Hva er egentlig «vitenskapelig uredelighet»? Illustrasjonsfoto: Ketil Blom Haugstulen
Hva er egentlig «vitenskapelig uredelighet»? Illustrasjonsfoto: Ketil Blom Haugstulen

Advarer mot juridifisering av forskningsetikken

Etikk. Ute på institusjonene er redelighetsutvalgene kommet på plass. Men fremdeles råder stor forvirring rundt hva forskningsetikkloven egentlig mener med «vitenskapelig uredelighet».

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Serie om forskningsetikk

Khrono publiserer i sommer en serie om forskningsetikk, i samarbeid med fagbladet Forskningsetikk.

Les mer om forskningsetikk på forskningsetikk.no

— Vitenskapelig uredelighet er et besværlig begrep, sa Kirsti Strøm Bull, og ønsket velkommen til møtet med tittelen Når er forskningen uredelig? i regi av Det Norske Videnskaps-Akademis (DNVA) forskningsetiske utvalg tidligere i år.

Vitenskapelig uredelighet er et besværlig begrep.
Kirsti Strøm Bull
Jurist

— Det betyr ikke det samme i alle land, påpekte jurist Strøm Bull. Det er uklart hva det betyr i definisjonen i den nye norske forskningsetikkloven fra 2017, derav møtet i DNVA. Det skriver fagbladet Forskningsetikk.

Den gamle loven definerte vitenskapelig uredelighet som «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis». I den nye loven er «god vitenskapelig praksis» erstattet med «anerkjente forskningsetiske normer».

Kunnskapsdepartementet holder fast ved at dette er en språklig endring. Mange er etter hvert uenige i at dette stemmer. Med ny lov er dessuten nå institusjonene selv pålagt å granske alle saker som faller inn under lovens definisjon.

Uredelighet bør forbli forskningsetisk

— Vitenskapelig uredelighet er et forskningsetisk begrep, og det bør egentlig forbli forskningsetisk, sier jussprofessor Ole-Andreas Rognstad, som innledet under DNVA-møtet.

Hans hovedbudskap var å advare mot en juridifisering av forskningsetikken.

— Sammenblandingen av juridiske og forskningsetiske normer i uredelighets­begrepet skaper forvirring, mener Rognstad.

— Forskningsetikkloven burde tilrettelagt for akademias egne forskningsetiske vurderinger av dette. For hvis man gjør det til juss, da blir det juss.

Videre spør Rognstad om man ikke allerede er der at forskningsetikk har blitt juss.

— Vi er veldig nær. Jeg mener det er utenkelig at institusjoner skal ha granskingsutvalg som ikke er ledet av jurister, sånn som loven er lagt opp. Og det er ikke nødvendigvis heldig. Etiske vurderinger er noe annet enn juss. Sånn som loven er nå, så må du ha juristenes vurdering, mener Rognstad.

Noe av årsaken til forvirring og sammenblanding av juss og etikk tror Rognstad kommer av tanker om sanksjoner for de som har brutt regelverket.

— Tenker man sanksjoner er man fort i jussen med en gang. Da kommer det blant annet inn krav om effektivitet og retts­sikkerhet, sier han.

Skal man først gjøre juss av forskningsetikken, mener han en utvidelse av virkeområde slik den nye loven legger opp til er riktig.

— Slik den forrige loven var utformet, ble det fort gitt et inntrykk av at dersom Granskingsutvalget kom til at det ikke forelå vitenskapelig uredelighet, så var forskerne og institusjonene «frifunnet» fra påstander om kritikkverdige forhold. Det er selvsagt ikke tilfellet. Vitenskapelig uredelighet betegner spesielt alvorlige brudd på god forskningspraksis, men andre typer handlinger som ikke anses som uredelige kan også være problematiske, sier professoren.

— Men i utgangspunktet mener jeg altså at begrepet «vitenskapelig uredelighet» burde være en ren forskningsetisk, og ikke juridisk, standard.

Mener definisjonen er uendret

Kari Bjørke, fagdirektør i Kunnskapsdepartementet, valgte å ikke kommentere Rognstads innlegg, men heller legge frem loven slik departementet forstår den.

— Vi sier ikke noe om hva som er god forskningsetikk, vi sier bare noe om hvordan dette skal organiseres, sa Bjørke.

— Vi har lovfestet krav til forskere og institusjoner. Det viktigste er å forebygge og fremme god vitenskapelig praksis. Tidligere statssekretær Bjørn Haugstad har vært veldig opptatt av gråsoner. Det er de sakene vi må ta fatt i, sa hun.

Bjørke la frem departementets syn på definisjonen av vitenskapelig uredelighet – den er «videreført med en liten språklig endring».

— Vi diskuterte om vi skulle ha en definisjon. Noen få ville ha en snevrere og noen ville ha en videre definisjon. Vi fant ingen grunn til å endre definisjonen som vi opplevde var i ferd med å bli etablert på institusjonene. Hadde vi tatt vekk definisjonen ville det skapt uklarhet. Det ville skapt stor ulikhet i behandling av disse sakene ved institusjonene. Det er forskersamfunnet selv som må definere hva som er innholdet.

Samtidig var fagdirektøren tydelig på at Kunnskapsdepartementet har noen forventinger til hvordan arbeidet defineres og utføres.

— Det er klart at når vi ser hvordan loven har fungert om noen år, og hvis dette ikke følges opp, så må vi kanskje stramme inn, sa Bjørke.

Anette Birkeland, jurist og sekretariatsleder for Granskingsutvalget utfordret Bjørke på dette.

— Kunnskapsdepartementet truer med å stramme inn loven dersom den ikke følges. Hva betyr det, spurte Birkeland.

— Vi skal ikke gå inn og styre forskningsetikken slik Annette sa, men gjør ikke institusjonene som de skal, også i henhold til UH-loven, så må vi inn og regulere mer detaljert, svarte Bjørke.

Bjørke har tidligere, i Forskningsetikk nr 2/2017, svart på spørsmål om departementet mener jussen skal styre utformingen av de forskningsetiske retningslinjene. Hun svarte at «Det blir feil å si, men det er uheldig dersom det er motsetninger mellom loven og retningslinjene», og at «Når en definisjon er nedfelt i loven, så må forskere ta hensyn til den».

Etikk handler om dilemmaer

— Uredelighet – er det et godt begrep? Er det det som best sier noe om over­tredelse? Kanskje vi må finne et annet begrep, spurte Annette Birkeland i sin kommentar.

— Etikk handler ofte om dilemmaer. Det er sjelden gode svar. Man kan gå i flere retninger, og flere retninger kan gi gode svar. Det er derfor ikke alltid så lett å forholde seg til ord som «brudd» når man snakker om dette. Det kan være etisk forsvarlig å bryte forskningsetiske normer.

Birkeland fastholdt det De nasjonale forskningsetiske komiteene har påpekt i lengre tid, nemlig at den språklige endringen i definisjonen av vitenskapelig uredelighet innebærer en ny og uklar definisjon.

— Definisjonen er ikke endret, sa Kari Bjørke.

— Jo, den er de facto endret, mente Birkeland.

— Før var vitenskapelig uredelighet handlinger som bryter mot sannhetsforpliktelsen. Nå er det endret til brudd på alle anerkjente forskningsetiske normer. Er du uredelig hvis du bryter formidlingsansvar? Hvis du ikke tar tilstrekkelig globale hensyn? Hvis du bryter med føre-var prinsippet?

Akademia må ta definisjonsmakten

Utfordringer ved lovregulering av forskningsetikk var også tema for et frokostmøte i Bergen i mars, i regi av Redelighetsutvalget ved Universitet i Bergen. Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), innledet.

— Spørsmålet nå er hva loven egentlig dekker, og hva den sier at den ikke skal dekke, men som den kanskje dekker likevel, sa Enebakk.

— Hva er egentlig redelighet/uredelighet? Går den juridiske reguleringen inn i selve innholdet av etikken? Det må dere ved institusjonene hjelpe oss til å forstå.

Stipendiat Jonas Jensen ved UiBs juridiske fakultet har tidligere forsøkt å reise debatten med innlegget Den nye loven om etikk skaper uklarheter i Khrono. Under bergensmøtet påpekte Jensen at forskersamfunnet nok ble tatt på sengen da lovforslaget kom. Han var blant dem som uttrykte ønske om en bredere utredning i forkant, for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag.

— Nærmest ut av det blå ble et forslag til ny lov sendt på høring. For meg som leser med en fot innenfor jussen og en fot innenfor forskningsetikken, ­oppleves det som at departementet verken har forståelse for juss eller forskningsetikk, sa Jensen.

Vidar Enebakk mener loven er ganske vanskelig å forstå, og ber om at forskersamfunnet tar debatten.

— Vi trenger at dere mener noe om hva forskningsetikk og redelighet er. Hvis ikke tar forvaltningen og jussen over definisjons­makten. Loven skal ikke bestemme hva forskningsetikk er. Dere i akademia bestemmer det, og det er et stort ansvar, sa Enebakk.​