Mens vi gleder oss til framleggingen av PISA

Tirsdag legges det fram en internasjonal studie som viser om norske skole «åpner dører mot verden og gir elevene historisk og kulturell innsikt og forankring». Neida, jeg bare tuller. Disse ordene i skolens formålsparagraf får vi ingen studie av, derimot får vi enda en internasjonal undersøkelse om norske elevers lese-, matematikk- og naturfagkompetanse.

Da snakker jeg ikke om TIMSS-undersøkelsen som ble lagt fram for noen dager siden. Den viste ikke særlig endring siden sist, men ble møtt med heiarop siden norske elever gjorde det langt bedre enn andre nordiske elever – nå som man endelig tester elever som er like gamle. Jeg snakker derimot om PISA, hvor norske elever pleier å ligge i nærheten av OECD-gjennomsnittet.

PISA-testene gir ikke noe heldekkende kvalitetsmål på den norske skolen. Undersøkelsen elevene får dekker ikke kulturelt mangfold, demokrati, likestilling, skaperglede eller musikalitet. Men den dekker viktige sider ved noen fagområder som norsk skole faktisk prøver å prioritere – lesing og matematikk – samt viktige sider ved naturfag, som vel strengt tatt er ganske lavt prioritert i norsk skole. Derfor er det naturligvis spennende å se hva rapporten sier.

I år er naturfag hovedtema (det går på omgang), så vi kan vente oss noen overskrifter om hvor dårlig norske elever gjør det der. Og siden TIMSS viste en svak framgang i matematikk for norske 8. og 9. klassinger, må vi håpe på noe liknende for PISAs 15-åringer. Uansett hva man mener om matematikk hadde det jo vært hyggelig om elevenes matematikkompetanse ble bedre når skolen satser stort på det over flere år. Men det er andre ting jeg er mer spent på, for eksempel:

• Fortsetter resultatnedgangen i Sverige og Finland – og spesielt for guttene som hadde så stor nedgang sist? Og i så fall: hva i all verden er det som skjer der borte?
• Har norske elever fortsatt sterkere matematikkangst enn svenske og finske?
• Er det fortsatt mer uro og mindre refleksjon i norske matematikklasserom enn i mange andre?
• Har Norge fortsatt få elever på de høyeste prestasjonsnivåene?

PISA-undersøkelsene gir nemlig interessante data, ikke bare om elevenes kompetanse men også om deres forhold til fagene og hvordan de opplever undervisningen. Hver rapport gir mange funn som det er spennende å gruble på, forske på og å følge med på videre.

Men hvorfor er det da så mye kritikk av PISA-undersøkelsene? Hovedsakelig av to grunner. Det ene er at det som vanlig er det som kan telles som teller; rapporter om målbare endringer i kompetansen i «kjernefagene» slår sterkere enn mindre målbare kriserop fra andre fag, som nærmest kan avfeies som synsing uten fargerike diagrammer å vise til. Det er de som kan måles som får oppmerksomheten og det forrykker maktbalansen mellom fagene i grunnskolen. Den andre er at PISA-effekten har spredt seg langt ut over selve PISA-undersøkelsen: skoler lager lange lister med resultatmål hvor det er matematikk og norsk som går igjen, og rektorer får lønn på basis av resultater på nasjonale prøver. Skole-Norge (og da inkluderer jeg definitivt skolepolitikerne) har dokumentert manglende evne til å se på helheten i skolen. PISA-undersøkelsen blir et symbol på den store testvekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Jeg anbefaler allerede på forhånd PISA-rapporten på det varmeste. Les hele – ikke bare overskriftene. Les den med nøkternhet og nysgjerrighet. Og les mye heller selve rapporten enn avisoverskriftene om den.