Ingrid Lossius Falkum ble nylig ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Ingrid Lossius Falkum ble nylig ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Ble fast ansatt etter 14 år som midlertidig. Nå tar hun oppgjør med behandlingen av midlertidig ansatte ved Universitetet i Oslo

Midlertidighet. Hun ble satt på sidelinjen i eget forskningsprosjekt. Hun fikk ikke undervise. Ingrid Lossius Falkum vil ha oppgjør med det hun mener er en gjennomgående forskjellsbehandling av midlertidig ansatte.

Publisert Oppdatert

— Det har satt seg, nærmest som en ryggmargsrefleks, sier Ingrid Lossius Falkum.

— Dersom et institutt har en midlertidig vitenskapelig ansatt må man være forsiktig med hva slags oppgaver denne personen kan utføre. Det er fokuset. Det er blitt innprentet gjennom så mange år at de midlertidige nærmest ses på som et problem, ikke en ressurs. Jeg tror den uvanlig høye midlertidigheten representerer et mer alvorlig kulturproblem enn institusjonen har innsett.

Falkum vet hva hun snakker om. Da hun ble ansatt som førsteamanuensis ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) hadde hun 14 år bak seg som midlertidig vitenskapelig ansatt.

Fakta

Ulike beregninger på midlertidighet

Når man beregner midlertidighetstallene for universiteter og høgskoler er ikke ansatte på åremål, typisk noen lederstillinger, eller stipendiater medregnet.Det er alle enige om.

Men i tillegg regner eksempelvis Forskerforbundet med som midlertidig ansatte de som er ansatt i kunstneriske stillinger på åremål, mens departementet holder disse utenfor. Det forklarer de store forskjellene på institusjoner som har denne type stillinger.

I tillegg mener Forskerforbundet at det viser det seg at institusjonene rapportere bistillinger og åremål forskjellig.

Dersom man regner tar med stipendiater, postdoktorer, faglige ledere og andre stillingsgrupper hvor UH-loven gir en særlig åremålsadgang, er en av tre på statlige høgskoler og universiteter altså midlertidig tilsatt.

I norsk arbeidsliv totalt sett er den gjennomsnittlige andelen midlertidig ansatte på 8,7 % (2019), ifølge SSB.

Kilde: Forskerforbundet

Alle årene er riktignok ikke ved UiO. Etter at hun var ferdig med doktoravhandlingen i lingvistikk var hun midlertidig ansatt ved UiO fra 2011 fram til hun ble fast ansatt ved universitetet nå ved årsskiftet, først som postdoktor og deretter som forsker. Før dette jobbet hun som ph.d.-stipendiat ved University College London, finansiert av Norges forskningsråd.

Falkum er en av svært mange som i årevis jobber i midlertidige stillinger, uten å bli fast ansatt ved universitet. Nå tar hun til orde for en kulturendring i hele organisasjonen.

Falkum understreker at hennes oppgjør med behandlingen av midlertidige ved universitetet ikke bare handler om egne erfaringer. Hun har jobbet med det som representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte i universitetsstyret i to perioder, fra 2017 til 2019, og som medlem og styremedlem i Akademiet for yngre forskere og i Forskerforbundets lokallag ved UiO.

Det mest frustrerende

Universitets- og høgskolesektoren er en «versting» når det gjelder midlertidighet.

Det er ulike beregninger på midlertidighet. Mens Kunnskapsdepartementet opererer med 13,7 prosent midlertidighet for sektoren for 2019, mener Forskerforbundet at den er på 18,1 prosent. I norsk arbeidsliv totalt ligger den på 8,7 prosent.

Å få ned bruken av midlertidige stillinger har derfor vært en heit politisk sak. Iselin Nybø la tungt press på institusjonene for å få ned midlertidigheten, og kalte i januar, mens hun fortsatt var forskning- og høyere utdanningsminister, 12 rektorer inn på teppet.

I februar foreslo Universitets- og høgskolelovutvalget med Helga Aune i spissen, at det skal strammes inn på midlertidige stillinger ved at det bare skal være tillatt med én periode som postdoktor.

Falkum jobber ved et universitet ledet av en rektor som gikk til valg på å få ned midlertidigheten. Så da er kanskje alt vel? Nei. Forskeren advarer mot å tro at problemet bare handler om andelen midlertidige, og at det løser seg straks den går ned.

— Det mest frustrerende ved å være midlertidig ansatt er ikke mangelen på fast stilling, men forskjellen i virkelighet, sier hun.

I tillegg til å få ned andelen midlertidige må det gjøres noe med den gjennomgående forskjellsbehandlingen av denne gruppen ansatte, understreker hun.

— Dette er et problem, uansett om man skulle få ned antallet midlertidige.

Falkum lener seg tilbake i stolen. Stedet er kaffebaren Trygve, i første etasje av Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO. De neste par timene skal forskeren beskrive en virkelighet for mange midlertidig ansatte som på viktige områder skiller seg fra virkeligheten for fast ansatte.

Dersom instituttet har en midlertidig vitenskapelig ansatt må man være forsiktig med hva slags oppgaver denne personen kan utføre. Det er fokuset.

Ingrid Lossius Falkum

Fikk ikke undervise

Det første hun peker på er begrensninger i hva man kan jobbe med. Begrensninger som kan gjøre det vanskelig å gå fra midlertidig til fast ansettelse.

I løpet av alle de årene hun har vært midlertidig ansatt ved UiO har ikke Falkum undervist en eneste time. Det er ikke unikt for henne, svært få midlertidig ansatte i forskerstillinger ved UiO får undervise, ifølge Falkum. Det gjelder også mange postdoktorer.

— Jeg har forsøkt å få informasjon om hvorfor det er slik, men det har vært vanskelig, forteller hun og viser til en sak hvor en forsker krevde fortrinnsrett til fast stilling som førsteamanuensis etter å ha jobbet ved universitetet i en årrekke. Argumentet var at han hadde gjort arbeid det var løpende behov for, inkludert undervisning.

Saken gikk til retten. Personen vant fram i Lagmannsretten, men tapte da universitet anket saken til Høyesterett. Det var etter dette tilgangen til undervisning ble kraftig innskrenket.

— Man ville unngå at folk skulle opparbeide seg fortrinnsrett til fast stilling.

Avhengige av kompetansen

For midlertidig ansatte i stillinger som postdoktor og forsker er dette et problem, sier hun. Ikke minst for postdoktorer.

— Dette er jo stillinger hvor man skal kunne kvalifisere seg til en fast vitenskapelig stilling, sier hun.

Falkum viser til den reviderte forskriften for ansettelse og opprykk i forsknings- og undervisningsstillinger som trådte i kraft i 2019, der det er spesifisert tydelige kompetansekrav for undervisning for ansettelse i stillinger som førsteamanuensis eller professor.

— Vi har faktisk en situasjon hvor universitetet hindrer ansatte i å kvalifisere seg til de faste stillingene ved at de ikke lar dem undervise.

Falkum sier hun kjenner til flere tilfeller der midlertidig ansatte har sikret seg undervisningsoppdrag på Høgskolen i Lillehammer, NTNU eller andre steder, mens de har hatt full jobb ved UiO. Utelukkende for å få den erfaringen de trenger for å søke fast jobb der de er ansatt.

— Det er jo veldig uheldig for institusjonen også, for det er verdifull kompetanse de ikke benytter seg av. Det er også en tapt mulighet for studentene at fremragende unge forskere, som for eksempel deltakere i Forskningsrådets Unge forskertalent-program, ikke deltar i undervisningen. Og det er et paradoks at disse stjerneforskerne ikke nødvendigvis vil kunne få opprykk til professor fordi de mangler undervisningserfaring, sier hun.

Underviste i Lillehammer

At folk har søkt seg til andre steder for å undervise, fordi de ikke har fått mulighet ved UiO, får Khrono bekreftet av førsteamanuensis Anders Nes ved NTNU. Nes var kollega av Falkum ved Universitetet i Oslo for noen år siden, og jobbet i likhet med Falkum som forsker i en midlertidig stilling.

— Jeg ønsket å ta undervisningsoppdrag ved universitetet, men det var det ikke anledning til, sier han til Khrono.

Nes forteller at han i 2016 fikk tilbud om å undervise ved det som da het Høgskolen i Lillehammer og nå heter Høgskolen i Innlandet. Dette takket han ja til. Nes underviste der samtidig som han hadde full stilling som forsker ved UiO.

— På den tiden var det allmenn praksis at de som var ansatt i midlertidige stillinger ikke fikk anledning til å ta på seg undervisning, forteller han. For hans del var det snakk om å undervise i ex.phil., noe det ofte var behov for, men det likevel ikke var adgang til for de uten fast stilling.

— Hvor viktig vil du si undervisningserfaringen er for å få fast jobb?

— Det er vanskelig å vurdere, men generelt er det slik at ved ansettelse i faste vitenskapelige stillinger, skal både forskning og undervisning spille inn. Så det er jo åpenbart en fordel.

Vanskeligere tilgang på midler

Et annet problem Falkum peker på er tilgangen på eksterne midler.

I fjor var hun selv en av fem ved UiO som mottok «Starting grant», et prestisjestipend som deles ut årlig av Det europeiske forskningsrådet (ERC), til forskere tidlig i karriereløpet. Falkum fikk midler til et prosjekt om utviklingen av barns kommunikasjonsferdigheter, som finansieres i fem år med EU-midlene. Det var som et resultat av stipendet at hun ble fast ansatt.

Ifølge forskeren er det ikke gitt at midlertidige skal kunne søke på slike midler.

— Det har ikke vært tilfelle for meg, men da jeg satt i universitetsstyret fikk jeg høre om flere saker der midlertidig ansatte ikke fikk lov til å søke om eksterne midler fra Forskningsrådet eller EU. Jeg vet ikke hva begrunnelsen er, men en kan jo se for seg at man også her er bekymret for fortrinnsrett til stillinger.

Jeg ønsket å ta undervisningsoppdrag ved universitetet, men det var det ikke anledning til.

Anders Nes

Hun understreker at hun ikke har opplevd det selv.

— Jeg måtte spørre instituttledelsen om lov, men det var greit. Så det varierer veldig, det er ikke lik praksis over alt, og det i seg selv er et problem, sier hun.

Ble satt på sidelinjen

Det tredje hun peker på er strategiske prosesser ved arbeidsplassen. Det er heller ikke gitt at midlertidige inkluderes i slike prosesser ved eget institutt.

Falkum viser til et tilfelle hvor fakultetet lyste ut midler og ba instituttene sende inn forslag til prosjekter som skulle prioriteres. Sammen med en annen forsker, som også var midlertidig ansatte, skrev hun utkast til et prosjekt.

— Dagen før søknaden skulle sendes til fakultetet, som skulle velge hvem som gikk videre til neste runde, kom instituttlederen til meg og sa at det ikke tok seg så godt ut at jeg og kollegaen sto som prosjektledere, så hun foreslo at noen fast ansatte heller kunne stå som ledere, og at vi kunne oppføres som samarbeidspartnere på søknaden. Fordi vi ikke var fast ansatte. Vi sa nei til det, og det var ikke slik at hun stanset oss, men det var hennes klare oppfordring.

Prosjektet var det eneste som gikk videre fra instituttet.

(Saken fortsetter under bildet).

Ingrid Lossius Falkum, forsker ved UiO, mener det er enkelte problemstillinger det virker som ledelsen ved Universitetet i Oslo ikke ønsker å forholde seg til, blant annet dette med at midlertidig ansatte forskere ikke får undervise. Hun venter på en begrunnelse. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Ingrid Lossius Falkum, forsker ved UiO, mener det er enkelte problemstillinger det virker som ledelsen ved Universitetet i Oslo ikke ønsker å forholde seg til, blant annet dette med at midlertidig ansatte forskere ikke får undervise. Hun venter på en begrunnelse. Foto: Ketil Blom Haugstulen

— Jeg antar at det skapte litt hodebry for ledelsen, hva skulle de gjøre med det?

Hun forteller at løsningen ble at to fast ansatte fikk en mer sentral rolle i prosjektgruppen og skrev søknaden til neste runde sammen med dem. De gikk til siste runde og fikk innvilget 20 millioner kroner til et faglig prioriteringsprosjekt.

— Etter dette ble det opprettet en styringsgruppe for prosjektet med utelukkende fast ansatte. Jeg hørte aldri noe om at styringsgruppen ble opprettet, plutselig var den en realitet, med en av de fast ansatte som prosjektleder. Hele prosjektet forsvant litt for meg, siden jeg ikke hadde noen formell rolle i det.

— Det var en rar ting å være med på, sier hun.

— Der satt vi og skrev søknaden sammen og planla prosjektet. Så ble jeg satt på sidelinjen da det var en realitet. Jeg er nokså sikker på at det handlet om at jeg var midlertidig ansatt.

Nylig fikk Falkum en plass i styringsgruppen for prosjektet i forbindelse med at hun ble fast ansatt som førsteamanuensis.

— Jeg er glad for at det ordnet seg til slutt. Men det illustrerer poenget mitt, at som midlertidig ansatt er man utsatt for en forskjellsbehandling det er vanskelig å se at det finnes en god begrunnelse for.

System med a- og b-lag

Når de jobber med midlertidighet hører de stadig om slike episoder, i ulike varianter. Det er krevende å gå i dette år etter år, sier hun.

— Det er veldig frustrerende. Det har utviklet seg et system med a- og b-lag, der de faste skal gjøre en ting og de midlertidige noe annet. Jeg tenker at UiO ikke kan være bekjent av en forskjellsbehandling som rammer nær en femdel av de vitenskapelige årsverkene. Samtidig kan man lure på om det ikke legges opp til dette, når universitetets egne nettsider har fast ansatte oppført ett sted og midlertidige et annet sted. Finner vi dette noe annet sted i arbeidslivet, offentlig eller privat, spør hun.

Falkum har som sagt representert de midlertidige gjennom to perioder, i til sammen to år. Mens representanten for de midlertidige sitter i en periode på ett år, sitter representantene for de fast ansatte i fire år.

— Det tar raskt et halvt år å komme seg inn i sakene, så det er en nokså svak stemme denne ansattegruppene har. Du er vanskelig å følge opp saker man har satt i gang når man er ferdig etter ett år.

Styreperioden for midlertidige burde vært utvidet til i hvert fall to år, sier hun.

— De fleste har jo engasjementer som varer lengre enn dette.

— Hvordan har gehøret for dine interesser vært når du har snakket for midlertidig ansatte i styret?

— Nå har de jo hatt litt press på seg, fordi Nybø har vært så tydelig, og Svein Stølen gikk jo til valg som rektor på å redusere midlertidigheten ved UiO. Så de har vært interessert i det, men det er enkelte problemstillinger det virker som de ikke ønsker å forholde seg til, blant annet dette med at midlertidig ansatte forskere ikke får undervise. Jeg tror jeg har tatt det opp i så godt som hvert eneste møte i ulike sammenhenger, da er svaret at «vi skjønner problemstillingen, men det er så komplisert, vi får ikke gjort noe med det».

Det har utviklet seg et system med a- og b-lag, der de faste skal gjøre en ting og de midlertidige noe annet.

Ingrid Lossius Falkum

Falkum sier hun aldri har sett noen formell begrunnelse for praksisen.

— Jeg håper universitetsledelsen kan legge fram en slik begrunnelse. Hvis den ikke finnes, bør de sørge for at praksisen endres, sier hun.

Foreldrepermisjon

En annen sak hun tok opp i universitetsstyret var rettighetene rundt foreldrepermisjon. Hun ba om at det skulle bli vedtatt en praksis om at ansettelsesforholdet ble forlenget for midlertidig ansatte tilsvarende permisjonstiden.

Selv fikk hun beskjed da hun startet i forskerstillingen om at det kunne bli vanskelig å få forlengelse om hun fikk barn. Da hun fikk det ordnet det seg likevel, fordi hun hadde en velvillig instituttleder.

— Du har vært prisgitt lederen din for hvorvidt du som forsker har fått forlenget engasjementet tilsvarende permisjonen. For det står ikke i forskriften at du har krav på det, slik du har som postdoktor eller ph.d.-stipendiat.

Som Khrono har skrevet om tidligere ble saken fulgt opp i universitetsstyret av den nåværende representanten for de midlertidig ansatte, Kristian Bjørkdahl. Mot anbefalingen fra ledelsen, vedtok styret at UiO skulle ha en felles praksis.

Hva angår stipendiater viser Falkum til en ph.d.-stipendiat ved instituttet som fikk tilbud om å fortsette å undervise etter at kontrakten var ferdig. Hun sier de ikke kunne forlenge kontrakten, da det kunne bli spørsmål om fortrinnsrett, men de ville ifølge Falkum være på tilbudssiden, siden det visste hvor viktig det er med undervisningserfaring for videre forskningskarriere.

— I praksis tilbød de vedkommende å jobbe gratis, sier hun og legger til:

— Jeg tror dessverre ikke det er uvanlig.

Ble ønsket velkommen som kollega

Da Falkum tiltrådte i fast stilling som førsteamanuensis tidligere i år, forteller hun at det var mange som ønsket henne velkommen som kollega.

— Det er selvsagt hyggelig, men jeg har altså jobbet samme sted ved UiO siden 2011, sier hun og legger til at hun ikke tror forskjellsbehandlingen av midlertidig ansatte er bevisst eller vondt ment.

— Men det er en kultur som har satt seg. Så det er et systemproblem. Nå som jeg har fått fast stilling håper jeg at jeg kan unngå å bli fanget i det samme tankesettet når jeg selv skal ansette ph.d.-stipendiater, postdoktorer eller forskere, sier hun.

Les svarene fra rektor Svein Stølen og instituttleder Beate Elvebakk her.

Powered by Labrador CMS