirkelen er sluttet.
Deling av forskningsdata vil bidra til åpenhet ved å gjøre feltet mer transparent, og samtidig muliggjøre publisering av resultater som både avkrefter og bekrefter spesifikke hypoteser. Tilgang til underliggende data, og ikke bare andres tolkning av disse, vil gjøre oss bedre rustet for å reprodusere eksperimenter eller bygge videre på andres forskning.
Slike muligheter til kritisk tenkning og reproduserbarhet er vitenskapelige grunnprinsipper som skal bidra til kvalitet i forskning. Dette er også en udiskutabel forutsetning for å få oversikt og å kunne gjøre en helhetsvurdering. Sammenlagt vil vi med datadeling kunne gi mer tilbake til samfunnet og skattebetalerne.
Jeg er blitt overbevist om at deling av data er veien å gå. Tidligere har det ikke vært mulig å digitalt lagre og organisere omfanget av all produsert hjernedata. Med dagens teknologi og internasjonale initiativ slipper dere andre snart opp for argumenter for å ikke digitalisere, integrere og dele – så hvor blir det av all forskningsdata?
Jeg er redd de ligger og støver bort i utallige skuffer og skap, og med dem også viktige bidrag til svar om alt fra hjernen til hjertet og samfunnet vi lever i.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!