Kopinor til kamp mot digital tilgang til pliktavlevert materiale

Kopinor og Forleggerforeningen protesterer mot at norske forskere og studenter har fått digital tilgang til Nasjonalbibliotekets samling av pliktavlevert materiale. Det er forunderlig at de vil bruke kreftene sine på å redusere norske forskere og studenters mulighet til å forske på norsk materiale. Til syvende og sist lever forfattere og forleggere av interessen om det skrevne ord.

Norge har – i likhet med svært mange andre land – en lov om pliktavlevering. Formålet med den norske loven er «å tryggja avleveringa av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon.»

Loven ble revidert i 2015 og nye forskrifter trådte i kraft juli 2018. Nasjonalbiblioteket har digitalisert alt det pliktavleverte materialet. Alt er søkbart i Nasjonalbibliotekets base. Man kan finne ut av at noen man forsker på er omtalt i en bok fra 1989 eller et tidsskrift fra 1932 eller en avis fra 70-tallet. Men før nå har vi liten grad fått tilgang til selve materialet. Det endret seg med den nye forskriften til loven fra 2018. Nå er det mulig at fire brukere samtidig kan lese det samme materialet. Tjenesten er så ny at de færreste kjenner til den.

Jeg har sjøl hatt glede av tilgangen. Sist jeg brukte tjenesten var det for å lese en artikkel i avisa Friheten fra 1961 og en artikkel fra Finnmark Dagblad på 1980-tallet, som jeg trengte som dokumentasjon til noe jeg skriver om. Det er akkurat slik bruk den nye digitale tjenesten legger til rette for. Faren for at mange skulle lese de to artiklene samtidig med meg, er svært liten. Skulle det imøtekomme Kopinors protester kan antallet lisenser sikkert halveres.

I Nasjonalbibliotekets database kan jeg i teorien også lese den siste boka til Lars Mytting. Det er dette forlagene er redde for. Men jeg kjenner ingen som vil lese en hel bok på Nasjonalbibliotekets hjemmeside. Tjenesten «Bokhylla» er ikke brukervennlig nok til at man orker å lese en hel bok på skjermen. Men for å sjekke korte opplysninger i en bok, er det svært nyttig til forskning og dokumentasjon. I vårt nye pensumlistesystem Leganto lenker vi noen ganger til Nasjonalbibliotekets bokhylle, der boka ikke er tilgjengelig i salg. Men dette erstatter ikke at vi ikke selv digitaliserer for å få til en brukervennlig tjeneste for studentene.

Ved siden av Nasjonalbiblioteket får også de «fire gamle universitetene» i Trondheim, Oslo, Bergen og Tromsø pliktavleverte bøker. Det er begrunnet i at de er forskningsinstitusjoner og deres ansatte må ha tilgang til nødvendige kilder for å forske. Det er imidlertid ikke bare de «fire gamle» som er forskningsinstitusjoner. Vi har fått flere universitet som ikke kan akseptere å bli behandlet som mindreverdige. Dette løste seg med den digitale tilgangen.

Skulle den forsvinne må pliktavleveringsloven endres slik at alle universitet blir mottakere av alt som utgis i Norge. Det blir dyrt for bibliotekene men også svært dyrt for forlagene. Vi er egentlig ikke ute etter flere bøker, men først og fremst ute etter tilgangen til den øvrige dokumentasjonen som ligger i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv.

I Dagsnytt 18 13. februar sa forleggerforeningens leder Kristenn Einarsen at Feide-innlogging var tilstrekkelig for å få tilgang til det pliktavleverte materialet. Men det er ikke slik at Feide-innlogging er tilstrekkelig, men Feide brukes for å autentisere hvem som er ansatt eller student ved et universitet eller en høgskole.

Spørsmålet om pliktavleveringsloven ligger under Kulturministeren. Hennes uttalelser tyder på at vi heldigvis ikke har mye å frykte. Dette er imidlertid også en sak som burde oppta ministeren for forskning- og høyere utdanning. De er fra samme parti og snakker forhåpentligvis godt sammen.