Blodig alvor i sterk film om kvinner

Hvis man ikke visste bedre kunne man tro at denne fortellingen var laget av en i overkant kreativ manusforfatter med litt for mye fantasi. Og at det var en banal komedie.

Men så viser det seg at dette er alvor, blodig alvor faktisk.

Fakta

Women talking

• Premiere: 24.03.2023
• Skuespillere: Rooney Mara, Claire Foy, Jessie Buckley, Judith Ivey, Ben Whishaw, Frances McDormand
• Sjanger: Drama
• Regi: Sarah Polley
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: engelsk

Filmen bygger på Miriam Toews roman med samme navn (2018) (på norsk: Kvinnene snakker, 2019). Toews har to utgangspunkt for sin bok. Dels en hendelse fra en sterkt religiøs og patriarkalsk organisert koloni i Bolivia i der det i 2009 ble avslørt at mennene over flere år hadde bedøvet kvinner og jenter for å voldta dem i søvnen. Da saken ble avslørt, ble åtte menn dømt for å ha voldtatt etthundre og femti kvinner og jenter over en fireårs periode. Det andre utgangspunktet Toews har lent seg til er at hun selv har vokst opp i den samme sekten; Menonittene.

Det er denne fortellingen som nå har funnet veien til kinosalen. Regissør og manusforfatter Sarah Polley løser oppgaven på en stillferdig måte. Hun konsentrerer seg om etterspillet. Overgrepene er avslørt. Mennene har dratt til byen i samlet flokk for å betale kausjon for en av dem. Tilbake i kolonien spør kvinnene seg selv hva de skal gjøre.

De ser for seg tre alternativer; å ikke gjøre noe, å bli og slåss for endring og å forlate kolonien i samlet flokk. En avstemning viser at det står mellom de to siste alternativene. «We will not do nothing», som en av dem sier. Åtte av dem velges til å ta den endelige beslutningen.

Mennene har ikke bare utført voldtektene, de har også holdt sannheten om dem hemmelig overfor kvinnene ved å fortelle dem at dette var noe de innbilte seg.

De åtte samles på et høyloft og diskuterer. De har ett døgn på seg. I diskusjonen brytes standpunkter mot hverandre i en blanding av personlige, religiøse, og til dels politiske argumenter. Kvinnene i kolonien har ikke noen skolegang, og kan ikke lese og skrive. Men diskutere kan de. Til å føre referat og å sette opp argumenter for og imot de to ulike utfallene, har de den eneste mannen som er igjen i kolonien; læreren August.

Store deler av Women Talking er en snakkefilm. Det er forsåvidt det tittelen lover oss. Dessuten blir handlingen utdypet med ulike situasjoner som utfyller samtalen, som et gebiss som ikke passer inn i en gammel munn, eller to jenter som fletter håret sitt sammen mens de lytter til de voksne.

Sarah Polley fikk Oscar for beste adapterte manus tidligere i mars. Det fortjente den. Den ble også nominert til beste film. I sin takketale sa Polley blant annet: "I just want to thank the Academy for not being mortally offended by the words ‘women’ and ‘talking’ being so close together like that."

Polleys valg for filmen gjør at filmen beveger seg nær teaterets form. Noen ganger når film gjør nettopp det, kan det være problematisk fordi framstillingen kan fortone seg stillestående og mer lukket enn hva vi vanligvis forventer i filmmediet. Men når det gjøres skikkelig og med øye for filmatiske kvaliteter, kan det til gjengjeld fungere svært godt. Da kan den stramme formen gjøre at vi blir helt ut fanget i fortellingen uten at et eneste visuelt virkemiddel tar oss andre steder enn nettopp der vi skal være.

Polleys film tar oss nettopp dit. Det gjør den fordi hun noen ganger supplerer scenene fra låven med noen andre scener, og fordi scenene fra låven er preget av variasjon i bildevalget – og god klipp.

Kvinnenes undersøkelser av religiøse påbud versus personlig frihet er blant det mest interessante. Budet om at det å gjøre opprør også fører til at de vil bli nektet adgang til Guds rike, gjør at diskusjonen ikke blir «prat», den preges av det dypeste alvor. «De eldste» - og her er det selvfølgelig mennene det vises til – har sterk symbolsk og faktisk makt. Men kvinnene viser likevel at de håndterer utfordringen med å veie hensyn mot hverandre. Det er noe av det meste gripende i filmen.

Filmens visuelle stil er også interessant. Bildene er holdt i avdempede farger, slik at de nesten får karakter av å være i svart-hvitt. Det kler filmen. Den er flott fotografert, både i nærbildene av ansikter og i de større utsnittene.

Filmens skuespillere må også nevnes. Dette er et sant stjernelag. Og de gjør svært gode roller. Særlig merker vi oss Rooney Mara, Claire Foy og Jessie Buckley. De bærer dialogens finstemte nyanser. Frances McDormand gjør en noe mindre rolle (og er en av produsentene). Ben Wishaw som August er også svært god; sammensatt og underlig. Det er samme er for øvrig karakteren Melvin (August Winther), som tidligere het Nettie, og som etter voldtektene har fornektet sitt opprinnelige kjønn og dessuten sluttet å snakke.

Hildur Gudnadottirs originalmusikk skal også nevnes. Den gjør seg relativt diskret gjeldende, og støtter opp om den visuelle stilen i filmen. Mer kilent for denne anmelder ble valget om å bringe utenverdenen inn via en uannonsert spilling av Daydream Believer av The Monkees – fra en høytttalerbil, og senere som tonefølge til rulletekstene. Poenget er å synliggjøre hvor langt disse kvinnenes verden er fra den «der ute», den verdenen de kanskje bestemmer seg for å reise ut i.

Women talking er en svært god film. Den er undersøkende, reflekterende – og i bunnen og grunnen sint – på en overbevisende måte. Vi blir ikke uberørt.