Et universitet trenger bøker

Å skrive bøker må verdsettes like høyt som å forske og skrive forskningsartikler, skriver Jan Storø.

Publisert   Sist oppdatert

Her skal jeg mele min egen kake. Men jeg skal også argumentere for et syn på kunnskap.

Jeg vil slå et slag for bøkene. Og ikke minst; jeg vil argumentere for at aktiviteten å skrive bøker må verdsettes like høyt som å forske og skrive forskningsartikler i det nye universitetet som min egen høgskole - Høgskolen i Oslo og Akershus, HIOA - men også mange andre høgskoler, ønsker å bli.

Da må jeg først komme med en bekjennelse. Kjernen i min selvforståelse som akademiker kan beskrives med et ord som begynner på bokstaven F. Men det ordet er ikke forsker. Mitt selvforståelsesord er forfatter. Jeg finner både rollen og arbeidsoppgavene som forfatter langt mer spennende enn tilsvarende for forskeren.

Det betyr ikke på noen måte at jeg ikke verdsetter forskning eller at jeg ikke driver med det. Tvert i mot. Jeg snakker selvfølgelig om en hovedorientering. Jeg forsker også. Aktiviteten å undersøke ligger i min habitus.

Under arbeidet med denne artikkelen har blikket mitt falt på overskriften et par ganger. Kjære leser, ta en titt på den. Den uttrykker en av de aller mest selvfølgelige påstander man kan tenke seg. På èn side: Kan man tenke seg en mer triviell og kjedelig påstand? På den annen side: den trenger å sies. Det er ikke helt åpenbart at vi tar med oss bøkene og den kunnskapen de bringer på veien fra høgskolen til det nye universitetet.

Blir bøkene med på lasset på veien mot universitet? Eller tar vi kun med
tidsskriftene?

Jan Storø
Førstelektor, HiOA

Og det er absolutt ikke åpenbart at vi vil ha gode bøker med oss på veien hvis vi ikke i dag, og hele tiden, tar konkrete grep for å få dem skrevet.

Det å skrive bøker kan svært ofte betraktes som en forskningsaktivitet i seg selv. En undersøkelse av et felt. Den største forskjellen ligger i at forskeren må velge sine metoder nøye, og redegjøre for dem. Det trenger vanligvis ikke forfatteren. Det åpner for at forfatteren har noen andre muligheter enn forskeren.

Når jeg skriver ordet forfatter, dukker det straks opp et annet ord, også det begynner med den samme bokstaven. Den kloke leser har nok allerede gjettet det. Ordet erformidling. Kjernen er å få kunnskapen ut til folk. Men ikke kun som enkeltfunn i en forskningsstudie eller som enkeltstående tall eller en potent graf i en presentasjon. Det er den perspektivoverskridende, analyserende, sammenbindende og drøftingsorienterte kunnskapen jeg særlig vil slå et slag for. Den som både baserer seg på forskning – og andre kilder – og dernest rydder i den kunnskapen forskningen finner fram til. Jeg ønsker å være kunnskaps-los. Å vise veier i kunnskapslandskapet er etter mitt skjønn en viktig oppgave. Noen ganger tråkker man da også opp stier ingen har gått før.

Min faglige kompasskurs har jeg staket ut for mange år siden. Jeg er praktikeren som ble akademiker. Jeg har definert dette til å være en positiv dobbeltrolle der den viktigste oppgaven nettopp er å være los.

Da kan jeg være fagbokforfatteren som skriver om de ulike teoriene som forskningen leder til, og hjelper leseren til å sortere. Og jeg kan være underviseren som kan diskutere med studentene når de lurer på et spørsmål som dukket opp i praksisperioden, og som de ikke fant svaret på i pensum. Her kan jeg gå inn i temaet og reflektere sammen med studenten.

Hvis jeg spiller rollen som både fagbokforfatter og underviser er jeg ikke begrenset av èn kunnskapstype eller ett forskningsfunn, og vil ikke gå i fellen å svare: «Det kan du lese om på side 265 i pensumboka», eller enda verre: i artikkelkompendiet.

Når jeg, i min stilling på barnevernpedagogutdanningen ved HIOA, skriver fagartikler og bøker, er jeg opptatt av relevansen for utdanningen. Jeg er også opptatt av relevansen og nytten for forskningsfeltet, men ganske ofte ser jeg til hva som kan bidra til å utvikle praksis.

Sånn sett har jeg kanskje en noe annen vinkling på mine faglige perspektiver enn hva en del akademikere har. Skjønt, jeg er ikke så sikker på det. Jeg møter stadig akademikere som er dedikert til sine egne fagfelt med den samme type begrunnelse som jeg selv har.

Tellende publikasjoner har relevans for høgskolenes vei mot å bli universitet. Enkelte, meg selv inkludert, har kjent på en viss uro over at noe av det beste ved høgskolens sjel blir borte på denne ferden.

En annen relevans er knyttet til et vedtak gjort på HIOA en forsommerdag for snart tre år siden. Dette vedtaket får stå som eksempel på det jeg tematiserer. På Fakultet for samfunnsfag ble det vedtatt at tilsatte må publisere et visst antall tellende publikasjoner for å bli tildelt forskningstid. Med tellende publikasjoner mener fakultetsstyret publisering i autoriserte kanaler i DBH-systemet. Enkelt forklart: forskningsartikler.

Jeg husker begrunnelsene som ble presentert i forkant av vedtaket som todelt. For det første var intensjonen å dytte de som ikke publiserte i ryggen. For det andre var det å få dem til å publisere på et nivå og i en sjanger som gjorde at de bidro til universitetssatsningen.

Det kan selvfølgelig være interessant for mine bachelorstudenter å lese en artikkel om hvordan ansatte i barneverntjenesten forstår barnevernforeldre basert på en diskursanalytisk tilnærming. Dernest en artikkel om levevilkårene for barnevernfamilier i Oslo versus en mindre kommune i Troms. Og til slutt en tredje artikkel om hvilket rasjonale man kan analysere fram i fylkesnemndenes bruk av barnevernlovens § 4-12 overfor barnevernklienter med opprinnelse i Somalia.

Alle disse eksemplene fungerer sannsynligvis godt som forskningstemaer med nytte for den læringshungrige. Men de må formidles på en annen måte enn det forskningsartiklene klarer. Kunnskapen må bearbeides. Den må settes sammen med annen kunnskap. Noen ganger må den forklares.

Forskningsartikler er per definisjon smale og fokuserte. Iallfall hvis de er gode.

Bøkenes oppgave er i større grad å sveipe over større områder, å søke helheter, å binde kunnskap sammen, å vise fram ulike perspektiver og vise hvordan de kan forståes samlet eller hver for seg. Alt dette kan bøker gjøre. Iallfall hvis de er gode.

I bøkene kan det altså være mulig å komme med andre kunnskapsbidrag enn i forskningsartiklene. Viktige kunnskapsbidrag. Bøkene kan forklare hvordan studenter, og fagfolk i yrkesfeltene, skal sette sammen den kunnskapen som ofte oppleves som fragmentert.

Og dette blir særlig synlig hvis vi ser på den plassen høgskolene tradisjonelt har hatt i samfunnet, ikke minst den tette kontakten mellom høgskoler og de profesjonene de utdanner til. Her har nettopp denne måten å tenke om kunnskap vært sentral.

Dermed blir mitt spørsmål: Blir bøkene med på lasset på veien mot universitetet? Eller tar vi kun med tidsskriftene?

(Kronikken er først publisert på forskning.no)