Braanen Sterri velger usikre tider ved Harvard

På noen dager har hele verden havnet i limbo. Alt er snudd på hodet på grunn av koronapandemien. På andre siden av Atlanteren, i USA, jobber ph.d.-kandidat Aksel Braanen Sterri med å gjøre ferdig doktoravhandlingen sin. Han har ingen planer om å dra hjem med det første, korona eller ikke.

Fra ett hjemmekontor til et annet, gjennom en skjerm og en annen tidssone har Khrono intervjuet han.

Sterris navn er godt kjent for mange.

I flere år deltok han aktivt i samfunnsdebatten, og har ofte dratt inn filosofisk teori i tekstene sine. Mange har sett ham som kontroversiell. Andre mener han er modig. Han har blant annet argumentert for avkriminalisering av sexkjøp, for utvidelse av abortrettigheter, for liberalisering i ruspolitikken og for aktiv dødshjelp.

Egentlig er han utdannet statsviter. I løpet av sitt 33 år lange liv har han skrevet flere bøker, vært kommentator i Dagbladet, ledet Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO), og vært medredaktør i Store norske leksikon.

Kaotisk stemning i USA

Sterri er i innspurten på doktorgradsavhandlingen i filosofi. Han befinner seg på Harvard-universitetet med Fulbright-stipend. Egentlig er han ansatt ved Universitetet i Oslo, men han har brukt mye av stipendiatperioden sin som gjesteforsker ved Oxford-universitetet, og nå Harvard, hvor han ser amerikanernes håndtering av pandemien på nært hold.

Tirsdag i forrige uke fikk studenter og ansatte ved Harvard en epost om at alle bachelorstudenter måtte pakke sakene sine, flytte ut innen fem dager og ikke komme tilbake.

Til sammenligning var det først en dag senere at norske universiteter og høgskoler begynte å sende ut meldinger om stenging. Og to dager etter, torsdag 12. mars, kom beskjeden om stenging av barnehager, skoler og universiteter og høgskoler fra statsminister Erna Solberg.

— Da meldingen om stenging kom virket jo det ganske ekstremt. På en måte utrolig. Jeg er seminarleder for to seminargrupper. Studentene tok det veldig tungt – at de ikke får avgangsseremonien sin, og ikke får vanlig undervisning. Men med tanke på hvordan situasjonen har utviklet seg de senere dagene virker det jo riktig, sier han.

All undervisning på Harvard har gått over til nett, som i Norge.

— Hele prosessen i USA er generelt kaotisk og vanskelig å få oversikt over. De snakker om at man har kommet veldig sent i gang med testing. Det kan være et kjempeproblem. Man vet bare ikke, sier han.

Fra UiO og norske myndigheter har Sterri fått beskjed om at han «bør sterkt vurdere å dra tilbake til Norge».

— Jeg ser også at NTNU anbefaler studenter fra land med dårlig infrastruktur og dårlig helsetilbud, som USA, å dra hjem, sier Sterri og ler.

— Men jeg er jo i Boston-området i New England på østkysten. Alt er veldig veldrevet her. USA er egentlig mange ulike land. Enkelte områder ligner mer på et utviklingsland, mens andre er fremst i verden. Hvis det er Washington DC og Trump som skal stå for responsen på koronakrisen, er det ganske annerledes enn om delstatene skal gjøre det, sier Sterri.

— Ikke ideelt for konsentrasjon

I Norge er flere kommuner i selvpålagt isolasjon, og mange fylker opererer med stengte grenser. Så langt har det ikke vært snakk om å sperre grensene mellom delstatene i USA.

— Jeg prøver nå å få oversikt. Jeg tenker på hva er som er «worst case scenario» og hva som er «most likely scenario». Det mest skremmende med å være i USA er jo at jeg mangler kjennskap til systemet, at jeg er borte fra mine nærmeste og mange av de kontaktene jeg ellers har. Hva hvis ting går skikkelig galt, jeg blir sittende fast her, og kanskje blir syk? Selv om jeg har helseforsikring er jeg usikker på hvem som ville hjulpet meg i en krisesituasjon. Det er ikke så mange jeg kan ringe til og si «nå må du bare slippe alt du har i hendene og komme til min unnsetning». Jeg er mer sårbar, sier han.

Samtidig synes han det virker opprivende å skulle dra hjem nå. Sterri mener han vil få gjort mer om han blir ved Harvard til semesteret er omme, og han føler seg like trygg som hjemme.

Etter at koronapandemien eksploderte, har fristen for innlevering av doktoravhandlingen blitt utsatt med to uker, slik at Sterri nå har en måned på seg.

— Målet er å få levert doktoravhandlingen slik at jeg kvalifiserer til det fjerde året, hvor jeg er «gjennomføringsstipendiat», slik min stipendiatkontrakt med Det humanistiske fakultet på UiO gir meg rett til. Jeg har et ansettelsesforhold med UiO som gjør at jeg også etter 14. april kan være her, fortsette med undervisningen, følge kurs, skrive papers og ta del i det akademiske livet.

Som tidligere omtalt i Khrono kan koronasituasjonen skape ekstra bekymring for masterstudenter og ph.d.-stipendiater som er i krevende innspurtfaser. Også Aksel Braanen Sterri merker presset, det er umulig å ikke bruke hjernekapasitet på å følge det stormende nyhetsbildet.

I lang tid har han klart å stenge seg inne i en akademisk boble. Han har hatt stengt Facebookprofil, unngått diskusjoner på Twitter, og latt nyhetene surre for seg selv. Nå går ikke det.

— Jeg blir tvunget til å ta mange vurderinger. Skal jeg ta sparepengene mine ut av aksjemarkedet? Skal jeg kjøpe ny leilighet, eller vente? Når skal jeg flytte hjem? Sånt er forstyrrende, og det er uheldig. Doktorgradsarbeid i filosofi krever full konsentrasjon.

Sterri skriver om store spørsmål - hvordan bør vi forholde oss til handel i goder som sex, graviditet og organer? Det handler om handel i sårbare og urettferdige relasjoner.

Rømte fra Oslo

Stipendiatperioden hans fikk en heftig start i 2017 da han lot seg trekke inn i en lang debatt om selektiv abort. Det tok tid og krefter fra oppgaven, og Sterri forsto at det var nødvendig å dra fra Oslo, for å få kontroll over den nye tilværelsen.

— Jeg gikk fra et komfortabelt liv som kommentator i Dagbladet. Jeg mestret den sjangeren, og levde i en sosial boble i Oslo hvor jeg kjente mange og visste hva jeg trengte å gjøre. Så gikk jeg tilbake til akademia, som jeg alltid har hatt en sånn rar respekt for. Jeg følte meg liten og usikker til å begynne med, og brukte lang tid på å finne fotfeste.

— Å begynne på en doktorgrad ble et mye større prosjekt enn jeg egentlig forsto da jeg begynte. Allerede i andre semester dro jeg til Oxford for første gang, i håp om å klare å konsentrere meg, sier han.

Å komme ut av landet viste seg å fungere for Sterri. Totalt er det blitt ett år ved Oxford og snart ett år ved Harvard.

— Det har vært godt for meg. Livet hjemme er satt på vent. Jeg lever som en akademisk eremitt, og har tid til å drive med det som faktisk er mitt primære arbeid – doktorgraden.

Store forandringer

Samtidig tenker han av og til at det er litt absurd å bruke så mye av livet på det snevre temaet han holder på med.

— Det er vanskelig å vite hvor mye man har lært. Jeg er kanskje ekstrem på dette – men gjennom denne prosessen erstatter man på en måte bildet av seg selv, bildet av sitt tidligere jeg, med hvordan man er nå. Jeg ser tilbake og spør «hva var det jeg kunne da, hvordan så jeg på ting? Hva var jeg komfortabel med og ikke?»

— Jeg skriver artikler som kanskje bare er forbedringer av noe jeg ville skrevet før, i en offentlig sfære, via Dagbladet eller lignende. Kanskje er det ikke ekstremt mye bedre, og er det da verdt innsatsen? Og faktisk er det langt færre som kommer til å lese det jeg skriver nå, det er et slags paradoks. Av og til kan det føles meningsløst, det man driver med.

Sterri setter imidlertid pris på det han har fått ta del i. Han har fått fordype seg i krevende litteratur, følge kurs med verdensledende forskere, delta på konferanser og undervise studenter.

— Jeg har kommet over noen personlige barrierer. Jeg var for eksempel litt redd for å snakke engelsk i formelle situasjoner før. Å presentere, debattere, argumentere på et fremmedspråk var klønete i begynnelsen, sier han.

— Frister det å gå videre, nå som du har knekt koden?

— Når jeg har investert så mye tid i dette, virker det ikke så dumt å fortsette, om jeg skulle få muligheten. Jeg har diskutert med andre om man bør søke lykke eller mening i livet. Noen ganger føler man at man må gjøre noe. Dette føles litt som et kall nå.

Sterri synes det er viktig å fortsette det han har begynt på – også når han ikke føler seg superkomfortabel eller kjenner mestringsfølelse.

— Å overkomme følelsen av inkompetanse og komme over i mestring er nødvendig for å kunne tro at jeg har en framtid i akademia, sier han.

— Du er statsviter, men har fått smaken på filosofi som felt?

— Ja, filosofi er litt som usa, det er et kontinent med mange ulike land. Det er mye i filosofien jeg kan veldig lite om, men som er fascinerende på sitt vis. Selv innenfor praktisk etikk, som er det jeg driver med, finnes ulike kulturer. Tenkningen varierer fra det veldig abstrakte til det helt konkrete, sier han.

Den siste perioden av skrivingen har handlet en del om å finne ut hva som er hans plass i det hele.

— Jeg driver med en bestemt type praktisk etikk. Jeg håper at det kan være mulig å forene den siden som ønsker å være en aktør i offentligheten, og den som søker innsikt i det akademiske, og alltid prøver å søke en dypere og mer solid teoretisk forklaring på hva som foregår, sier han.

Filosofifaget har imidlertid også sitt statushierarki.

— Jo, mer abstrakt man er, jo mer belønnes det, får jeg inntrykk av. Å være en engasjert og praktisk filosof har ikke høyest status i fagmiljøet.

— Det kan man vel prøve å endre på?

— Ja, det må vi endre på, sier Sterri.