OsloMet må tenke bredere om kompetanse

OsloMet-ledelsen skisserer sine tanker om rekruttering av vitenskapelig ansatte i et diskusjonsnotat til styret. Jeg ser tre slagsider i dokumentet: det målbærer et for snevert syn på hva slags kompetanse OsloMet trenger, det synliggjør en systematisk nedvurdering av de andre kvalifiseringsveiene enn førsteamanuensis-professor og det undervurderer den språklige kompleksiteten i mange profesjonsutdanninger. Til sammen gjør dette at diskusjonsnotatet hadde vært mer passende for et tradisjonelt disiplinuniversitet.

OsloMet har høye ambisjoner om at våre lærer- og sykepleierutdanninger skal være landets beste og at vi generelt skal ha tett samspill med samfunns- og arbeidsliv. Strategi 2024 understreker at nærhet til praksis er sentralt for å få til dette. Likevel handler dette notatet nesten utelukkende om å telle tilsatte med første- og toppkompetanse, og det man i notatet kaller «forskerkompetanse». Dette viser en mangelfull forståelse av nåsituasjonen. For det er ofte ikke vanskelig verken å få søkere med første- eller toppkompetanse eller å få søkere med inngående kunnskap om profesjonen, og det er ingen uenighet om at vi skal slå til når vi får søkere som har begge deler. Utfordringen er å få kombinasjonen i stor nok grad – og spørsmålet er hva man gjør når man ikke får det.

På det instituttet jeg jobber har vi for eksempel en del strålende eksempler på at sterke fagfolk fra praksisfeltet, som allerede har en del FoU-erfaring, tilsettes som (høgskole-/)universitetslektorer. De trekkes inn i FoU-arbeider og oppnår etter relativt kort tid førstekompetanse. Et suksesskriterium for sterke samarbeid med praksisfeltet er gjerne at vi fra vår side klarer å vise at vi har forståelse for realitetene «på bakken», og mange FoU-prosjekter styrkes ved å ha med denne inngående kompetansen. For å få til dette, trenger vi å tilsette universitetslektorer som kan få videreutviklet sin kompetanse. Dette er en viktig strategi på linje med å tilsette første- og toppkompetente som så må bruke tid på å utvikle praksistilknytningen.

I tillegg til profesjonskompetanse, trenger vi at de tilsatte er strålende undervisere og at de kan gå inn i komplekse utviklingsarbeider for å videreutvikle utdanningene i tett samarbeid med andre fagområder og yrkesfeltet. På samme måte som forskerkompetanse og praksiskompetanse, er dette kompetanseområder som man enten må ha alt ved tilsetting eller – dersom kompetansen ikke er helt på plass – som arbeidsgiver må ha systematiske kompetansehevingstiltak for. Når slike kompetanseområder helt glemmes i et diskusjonsnotat om rekruttering, er vi i fare for å gjøre store feilrekrutteringer i tida framover.

Det snevre bildet av kompetansebehov gir seg også uttrykk i en systematisk nedvurdering av andre kvalifiseringsveier enn førsteamanuensis-professor-veien. Det systematiske arbeidet med å kvalifisere de tilsatte til første- og toppkompetanse får veldig liten plass sammenliknet med arbeidet med å tilsette nye i disse stillingene. Målet i Strategi 2024 om å øke andelen dosenter nevnes ikke merkelig nok ikke. Dessuten opererer notatet med en opptelling av førsteamanuensiser og professorer som «forskerkompetanse», som om ikke førstelektorer og dosenter også har høy kompetanse innen FoU-arbeid.

I diskusjonsnotatet legges det vekt på at vi har færre professorer og førsteamanuenser enn andre universiteter som andel av alle førstekompetente. Dette balanseres opplagt av at vi kan skryte av å ha høyere andel dosenter og førstelektorer enn andre universiteter som andel av alle førstekompetente.

Nedvurderingen av førstelektor-dosent-veien har gjort at vi i for liten grad har bidratt til tilsattes kompetanseheving. Dette betyr at vi har et stort potensiale som vi ikke har utnyttet. I notatet framstilles det som om nedgangen i andelen ansatte med førstelektorkompetanse som «en strategisk dreining» som «viser at vi er på rett vei, men i for lavt tempo» (s. 10). Dette er overraskende – det har naturligvis aldri vært OsloMets uttalte policy at universitetslektorer ikke skal øke sin kompetanse og bli førstelektorer, og det er naturligvis ikke «rett vei» at andelen med den kompetansen går ned.´

Det kanskje mest overraskende er nedvurdering av den språklige kompleksiteten i mange utdanninger – ikke minst på bakgrunn av at dette ble flittig diskutert for ikke lenge siden. Dette notatet går ikke i det hele tatt inn på dette, ut over å vise til rektornotatet fra 2017 som utløste den store diskusjonen om språkkompetanse den gang. For å ta lærerutdanningene som eksempel: alle som jobber i lærerutdanning må forholde seg til studentenes evne til å kommunisere med elever om fagstoffet, og det å følge opp og vurdere studenters arbeid i praksis er et sentralt element. Utdanningene har også et stort innslag av muntlige framlegg og eksamener, hvor nettopp muntlig framstillingsevne er vektlagt. Siden elevene i norsk skole som oftest kommuniserer på norsk, medfører dette at utdanningene ikke bare fordrer at man kan lese og forelese på norsk, men altså må ha en norskkompetanse som gjør en i stand til å vurdere og veilede studenters norskspråklige kommunikasjon med små barn.

Siden Strategi 2024 som sagt understreker nærhet til praksis som sentralt, må vi altså sikre at det er mulig å stille krav om avanserte norskkunnskaper ved tilsetting, i de utdanninger der det er nødvendig.

Til sammen er dette slagsider som gjør at det samlede dokumentet er mer passende for et klassisk disiplinuniversitet enn for OsloMet. Det jeg ønsker meg er:

• At vi har en bredere forståelse av hvilken kompetanse vi trenger og forståelse for at dette kan variere fra utdanning til utdanning
• At vi sørger for en rekrutteringsstrategi som henger sammen med denne bredere forståelsen, blant annet ved tilsetting og videre kvalifisering av folk med høy praksiskompetanse
• At vi, uansett hvem vi tilsetter, har sterkere satsning på intern kompetanseheving, herunder kompetanseheving til førstestillinger og toppstillinger
• At vi anerkjenner at fagfolk i de ulike stillingskategoriene alle har viktige bidrag å gi til vår FoU-virksomhet og våre utdanninger
• At vi stiller krav om norskkunnskaper i utdanninger som krever det