Bygg for forskere og studenter
Eie eller leie. Universitetene må forvalte egne bygg for å sikre god forskning og undervisning. Hvis ikke risikerer vi å svekke Norge som kunnskapsnasjon, skriver rektorene ved de fem selvforvaltende universitetene.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Staten investerer store summer i nye eiendommer hvert år. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nå leter etter rom for å forenkle og forbedre statlig eiendomsforvaltning. CapGemini har utredet dette for regjeringen og foreslår å samle forvaltningen av all statlig sivil eiendomsmasse under Statsbygg. Forslaget er verken gjennomtenkt, godt utredet eller samfunnsøkonomisk lønnsomt, og vi håper vår nye statsråd Henrik Aasheim forstår dette.
Universitetene skal utdanne fremragende kandidater til fremtidens arbeidsliv, basert på det fremste innen forskning. Ny kunnskap skal løse fremtidens utfordringer. Bygg er et strategisk verktøy for å nå disse målene. Det har regjeringen selv erklært flere ganger, blant annet i Kvalitetsmeldingen og i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Gode kunnskapsbygg er bygg som er godt vedlikeholdt og godt tilpasset de faglige behovene som til enhver tid eksisterer. Når nye studieplasser opprettes eller forskningssentre tildeles, må bygningsmassen tilpasses raskt.
Eiendommene til institusjonene i universitets- og høyskolesektoren varierer stort i kompleksitet og omfang. Det er forskjell på å forvalte et rent kontorbygg og på å forvalte avanserte laboratorier, dyrestaller, veksthus, spesialtilpassede undervisningslokaler, læringssentre mv. Jo mer spesialisert og kompleks infrastrukturen er, dess viktigere er den som innsatsfaktor i kjernevirksomheten vår og følgelig også for vår faglige autonomi. Og autonomi er den mest vesentlige forutsetningen for god og effektiv kunnskapsutvikling.
Vi er svært opptatt av å drifte og forvalte våre eiendommer så økonomisk effektivt som mulig.
Her berører vi Capgemini-rapportens svakeste punkt; nemlig potensialet for økonomisk innsparing. Dette er tilbakevist av to rapporter fra Oslo Economics og Multiconsult, som konkluderer med store feil og mangler i rapporten og at den ikke vurderer de samfunnsøkonomiske konsekvensene for kjernevirksomheten. Vi har strategiske planer for eiendom som ivaretar myndighetenes føringer og som er koplet til universitetenes overordnede strategi og kjernevirksomhet. Manglende fleksibilitet vil svekke forskning og undervisning og dermed gi et samfunnsøkonomisk tap.
For å kunne ivareta virksomhetskritiske funksjoner som eiendomsavdelingen i dag ivaretar tett opp til forskningsvirksomheten (for eksempel vakt i dyrestaller etc.), samt ha bestillerkompetanse til Statsbygg, må vi beholde deler av eiendomsavdelingene. Dette vil gi økte utgifter til husleie utover det som dekker verdibevarende vedlikehold. Dette vil også bety mindre penger til forskning og undervisning.
Til sist finner vi det alvorlig at en gjennomgang av et så viktig strategisk område ikke oppfyller statens krav gitt i Utredningsinstruksen.
Danmark har en sentralisert forvaltning av universitetsbygg. Der er flere universiteter svært misfornøyde med store økninger i husleien, som gir mindre penger til forskning og utdanning. Samarbeidspartnere i næringslivet finner det ikke attraktivt å finansiere forskning i universitetenes bygninger når husleieprisene ikke er konkurransedyktige. Flere ønsker seg tilbake til selvforvaltning. Det burde være et varsko til den norske regjeringen.
Universitetene har de siste årene utviklet en god forvaltning av sin eiendomsmasse, og vedlikeholdsetterslep er i ferd med å bli tatt inn. Det vil være samfunnsøkonomisk ulønnsomt å vente i en lang kø hos en sentralisert etat i Oslo for å få satt i gang enkle eiendomsoppdrag. Vi ser også faren for at arbeidet med innovasjon og campusutvikling i bymiljøene rundt oss kan miste kraft.
Flere av universitetene samarbeider tett med myndigheter og næringsliv om å utvikle innovasjonsdistrikter der ny virksomhet, nye arbeidsplasser og byutvikling vil skje. Oslo Science City hvor UiO er en sentral aktør, NMBUs samarbeid med Veterinærinstituttet, Nofima og NIBIO i Ås, Alrek Helseklynge i Bergen, der UiB er en av partnerne, samt campussamlingene i Trondheim og Tromsø, kan alle best ivaretas på en fleksibel og dynamisk måte dersom institusjonene selv forvalter sine eiendommer. En samling av forvaltningen av eiendomsmassen vil få negative konsekvenser for vår forskning og undervisning. Det er ikke Norge som kunnskapsnasjon tjent med.
