Borgen som ikke passet inn

I 20 år var Borgen et av Oslos største kunstproduksjonssteder. Her hadde kunstnere sine atelierer, et stort antall band hadde øvingslokaler, og designere, arkitekter og håndverkere hadde også sine lokaler i det tidligere jernbanebygget. I alt jobbet det årlig rundt 200 personer i huset.

I 2012 ble Borgen revet for å gi plass til Follobanens dobbeltspor, men da hadde bygningen allerede i mange år vært rivningstruet på grunn av Oslos Fjordby-prosjekt, som går ut på å omforme og modernisere byens sjøside og benytte tidligere industrielle områder til boliger, rekreasjon og næring. I dette bildet passet ikke Borgen inn.

Bok om Borgen

I boka «Borgen - et sted for kulturproduksjon», som kom ut rett før jul, viser billedkunster og forfatter Ingrid Lønningdal (bildet under) fram hvilken kunstnerisk aktivitet som foregikk i bygningen. Byforsker Heidi Bergsli ved NIBR, som blir en del av Høgskolen i Oslo og Akershus 1. januar (HiOA) , og postdoktor Even Smith Wergeland ved Institutt for estetikk ved HiOA, bidrar med artikler om hva det er med Oslos byutvikling som gjør at det ikke er plass til et sånt litt rufsete, slitent bygg der kunstnere kan ha råd til å holde til.

(Foto: Espen Hangård)

Kunstnere drives ut

Ingrid Lønningdal viser til at det ikke bare Borgen som er lagt ned. Flere lignende atelierfelleskap har forsvunnet de siste årene.

— Rivingen av Borgen viser en tendens – det blir stadig vanskeligere å finne steder for kulturproduksjon sentralt i Oslo. Man kan spørre seg hvordan det vil endre byen, sier hun.

— Som kunstner kjenner man byutviklingen på kroppen. Man jobber ofte i lokaler som ingen andre ser verdien av, på korte kontrakter til en billig penge, inntil området og bygningen skal oppgraderes og man må flytte videre, sier hun.

Påvirker byutvikling

Før bygget ble revet fikk hun dokumentert hva som foregikk i Borgen. Hun fotograferte rommene og kunstnerne og de andre som jobbet der, og dette er nå en viktig del av boka.

NIBR-forsker Heidi Bergsli (bildet under) har tidligere vært stipendiat og gjort sitt doktorgradsarbeid ved Storbyprogrammet på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun tar utgangspunkt i avhandlingen hun skrev ved HiOA i sin artikkel om hvilke faktorer ved Oslos bypolitikk og byutvikling som bidro til at Borgen ble nedlagt og bygningen revet. Hun undersøker også hvilke forhold det er som har gjort at tilsvarende steder for kulturproduksjon i Paris og Marseille er blitt bevart og gitt verdi i byutviklingen i disse byene.

Striglet havnefront

— I Oslo har man striglet havnefronten og tatt bort motstridende elementer, slik som Borgen, som ikke bare ville vært et viktig produksjonssted, men som sted ville skapt mer friksjon i Fjordbyen, sier hun.

— Det blir en ganske så homogen kulturaktivitet i Fjordbyen, et paradoks i forhold til ambisjonene om kulturbyen Oslo, som bygger blant annet på tankene om en kreativ by. Den kreative by kjennetegnes nemlig av mulighetene for at annerledes idéer og uttrykk kan blomstre, og det gis plass til også de kreative utøvende som ikke har penger til å leie seg inn i dyre lokaler, sier hun.

(Foto: NIBR)

Fikk liten støtte

Heidi Bergsli sier at det i utviklingen av Bjørvika ble gitt veldig liten støtte til at Borgen skulle overleve.

— Den typen steder ble ikke sett som viktig i Oslos Fjordby-prosjekt. I stedet la man vekt på prestisjefylte kulturbygg og konsum, heller enn produksjon. Da ble det ikke plass til rufsete innslag som Borgen og for eksempel teaterbåten MS Innvik, sier hun.

Bergsli viser til eksempelet Le Frigo i Paris, som er et kunstproduksjonssted som holder til i et gammelt lagerbygg. Rundt 250 kunstnere hadde arbeidssted her, og etter en mobilisering på 1990-tallet, endte det med at stedet ble bevart og kunstnerne fikk bli. I Marseille flyttet kunstnere inn i en nedlagt tobakksfabrikk, og også her fikk dette stedet, som kalles La Friche, en viktig rolle i byutviklingen. Det består i dag av flere bygninger som inneholder atelierer og studios, teater- og konsertscener og en restaurant.

Et lukket sted

— I motsetning til Borgen, som fremsto som et mer lukket sted uten offentlig interesse i befolkningen, så har disse hatt en mer utadrettet virksomhet mot publikum. Den manglende synliggjøringen av hva som foregikk på Borgen er nok en av forklaringene på at den ikke ble sterkt nok forsvart og nå er revet. En grunn til den lave kunstnermotstanden henger nok sammen med at Oslos kunstnere er vant til å være nomader på leting etter arbeidslokaler. Riving av Borgen føyde seg slik i rekken av kunstnererfaringer, og de store protestene kom ikke, sier Bergsli.

Nå når Borgen er jevnet med jorden, mener hun at Oslos politikere bør sørge for at andre eller nye kunstproduksjonssteder av denne typen etableres, slik at kreative, alternative krefter kan få eksistere i byen og bidra til byutviklingen og bysamfunnet.

— Det mangler en forståelse for at steder som Borgen er en sentral del av det skapende og kreative byliv, som bidrar til en levende og spennende by, sier hun.

(Scenograf Mona Nordgårds arbeidsrom i Borgen. Foto: Ingrid Lønningdal)

Kom for sent på banen

Postdoktor Even Smith Wergeland ved Institutt for estetiske fag på HiOA viser i sin artikkel i boken om Borgen til at det hadde foregått langvarige, tunge planprosesser forut for rivningsvedtaket.

— Borgen var rivningstruet fra 1990-tallet, først for å gi plass til Kunsthistorisk museum, deretter i forbindelse med utviklingen av Fjordbyen og Bjørvika, og til slutt for å gi plass til dobbeltspor for Follobanen. Disse svært tunge planprosessene hadde pågått lenge, uten at noen fra Borgen-miljøet kom fram med protester. Når de først gjorde det i 2012, var det for sent, sier han.

Han sier at ofte er nettopp dette som skjer - at kulturaktørene kommer for sent på banen. I dette tilfellet dreide det seg om kulturproduksjon som foregikk inne i et bygg, og derfor ikke var noe politikerne og andre trengte å bry seg om.

— Det er manglende kommunikasjon mellom kulturaktørene og de som driver med planlegging. Store planprosesser pågår i årevis uten at man blir klar over konsekvensene. Det er et demokratisk problem, som vi ser i mange sammenhenger, sier han.

Kunne vært annerledes

Han viser til et annet eksempel, som gjelder bokhandelen og kulturinstitusjonen Tronsmo, som måtte flytte ut av sine lokaler.

— Her hadde det også pågått et stort planarbeid i forkant, men ingen av aktørene fra kulturmiljøet som engasjerte seg rett før utflyttingen skulle skje hadde ytret seg tidligere i planprosessen, sier han.

Even Smith Wergeland tror kanskje Borgens skjebne hadde blitt annerledes hvis prosessen hadde foregått i dag.

— Da planene som berørte Borgen pågikk, var man veldig opptatt av Middelalderparken, og verdien av denne bygningen som industrielt kulturminne ble ikke tillagt stor verdi. Det er mulig at man ville bevart bygget, uavhengig av hva som foregikk inne i det, hvis prosessen hadde pågått i dag, sier han.

(Ane Hjort Guttus atelier i Borgen. Foto: Ingrid Lønningdal)

Presses ut av byen

Ingrid Lønningdal sier at hun håper at boka om Borgen kan bidra tiĺ å få beslutningstakere til å forstå at det er viktig at kunsten blir skapt i de miljøene den har til hensikt å si noe om. Slik utviklingen er nå presses de ut av sentrum.

Hun har undersøkt hva Borgen-kunstnerne betaler i leie der de er nå, og i januar 2015 betalte de i snitt 43 prosent mer enn de gjorde på Borgen og rommene er i snitt 16 prosent mindre.

«Det er viktigere nå enn på lenge å bevare eksisterende produksjonsfellesskap, samt å initiere nye, langsiktige prosjekter der kulturprodusenter kan fordype seg over tid. Kulturinstitusjoner, representert ved signalbygg, prioriteres høyt i Oslos nye prestisjebydeler. Men hva skal disse husene fylles med, dersom forholdene ikke legges til rette for produksjonsleddet?» spør hun i boka.

(Alle bildene er tatt av Ingrid Lønningdal og er med i boken: Borgen - et sted for kulturproduksjon. Gjengitt med tillatelse fra fotografen.)