Film jan storø
Britisk solidaritetsdrama
Regissør Ken Loach gir oss med Vertshuset The Old Oak det som blir hans siste film. Det har han iallfall mer enn antydet. Han er i dag 87 år, og har sviktende syn.
Loach har regissert et trettitalls filmer siden debuten i 1967. Av mange regnes han for å være den britiske sosialrealismens viktigste stemme. Loachs uttalte interesse for å fortelle vanlige menneskers historier har alltid vært førende for hans filmografi. Han er dessuten en tydelig politisk regissør, plassert godt ute på venstresiden i britisk politikk.
Denne gangen tar han oss med til Durham nordøst i England, til et miljø preget av forfall og dysterhet. Tidligere var byen sentral for gruvedrift; kullgruvene i Durham var de viktigste i Storbritannia under industrialismens gullalder. Etter at de ble lagt ned for noen få tiår siden har arbeidsledighet og mismot overtatt i regionen. Befolkningen føler seg sviktet av regjeringen i London. Slik blir filmen en fortelling om det nordlige England, en landsdel der folk føler seg oversett.
Filmens tittel gjengir navnet på en lokal pub eid og drevet av hovedpersonen TJ (Dave Turner). Den er møteplass for godt voksne menn som har mistet troen på det samfunnet de er en del av. Mye av tiden over pinten på puben brukes til å klage over at alt har blitt verre, ikke minst ved at syriske flyktninger flytter inn i nabolaget. Slik mennene på puben oppfatter det, får syrerne mer støtte fra myndighetene enn det de selv får. TJ er selv ikke en del av denne samtalen. Hans grunnholdning er at alle bør hjelpe hverandre. Men bak disken i puben holder han stort sett kjeft.
Den av syrerne som snakker best engelsk, Yara (Ebla Mari), og pubeier TJ finner hverandre i et vennskap basert på at de har forståelse for hverandres situasjon – og TJs hjelpearbeid overfor syrerne. Sammen organiserer de naboarbeid for flyktningene.
Begge hovedrollene spilles av amatørskuespillere – en tidligere brannmann fra Newcastle og en ung syrer fra Golanhøydene. Mange av dem som spiller flyktninger er selv flyktninger. Filmen er sterkest som ensemblefilm. Her legges ikke vekt på enkeltprestasjoner blant skuespillerne.
Loach er kanskje den vestlige regissøren som aller mest insisterer på at solidaritet er viktig for et samfunn. Han gir oss et svært realistisk bilde av forholdene han beskriver. Sammen med manusforfatter Paul Laverty har han intervjuet mange av dem som portretteres i filmen for å kunne framstille deres liv og syn på samfunnet.
Og heldigvis er Loach også en svært kompetent film-mann. Han forteller ikke om tristesse for tristessens skyld. Han er på utkikk etter menneskelig varme. Og han finner den. Derfor er The Old Oak en varm og emosjonelt gripende film. Loach viser også hvordan han fullt ut mestrer fortelling via bilder, og det er nettopp dette som gjør filmen kunstnerisk interessant. Politisk eksplisitte filmer kan noen ganger bli traurige i den visuelle utførelsen. Det blir ikke Vertshuset The Old Oak. Puben, og gatene i Durham, danner et visuelt bakteppe som styrker følelsen av realisme. Ken Loach sitt arbeid med foto og klipp, sammen med henholdsvis Robbie Ryan og Jonathan Morris, skaper dynamikk og sammenheng gjennom fortellingen.
Alt i alt er Vertshuset The Old Oak en sterk film.
Jan Storø
En scene der folk fra lokalsamfunnet er samlet for å se på lysbilder i pubens bakrom er noe av det vakreste jeg har sett på lenge. Her sies ikke ett ord, og nettopp derfor trekkes vi inn i situasjonen visuelt og deltar i den. Og akkurat dette, at puben gjøres til stedet der syrere og briter møtes, har stor symbolverdi i denne filmen.
Vertshuset The Old Oak er den siste delen av det som kan kalles en nordøst-trilogi om det moderne England. Den sterke I, Daniel Blake (2016), den noe svakere Sorry We Missed You (2019), og denne tredje gir til sammen et nedslående bilde. Men samtidig er Vertshuset The Old Oak mer optimistisk enn de to andre.
Fordi Ken Loach er så fullstendig dedikert til å vise folks solidaritet og humanistiske grunnholdning, er det nettopp dette som styrer de fleste av hans valg for filmen. Det gjør dens grunntone vakker dersom du er med på denne grunnleggende ideen. Men det gjør også at fortellingen i liten grad overrasker. Hvis du har sett noen av hans filmer før, vet du en del om hva du får.
I en sterkt emosjonell sluttscene blir filmens grunntanke strukket langt, og kanskje lenger enn de foregående hendelsene gir grunnlag for. Det vakre i solidaritet kan, hvis det strekkes langt i en fortelling om denne siden av menneskelige følelser og handlinger, bli redusert fordi det ikke oppleves å ha et reelt grunnlag.
På den annen side er det mulig å se denne delen av filmen som at Loach bringer realismen over i et nytt nivå, det magiske.
Alt i alt er likevel Vertshuset The Old Oak en sterk film. Antagelig svært sterk for den delen av filmpublikummet som har erfart noe av det samme som den forteller om – for eksempel tidligere gruvearbeidere i Nord-England og deres familier, eller flyktninger fra et land i krig - som Syria. Men også for andre. Loach har levert, enda en gang.
Filmen har premiere på kino 25.12
Nyeste artikler
Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake
Nordisk Østforum legger ned. Forskere vil ikke lenger skrive skandinavisk
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut